Gå direkte til innhold

Glimt fra MIljø 2015-konferansen

Storørreten i Mjøsa trenger antioksidanter

Mye kvikksølv og lite selen er en giftig kombinasjon. Hos storørreten i Mjøsa gir det målbare stressreaksjoner og forstyrrelser i hormonbalansen.

Forskerteamet fra Norges teknisk-vitenskapelige universitet (NTNU) skulle egentlig konsentrere seg om de organiske miljøgiftenes hormoneffekter på storørretstammen i Mjøsa. Men underveis viste det seg at balansen mellom kvikksølv og selen i fisken var en avgjørende faktor for hormoneffektene.

- Vi har undersøkt storørret fra Mjøsa og fra en referanselokalitet i Losna. Lite naturlig tilgjengelig selen sammen med kvikksølvforurensning gir målbare stressreaksjoner og hormonforstyrrelser hos mjøsfisken. I Losna er det noe mer selen, og dermed klarer fisken seg bedre, forklarer forsker Eugen Gravningen Sørmo ved NTNUs Institutt for biologi. Han presenterte funn fra forskningsprosjektet under Miljø 2015-konferansen i Oslo 16. februar.

Forsker med storfisk, Mjøsørreten er en glupsk rovfisk, og store individer kan ha høyt innhold av miljøgifter. Her viser Eugen Gravningen Sørmo fram en av ørretene fra undersøkelsen. (Foto: Per Harald Olsen, NTNU)

Kvikksølv binder selen

Selen regnes som en av naturens kraftigste antioksidanter. Sporstoffet er vesentlig for organismers beskyttelse mot såkalte frie radikaler, stoffer som kan gi skader på celler, proteiner og arvestoff i kroppen. Men for mye selen er heller ikke bra, stoffet er en potent gift i høye doser. I Norge er det lite selen i grunnen sammenlignet med andre steder i verden.

Sammenhengen mellom kvikksølv og selen har vært kjente lenge, altså at selen har en positiv virkning ved unormalt høyt kvikksølvnivå. Det har også vært kjent at årsaken er at selen og kvikksølv binder seg sterkt til hverandre. I de senere årene har man funnet ut at kvikksølvforgiftning henger sammen med at selenbalansen forstyrres.

Gifteffekten skyldes at kvikksølvet binder seg så sterkt til selenet at det ikke lenger er biologisk tilgjengelig selen i kroppen. For lite selen i kroppen gir såkalt oksidativt stress. En slik stressreaksjon fører til produksjon av stressrelaterte proteiner, blant annet metallothionein (MT). Forskerne fra NTNU har målt innholdet av dette proteinet i mjøsfisken.

- En stor del av ørreten fra Mjøsa har et forhold mellom selen og kvikksølv som tilsier at fisken har for lavt selennivå. Denne fisken har også forhøyet nivå av MT. Vi mener derfor at MT er en biomarkør for oksidativt stress, sier Sørmo. 

Forskergruppen har helt nylig påvist at den økte produksjonen av MT i mjøsørret som har vært eksponert for kvikksølv, skyldes nedgang i selenavhengige antioksidantenzymer i fiskene.

Hormoneffekter

Forskerne konkluderer med at det lave selennivået gir hormonelle forstyrrelser hos storørreten. Flere av hormonprosessene er selenavhengige, blant annet thyroidhormonene. Disse er vesentlige for vekst, utvikling, reproduksjon og stoffskifte. I tillegg gir oksidativt stress effekter på kjønnshormonnivået.

- Vi påviser også andre hormoneffekter hos mjøsørreten, men da er det ikke bare balansen mellom kvikksølv og selen som er avgjørende. Organiske miljøgifter, som PCB og bromerte flammehemmere, påvirker hormonsystemet. Forsøkene våre så langt peker mot at bromerte flammehemmere påvirker thyroidnivåene, mens PCB gir effekt i forhold til kjønnshormonnivåene i ørretene, sier Sørmo.

Mjøsfisken er blitt utsatt for en helt spesiell belastning av bromerte flammehemmere fordi bedriften Gudbrandsdalens Uldvarefabrik tidligere slapp ut store mengder av giftstoffene direkte til Mjøsa. Sammen med kvikksølv og PCB hoper disse stoffene seg opp i ørreten etter hvert som den vokser. Størst konsentrasjon av miljøgifter finnes hos de største individene.

- Rapporter som sier at storørretbestanden i Mjøsa øker, kan bety at miljøgiftbelastningen i sjøsystemet har vært verre før. Det er vanskelig å si om våre funn kan knyttes til noen effekt på bestanden, men hvis det finnes en slik effekt, er det sannsynlig at det blir færre av de virkelig store ørretene, tror Sørmo.

Om prosjektet

Bioaccumulation and endocrine disruptive effects of POPs in trouts from Lake Mjøsa and an upstream reference population.

Periode: 2008-2011

Institusjon: Institutt for biologi, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i samarbeid med Norges Veterinærhøgskole (NVH) og Institute for Environmental Studies (IVM), Vrije Universiteit Amsterdam.

Prosjektleder: Eugen Gravningen Sørmo, e-post: eugen.sormo@bio.ntnu.no

 

Skrevet av:
Anne Ditlefsen Seniorrådgiver 22 03 71 54 adi@forskningsradet.no
 

Legg igjen en kommentar


Captchabilde

 
Publisert:
 09.03.2011
Sist oppdatert:
09.03.2011