Utvikling av storskala havbeite med kamskjell i Norge fra en forskningsbasert virksomhet til en kommersiell og lønnsom næring krever tilgang på kvalitetsyngel og setteskjell produsert av stedegne stammer. Kravet til stedegenhet betyr at produksjonsmetodene for yngel må tilpasses kamskjell fra ulike geografiske områder. Det ble benyttet stamdyr fra fem lokaliteter i Kvitsøy, Askvoll, Sogn, Sandøy, Frøya og Sømna kommune. Tradisjonelle metoder for yngelproduksjon i klekkeri er arbeidskrevende. Det var viktig for prosjektet "Scallop stock specific broodstock conditioning and spat settlement" å utvikle nye, mer kostnadseffektive metoder. Prosjektets hovedmål var å utvikle kondisjoneringsregimer for kamskjell hentet fra ulike lokaliteter langs kysten, og å utvikle ny metoder for yngelproduksjon som sikrer at 10% av bunnslåingsklare larver når frem til 10 mm stor yngel.

Store variasjoner
I vår undersøkelse ble skjell fra fem lokaliteter holdt i et felles miljø nær klekkeriet. Vi fant store variasjoner mellom skjell fra samme lokalitet. Eksempelvis hadde skjell med 11 cm skallhøyde fra Askvoll rundvekt 185-264 g, skallvekt 96-142 g, muskelvekt 18-38 g, gonadevekt 5-15 g, bløtdelsvekt eksklusive gonade og muskel 26-50 g og alder 4-7 år basert på vekstringer i skallet. Gonadevekt varierte sterkt gjennom året for alle stammene og utgjorde 1.4-32.6 % av total bløtdelsvekt (figur 1 og 2).

Figur 1. Oppbygging av kamskjellgonader fra Sømna. Fargeskalaen øverst viser stigende modningsgrad fra venstre mot høyre. Hvit: Utgytt, flat, synlig tarm, gråaktig farge. Rød: Full, rund, tarm usynlig, egg rød-orange, sperm kremfarget. (Foto: Gyda Christophersen)

Figur 2. Kommersielle mål, skallhøyde og skallengde, for kamskjell. (Foto: Gyda Christophersen)

Vi fant forskjell i gonadeutviklingen gjennom året mellom skjell fra alle lokalitetene. Skjell fra Sømna og Frøya bygget gonaden raskt opp igjen etter gyting mens skjell fra Askvoll og Kvitsøy startet oppbyggingen først i marsmåned året etter. Skjell fra Sandøy hadde trekk fra begge hovedtypene og med en meget variabel gonadestatus om vinteren. Det er viktig å påpeke at selv om skjellene synes å tilhøre to hovedtyper med hensyn til gonadeutvikling, viste skjell fra ulike lokaliteter både ulik utvikling i samme miljø og ulik respons på kondisjonering om vinteren. Det ble også vist at skjellene beholdt sin naturlige reproduksjonssyklus etter overføring til ny sjølokalitet ved klekkeriet. Selv yngel produsert av skjell med opprinnelse fra Frøya og som var oppvokst på Rong i Øygarden, hadde syklus lik den opprinnelige. De tre sørlige lokalitetene responderer meget likt på valgt metode for kondisjonering til ulike tider av året, mens de to nordlige er meget forskjellig både i forhold til de sørlige, men også seg i mellom. Kondisjoneringsregimene i klekkeriet må derfor ikke bare være forskjellig for skjell fra nord og sør, men også for skjell fra de nordlige lokalitetene.

Det ble utviklet kondisjoneringsmetoder for kamskjell fra de 5 lokalitetene. Vekst og overlevelse hos larver og yngel etter gyting i klekkeri er sammenlignet uten at det ble funnet geografiske forskjeller. De fem lokalitetene synes å representere to hovedgrupper av kamskjell; de som raskt bygger opp gonade etter gyting (de to nordlige lokalitetene) og de som bygger opp gonaden neste vår (de tre sørlige lokalitetene).

Resultatene viste at det ved bruk av yngelsamlere i stedet for tradisjonelle siler kan oppnås samme utbytte med betydelig mindre arbeidsinnsats. Problemet med metodene er at det er vanskelig å vite hvordan yngelen utvikler seg og å estimere antall før oppnådd størrelse på 10 mm. Høy grad av vannbevegelse ga dobling av utbytte mens bruk av samlere med biofilm ga 30 % økning i utbytte. Økt tetthet av larver ga ikke tilsvarende økning i utbytte, men plassering av samlere mot bunnen av karet ga klart best resultat. Farge på samlere og lys/mørke i rommet hadde liten betydning for utbytte. Maksimalt utbytte var 5000 yngel per samler og dette tilsvarte et utbytte på 13 %.  Kombinasjon av optimale miljøfaktorer ga i snitt 3500 yngel pr samler tilsvarende et utbytte på 9,3 %.

Stedegne stammer
Det gjennomførte prosjektet har fremskaffet informasjon som kan bidra til å stabilisere klekkeriproduksjonen av kamskjellyngel og tilfredsstille kravet om bruk av stedegne stammer i produksjonen i Norge. Kamskjell fra ulike geografiske områder vil være tilpasset lokale miljøforhold, men i hvilken grad tilpasningen er genetisk eller fysiologisk vet vi lite om. Kravet om å benytte stedegne dyr i havbeite bunner i en føre-var holdning til eventuelle miljøkonsekvenser. Den populasjonsgenetiske strukturen hos kamskjell langs norskekysten er foreløpig lite kjent, og det gjenstår å påvise om skjell fra ulike geografiske områder tilhører ulike genetiske populasjoner. Våre data har så langt ikke kunnet påvise systematiske forskjeller i biometriske mål mellom skjell fra ulike lokaliteter, men forskjeller i reproduksjonssyklusen tyder på at kamskjellene tilhører genetisk ulike populasjoner. Scalpro AS har lykkes med å produsere yngel fra de fem undersøkte populasjonene, noe som muliggjør tilgjengelighet av stedegen yngel i fremtiden

Et viktig spørsmål for kamskjellnæringen er på hvilken geografisk skala stedegenhet skal forvaltes. Det geografiske området som innehar skjell fra samme populasjon kan være stort eller lite. I og med at larvene driver fritt med vannstrømmene i minst 4 uker før de bunnslår, er det vanskelig å tenke seg at det er mange isolerte stammer langs kysten. Det er nødvendig å fremskaffe mer kunnskap om genetisk struktur og lokale miljøtilpasninger for kamskjell fra ulike lokaliteter som stamdyr hentes fra. Dette for å optimalisere fremtidig forvaltning og utvikling av næringen. Foreløpig har det ikke vært mulig å finansiere et slikt arbeid.