Det norsk-russiske samarbeidet om fiskeressursene i Barentshavet begynte så smått allerede på 1950-tallet, med de første kontaktene mellom havforskermiljøene i Bergen og Murmansk. I 1976 ble samarbeidet formalisert med opprettelsen av Den blandede norsk-sovjetiske fiskerikommisjonen, som ble avløst av en norsk-russisk kommisjon da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991.

Den suverent viktigste fiskebestanden i Barentshavet er torsken, etterfulgt av lodde, hyse og blåkveite. De sovjetiske fiskerne før 1991 var mest interessert i kolmule, fordi dette var en fiskeart som kunne fanges i store mengder og ga store mengder ”protein til folket”. Men innføringen av markedsøkonomien i Russland utover på 1990-tallet førte til at også russerne ble mest interessert i torsken, som gir de beste prisene internasjonalt.

Fiskerikommisjonen gjennomfører årlige forhandlinger med fastsetting av de totale kvotene i Barentshavet, på grunnlag av anbefalinger fra Det internasjonale havforskningsrådet (ICES), hvor både Russland og Norge er representert. Fordelingen mellom Norge og Russland innenfor totalkvoten ligger fast.

På slutten av 1980-tallet gikk torskebestanden inn i en krise, som ble løst da det ble innført et kontrollsamarbeid i 1993. Etter årtusenskiftet har Norge og Russland også blitt enige om et politisamarbeid i Barentshavet.

Geir Hønneland forteller mer om det norsk-russiske samarbeidet i Barentshavet i et innslag i P2-akademiet i mai 2007.