Øyerkonferansen er bra for den faglige utviklingen, mener Arnstein Finset. Finset jobber ved Universitetet i Oslo og var en av rundt 90 deltagere på årets forskningskonferanse i regi av Program for psykisk helse, også kjent som Øyerkonferansen. Konferansen som ble avholdt 8.-10. februar, var den 23. i rekken.

Et viktig formål med konferansen er at deltakerne skal bli oppdatert på sentrale nyvinninger innen internasjonal forskning og få kontakt med fremstående internasjonale og norske forskere og forskningsmiljøer.

En annen sentral del er at stipendiater skal kunne legge fram sine forskningsprosjekter i mindre grupper og få tips og innspill fra andre stipendiater og erfarne forskere på feltet, såkalte ressurspersoner.

- Hyggelig treffpunkt

Finset har lang fartstid fra både Øyer og fra styreaktivitet i ulike programmer i Forskningsrådet, deriblant tidligere Program for mental helse.

- Da disse konferansene begynte på 1980-tallet, var det en begrenset liten gruppe professorer som var ressurspersoner. De siste årene har vi hatt et generasjonsskifte og fått inn nye og yngre seniorer, noe som er udelt positivt, mener Finset.

Finset har selv vært en av gjengangerne på konferansen, men har hatt en pause på noen år. I år stilte han imidlertid som ressursperson igjen.

- Det er veldig interessant å delta på Øyerkonferansen, både for faglig utvikling og som et hyggelig treffpunkt. Bare i dag har jeg plukket opp to-tre interessante innspill som kan være aktuelle for forskningen vi driver med, forteller han.

Må tenke nytt

David Sam er professor i krysskulturell psykologi. En av de ferske ressurspersonene var David Sam som er professor i krysskulturell psykologi ved Universitetet i Bergen. Han kom fra Ghana som student i 1984 og tok senere PhD-grad på innvandringstilpasning med finansiering fra Norges forskningsråd.

Sam synes professor Bradley Petersons foredrag om nevrobiologi og psykoterapi var spesielt interessante.

- Jeg vil påstå at depresjon er kulturelt betinget. Andre forskere, som Peterson, viser imidlertid at det finnes et biologisk grunnlag til depresjon, noe som er interessant. Nå må jeg prøve å finne ut hvordan jeg skal plassere den nye informasjonen inn i min psykodynamiske måte å tenke på, sier Sam.

Fedre og barn

Kristin Nordahl var en av stipendiatene som presenterte sin forskning på Øyer. Hun har lang fartstid fra praksisfeltet i barnevernstjenesten, og gjennom et prosjekt i jobben ved Atferdssenteret ble hun lokket over til forskningens verden. Nå er hun rykende fersk doktorgradsstipendiat ved Universitet i Bergen og skal studere samspillet mellom fedre og deres 12 måneder gamle barn.

 - Til tross for at jeg ikke er blant de yngste her, er jeg helt ny, både i forskningen og på Øyer. Det er veldig nyttig å kunne presentere det jeg jobber med, og få innspill om nye måter å se det på. Man preker på en måte for menigheten i sitt lille forskningsmiljø, mens her får man legge fram prosjektet for folk man ikke omgås til vanlig, forklarer Nordahl.

Kristin Nordahl forsker på samspillet mellom fedre og barn.   Toppforsker fra New York

Hovedforeleser på årets konferanse var professor Bradley Peterson som leder avdelingen for barne- og ungdomspsykiatri ved New York State Psychiatric Institute. Han forsker på sykdomsprosesser og kartlegger effekter av ulike typer behandling på en rekke lidelser.

Tre norske forskere foreleste også på konferansen. Theresa Wilberg ved Oslo universitetssykehus, Ullevål arbeider med et prosjekt om behandling av personlighetsforstyrrelser. Arnstein Mykletun ved HEMIL-senteret studerer konsekvensene av psykiske lidelser på uførhet og dødelighet, mens Tor Ketil Larsen ved Stavanger universitetssykehus forsker på psykoser og tidlig intervensjon.

Vi kommer framover til å publisere egne artikler om foredragsholdernes forskning.

Professor Bradley Peterson leter etter sammenhenger mellom fysiske endringer i hjernen og psykiske lidelser. Kommer du fra en familie hvor andre medlemmer har vært eller er deprimerte, er det 20-50 prosent risiko for at du også utvikler depresjon. Det er en risiko mellom to og fem ganger høyere enn i gjennomsnittsbefolkningen.

Bradley Peterson, professor i psykiatri ved Columbia University i New York, håper han kan bidra til å løse gåten om hvorfor personer med depresjon i familien har en høyere risiko for å utvikle tilstanden, enn de som ikke har noen genetisk predisposisjon.

Han forsker på biomarkører i hjernen, det vil si endringer i ulike regioner som kan si noe om helsetilstand. I en rekke studier har han vist at å måle volum av for eksempel hjernebarken, hippocampus eller amygdala kan gjøre det lettere å forstå underliggende mekanismer for psykiske lidelser.

- I bruk om ti år

Biomarkører vil blant annet kunne forbedre diagnostiseringen av ulike sykdommer, identifisere personer som er i risikosonen for å utvikle sykdom, forutsi sykdomsforløp og ikke minst bidra til å velge riktig terapi.

- Innen ti år tror jeg slike biomarkører vil være vanlige i klinisk bruk på en rekke områder, sier Peterson, som var hovedforeleser på årets Øyerkonferanse i regi av Program for psykisk helse.

Ved hjelp av forskjellige avbildningsteknikker, som for eksempel MR, har han og kollegene kommet fram til en rekke markører for ulike sykdomstilstander.

Etter å ha fulgt familier hvor mange har hatt depresjon, har Peterson og kollegene funnet at en fortynning av hjernebarken i høyre hjernehalvdel kan knyttes til arvelig depresjon. Hjernebarken hos personer som var i høyrisikogruppen for å utvikle depresjon, var nesten 30 prosent tynnere enn hos personer som ikke var i risikosonen.

Reduserer risiko

Personer som en familiehistorie med depresjon og i tillegg en bestemt endring i hjernen, har en kraftig økt risiko for å utvikle depresjon. - Dette er en massiv reduksjon i tykkelse og den sterkeste markøren vi hittil har funnet for noen sykdom vi har forsket på. Har man en familiehistorie med depresjon og i tillegg denne biomarkøren, innebærer det en risiko på 80-85 prosent for å utvikle depresjon, forklarer Peterson.

- Ved å bruke markøren til å identifisere personer som er i risikosonen for depresjon, kan vi i fremtiden forhåpentligvis redusere risikoen for at sykdommen utvikler seg ved hjelp av psykoterapi eller medikamenter, utdyper han.

Peterson ser for seg en rekke situasjoner hvor biomarkører kan ha en lignende betydning. Hos personer med Tourette’s syndrom, som kjennetegnes av ufrivillige rykninger og språklige utbrudd, kan biomarkører bidra til å forutsi sykdomsforløpet.

- Hvis vi visste hvem av barna som mest sannsynlig fortsatt ville ha Tourette’s også som voksne, kunne vi være mer aggressive i behandlingen av nettopp disse barna. Behandlingen består av antipsykotika som er tungt skyts og som vi ikke vil bruke unødvendig, påpeker Peterson.

Premature barn

En annen situasjon hvor biomarkører kan komme til nytte er hos for tidlig fødte barn. Mange av disse får kognitive problemer senere, det vil si problemer med tenkning og å tilegne seg kunnskap.

Ifølge Peterson er det tydelige endringer i hjernen hos barna som senere vil få de største problemene. Ved hjelp av avbildningsteknikker kan man identifisere disse og hjelpe dem så tidlig som mulig.

Peterson mener biomarkører vil kunne brukes i forbindelse med de fleste psykiske sykdommer og at det vil være en kostnadseffektiv metode som kan brukes i tillegg til en klinisk vurdering.

- Selve MR-scanningen tar rundt ti minutter, og mesteparten av etterarbeidet kan gjøres ved hjelp av automatiserte teknikker, påpeker han.

Pasientene i studien blir fulgt i opptil seks år etter at de startet i behandling. (Ill.foto: Shutterstock) - Dette vil bli lagt merke til i de kliniske miljøene i Norge som driver med dagavdelingsbehandling, mener Theresa Wilberg, overlege ved Psykiatrisk avdeling ved Oslo universitetssykehus, Ullevål.

Dagavdelingsbehandling har blitt stadig mer utbredt på sykehus i Europa de siste ti årene. Det har imidlertid vært få randomiserte, kontrollerte studier av behandlingsformen.

På Øyerkonferansen som ble arrangert av Program for psykisk helse i begynnelsen av februar, fortalte Wilberg om sin forskning på nettopp disse spørsmålene gjennom UllevålPersonlighetsProsjekt.

- Skal man behandle dårlige pasienter, må man ha entusiasme og tro på at det man gjør er riktig, men det krever i tillegg en viss nøktern skepsis. Dette prosjektet viser at det også er viktig å forske på det man tror mye på, sier Wilberg.

18 uker på dagavdeling

Hovedformålet med prosjektet var å undersøke effekten av langtids kombinasjonsbehandling organisert innenfor en sykehussetting.

I prosjektet ble det satt opp en eksperimentgruppe og en kontrollgruppe. Eksperimentgruppen fikk kombinasjonsbehandling på Oslo universitetssykehus, Ullevål bestående av 18 ukers behandling i dagavdeling, og deretter oppfølging med både gruppeterapi og individualterapi.

Kontrollgruppen fikk behandling hos privatpraktiserende psykologer og psykiatere som var instruert til å behandle pasientene slik de vanligvis ville gjort. Prosjektet blandet seg ikke opp i frekvens, behandlingslengde eller andre kliniske beslutninger. Flesteparten av pasientene hadde imidlertid én behandlingstime per uke.

Moderat bedring

Hypotesen var at færre ville slutte på behandlingen i eksperimentgruppen enn i kontrollgruppen i løpet av de første åtte månedene. Pasientene i eksperimentgruppen ville få bedre resultater når det gjaldt blant annet selvmordstanker, symptomplager og selvfølelse. I tillegg ville de dårligst fungerende pasientene ha større nytte av dagavdelingsbehandling.

Etter åtte måneder hadde pasientene i begge gruppene oppnådd en moderat bedring. Men overraskende nok ga behandling hos privatpraktiserende psykiatere og psykologer like gode resultater som behandling ved dagavdeling.

- Dette betyr imidlertid ikke at man ikke skal drive med dagavdelingsbehandling, understreker Wilberg.

Hva er god behandling?

- Funnene betyr ikke at man ikke skal drive dagbehandling, understreker Theresa Wilberg. (Foto: Elin Fugelsnes) Hun mener det er behov for flere studier for å belyse effekten av ulike behandlinger, og hun påpeker at en studie kan være preget av for mange lokale forhold. En utfordring er også at det er stor variasjon fra pasient til pasient når det gjelder effekt.

- Det blir viktig å forske på hva det er ved pasientene som gjør at det går bra eller dårlig. Vi må også undersøke hva som er gode behandlingsprosesser og hva som karakteriserer en god behandling i privatpraksis, sier Wilberg.

Det siste punktet gir materialet fra Ullevål PersonlighetsProsjekt gode muligheter for å forske på. Wilberg har opplysninger om for eksempel antall timer pasientene har fått, og lengden på behandlingsperioden.

- Det blir også interessant å se om pasientene som har fått det beste resultatet, har gått til de mest erfarne terapeutene, mener hun.

Ullevål PersonlighetsProsjekt vil følge pasientene i studien opptil seks år etter at de startet i behandling.

Rundt 75 deltagere var samlet på den årlige forskningskonferansen i regi av Forskningsrådets program for psykisk helse. Konferansen som også er kjent som Øyer-konferansen, ble avholdt 9.-11. februar og er den 22. i rekken.

Konferansen er tverrfaglig med flest deltakere fra psykologi og medisin. Hovedhensikten er at deltakerne skal kunne legge fram sine forskningsprosjekter i mindre grupper og få nyttige tilbakemeldinger fra erfarne forskere innen feltet.

Hjelde Hansen var en av stipendiatene som benyttet seg av denne muligheten. Hun er stipendiat ved RBUP Øst og Sør, og i snart 1,5 år har hun jobbet med et prosjekt på angstlidelser hos barn.

Cecilie Knoph Berg og Helga Ask, stipendiater ved Folkehelseinstituttet, benyttet som mange andre lunsjpausen til en tur i bakkene på Hafjell. - Jeg er i siste innspurt av datainnsamlingen nå, og fikk flere nyttige tips om hvordan jeg bør legge opp arbeidet videre. Jeg ble også klar over personer som jobber med lignende prosjekter og som sitter på data som kan være interessante for meg, forklarer hun.

Sosialt og faglig
Cecilie Knoph Berg er stipendiat ved Folkehelseinstituttet hvor hun forsker på spiseforstyrrelser knyttet til graviditet og tiden etter fødsel. Hun forteller at stipendiatene ved instituttet er flinke til å hjelpe hverandre og komme med innspill, men at Øyer-konferansen er et viktig supplement.

- Det er godt å få lagt fram prosjektet sitt for noen som kan se på det med nye øyne. Vi har hatt veldig dyktige gruppeledere og i tillegg har gruppediskusjonen vært bra, så jeg har fått svar på mange av spørsmålene jeg hadde. Men jeg skulle gjerne hatt enda mer tid til å legge fram prosjektet, sier Knoph Berg.

Mens de to stipendiatene befinner seg i kategorien nybakte forskere, er professor Hugo A. Jørgensen ved Universitetet i Bergen en av de mest erfarne ressurspersonene på konferansen. Han har vært med i rundt 20 av de 22 årene konferansen har eksistert.

- Øyer er ment å være en møteplass for stipendiater og seniorer hvor man kan lære hverandre å kjenne. Atmosfæren er hyggelig og relativt uformell. Sånn sett har konferansen også en sosial funksjon, og mange samarbeidsprosjekter har startet på Øyer, påpeker han.

Hugo A. Jørgensen og Håkan Sundberg mener Øyer-konferansen har en viktig funksjon både sosialt og faglig. Utvider horisonten
Hans universitetskollega professor Håkan Sundberg mener det er noe faglig å hente for alle på konferansen, både gjennom gruppesesjonene og foredragene som holdes i plenum.

- I diskusjonsgruppene er det spennende å lære hva de ulike miljøene arbeider med, samtidig som man kan bidra med nyttige kommentarer. Foredragene er interessante og allmenndannende og noe man kan lære noe av selv om temaet ikke nødvendigvis befinner seg innenfor ens eget interessefelt, mener han.

Ugunstige tankemønstre
Foredragene som foregår i plenum, skal blant annet bidra til at deltagerne får innblikk i hva som foregår på forskningsfronten både i Norge og internasjonalt. Hvert år inviteres en hovedforedragsholder, og i år var det professor Adrian Wells fra School of Psychological Sciences ved University of Manchester som bidro.

I 20 år har han forsket på metakognitiv terapi, som kort fortalt går ut på å hjelpe pasienten til å endre sine egne tankemønstre og tankeprosesser. Ifølge Wells henger utvikling av psykiske vansker mer sammen med hvordan vi reagerer på egne negative tanker og oppfatninger enn med hva vi tenker.    

Professor Adrian wells var årets hovedforedragsholder og fortalte om sin forskning på metakognitiv terapi. - Metakognitiv terapi er på vei inn for full fart nå. En rekke studier er i gang i flere land, blant annet i Norge, og mange tester ut ulike aspekter ved en behandlingstilnærming. Heldigvis får de resultater som ligner på våre, forklarer Wells.

Taushet, overvekt og søvn
Tre norske forskere fortalte også om sine prosjekter i plenum. Seksjonsleder Hanne Kristensen ved RBUP Øst og Sør har i flere år studert barn med selektiv mutisme (SM). Disse barna snakker konsekvent ikke i visse sentrale sosiale situasjoner, som i barnehagen og på skolen, mens de snakker hjemme til nære familiemedlemmer. Kristensen starter nå den første kontrollerte studien av en ny og lovende behandlingsmetode for SM.

Margarete Vollrath, avdelingsdirektør ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt, fortalte om sin forskning på hvordan mødres personlighet kan påvirke barns risiko for fedme. Allerede under svangerskapet legger mødrene grunnlaget for at barnet kan bli overvektig, og dette fortsetter gjennom måten barnet mates på i de aller første leveårene.

Børge Sivertsen, post doc. ved Det psykologiske fakultet ved Universitetet i Bergen, avsluttet konferansen med sitt foredrag om sammenhengen mellom søvnvansker og psykisk helse hos befolkningen. Han har blant annet brukt data fra Barn i Bergen-studien for å finne ut om søvnvanskene er kroniske, og i hvilken grad de kan forklares av psykiske problemer.

Neste års konferanse arrangeres 8.-10. februar.

Professor Adrian Wells I løpet av en dag tenker vi tusenvis av tanker, både positive og negative. De fleste av oss klarer å sortere det som er viktig fra det som er uviktig, men for enkelte blir strømmen av negative tanker så vanskelige å håndtere at de ender opp med psykiske problemer.

Hvorfor er det slik og hva kan man gjøre for å hjelpe disse pasientene? Det spørsmålet har professor Adrian Wells ved School of Psychological Sciences ved University of Manchester forsket på i mer enn 20 år.

Til nå har de fleste som jobber med behandling av psykiske lidelser vært mest opptatt av innholdet i tankene våre, altså hva vi tenker om for eksempel en hendelse eller en samtale. Etter å ha gjennomført en rekke studier, har Wells kommet fram til en annen tilnærming til problemet.

Grubler over egne tanker
- Det viktige er ikke hva vi tenker, men hvordan vi forholder oss til disse negative tankene og hva som regulerer tankegangen vår. Lar vi de negative tankene passere, eller holder vi fast ved dem og dveler ved dem? Og hvorfor lar vi eventuelt enkelte tanker forstyrre oss og hverdagen vår?

Disse ideene til Wells har dannet grunnlaget for en ny variant av kognitiv terapi som kalles metakognitiv terapi. Under årets Øyer-konferanse i regi av Forskningsrådets Program for psykisk helse var Wells invitert som hovedforedragsholder for å snakke om sitt arbeid med denne formen for behandling av psykiske lidelser.

Adrian Wells i samtale med Jørgen Bramness og Leigh McCollough under Øyer-konferansen. - Personer som sliter med psykiske lidelser, har ofte en tendens til å gruble mye over tankene sine og ha veldig bevisste prosesser rundt dette. Den ene gruppens holdning er at det å bekymre seg gjør dem mer forberedt på utfordringer eller situasjoner som måtte komme. Faktum er imidlertid at de blir mer nervøse og sårbare ved hele tiden å se for seg det verst tenkelige, påpeker Wells.

- Den andre gruppen er de som tenker at de depressive tankene deres er ukontrollerbare og kan være skadelige. Når de ikke opplever at de er i stand til å slutte å gruble, men kontinuerlig fortsetter å kverne på de samme temaene om tap eller mislykkethet, blir de enda mer depressive og håpløse.  

Mindre tid til bekymringer
"Jeg er fullstendig mislykket" og "Ingenting av det jeg gjør er riktig". Slike tanker er svært vanlige blant deprimerte mennesker. Den klassiske kognitive terapien ville analysert selve innholdet i tankene og sett på det logiske grunnlaget for dem. Målet ville være å etablere alternative måter å tenke, føle og handle på.

Metakognitiv terapi vil heller se på hva du egentlig oppnår ved å tenke at du er mislykket eller gjør alt feil, og oppmuntre deg til å slutte å bekymre deg.

- Dersom personen opplever dette som umulig, jobber man med personens antagelser om at bekymringer er ustoppelige. Da kan man i stedet lære seg å utsette bekymringer og heller tenke på disse på et senere tidspunkt. På denne måten kan man redusere totaltiden man bruker på bekymring, forklarer Hans Nordahl, professor i klinisk psykologi ved NTNU.

- Pasientene lærer at bekymring er uhensiktsmessig bruk av krefter og energi.  Vi ber dem gi beskjed til seg selv om at de ikke skal gå inn i en situasjon på forhånd og se for seg hva som kan komme til å skje, for det vil bare skape angst og uro. Når de kjenner at de blir redde eller engstelige, skal de bare la tankene komme, fortsetter han.

Lovende resultater
Professor Hans Nordahl Nordahl leder flere forskergrupper ved NTNTU som jobber med metakognitiv terapi, og samarbeider også tett med Adrian Wells. Ifølge Nordahl har metakognitiv terapi hittil vært forholdsvis lite påaktet, hovedsakelig fordi mye av arbeidet har vært gjennomført på laboratoriet.

- Vi har jobbet med å skaffe en solid forskningsbasis for modellen, og det er først de siste årene at vi har begynt å teste hvilken effekt teorien kan ha på ulike lidelser. Men mindre studier viser allerede svært lovende resultater, påpeker han.

Ifølge Wells har pasienter med angstlidelser og depresjon reagert spesielt raskt og godt på metakognitiv behandling. En studie Nordahl er ansvarlig for, viser blant annet at den har en veldig bra effekt på sosial fobi, sammenlignet med medikamenter og placebo. Forskerne i Trondheim er også i gang med et pilotprosjekt på tvangslidelser og en stor randomisert, kontrollert studie på generalisert angstlidelse hvor standard kognitiv terapi blir sammenlignet med metakognitiv terapi.

Friskere på kortere tid
Fortsatt jobber ingen med metakognitiv terapi på kommersiell basis i Norge, ifølge Nordahl. All behandling er knyttet til forskningsstudier, hovedsakelig i Trondheim, men også delvis i Bergen og noe i Oslo. Nordahl tror imidlertid interessen for metakognitiv terapi vil øke kraftig i løpet av de neste fire-fem årene og mener resultatene vil kunne bli svært gode.

- Jeg tror metakognitiv terapi kan bidra til kortere terapiforløp og høyere grad av effektivitet for angstlidelser og depresjon. Den kan også skape lengre varighet i effekten, at pasienten rett og slett blir friskere, så her snakker vi ikke bare om symptomlette, understreker han.