Problemene på Mongstad illustrerer hva konsensusdrevet politikk kan føre til (Foto: Teknologissenteret Mongstad)

Forsker Sjur Kasa mener teknologipolitikken har fungert som et kompromiss mellom etablerte industriinteresser og miljøinteresser siden 1990-tallet.

Han snakker spesielt om teknologiutvikling for fangst og lagring av CO2 (CCS).

I en analyse har han undersøkt den politiske responsen på klimautfordringen i Norge de siste tiårene.

Studien inngår et større forskningsprosjekt finansiert av DEMOSREG-programmet i Norges forskningsråd.

Problemer på Mongstad

Renseanlegget på Mongstad er i følge Kasa et eksempel på et slikt forlik.

- Som et kompromiss mellom industrivennlige krefter i LO og Arbeiderpartiet på den ene siden, og SV og miljøvernorganisasjonene på den andre siden, ble man enige om at det skulle stå klart et CO2-testanlegg i 2010 når kraftverket skulle åpnes. Fullskala rensing skulle skje i 2014.

Ingen av partene fikk det hundre prosent som de ville, men alle fikk noe.

- Prosjektet er allerede sterkt forsinket, og det er uklart når prosjektet kan realiseres. Problemene på Mongstad illustrerer at det finnes begrensinger for hva en konsensusdrevet politikk kan føre til av teknologisk utvikling, fortsetter Kasa.

Lang kamp

Hvordan ble det sånn? Kasa gir en skisse av den historiske utviklingen for å forklare hvorfor en slik politikk vokste frem.

- Kampen om gasskraft ble særlig intens mot slutten av 1990-tallet. Gasskraftverk fører til relativt store utslipp. Klimaforkjemperne ønsket derfor å hindre utbygging av slike kraftverk, sier han.

På 90-tallet støtte disse forkjemperne sammen med sterke politiske krefter som presset på for økt bruk av gasskraft, særlig til industrielle formål.

Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik måtte gå av i 2000 på et nei til gasskraftverk uten rensing. Men også innenfor både LO og Ap var det motsetninger mellom tilhengere og motstandere av gasskraft.

Politisk lim

Tidlig på 2000-tallet skjedde det noe. Man kom til en forsoning i den opphetede konflikten rundt gasskraftsaken. LO og Ap besluttet at ny teknologi og CCS skulle ligge til grunn for fortsatt industrivekst.

- Teknologipolitikken ble en viktig strategi for å dempe gasskampen. Kompromisset førte blant annet til en forskningssatsning på CCS og i noen grad klimavennlige produkter for gassbasert industri. Det har fungert som et politisk lim som har forent miljøbevegelsen, industriens organisasjoner og partiene, forteller Kasa.

Ifølge forskeren er Soria Moria-erklæringen en videreføring av dette kompromisset.

- Her varslet man større satsning på miljøvennlig bruk av gass og CCS. Samtidig ønsket regjeringen utbygging av gassrørledninger til industrien og innenlands bruk av gass til industriformål.

Dristige prosjekter

Kasa vil likevel ikke uten videre betegne situasjonen som fastlåst. Det skjer nyvinninger på feltet, tross kompromisstenking.

Både opprettelsen av Gassmaks (Norges forskningsråds program for økt verdiskapning i naturgasskjeden) og CCS-satsingene er etter hans syn dristige prosjekter som på vesentlige punkter peker utover etablerte utviklingsbaner i norsk utslippsintensiv storindustri.

- Naturgassen anvendes på nye områder. Satsningen på bioproteiner og miljøvennlig plastproduksjon i Gassmaks er gode eksempler. Ved hjelp av ny teknologi omdannes naturgass til plastprodukter, drivstoff og proteiner i fiske- og dyrefor.

Nye allianser

- Hvordan er forskningen din politisk relevant?

- Mange av de tradisjonelle interessene i industripolitikken har fremdeles stor innflytelse. De organiserer seg bare litt annerledes, det er en viktig politisk innsikt, sier Kasa.

Frem til 80-tallet var energi- og industripolitikken preget av et formalisert samarbeid mellom industriens organisasjoner, staten og ulike distriktsinteresser. Etter hvert ble arbeidsformen erstattet med mer uformelle allianser.

I 1998 ble Norsk Gassforum etablert som en nasjonal organisasjon med siktemål å fremme landbasert næringsutvikling basert på naturgass. Gassalliansen var et nytt politisk nettverk som knyttet Norsk Gassforum sammen med LO og NHO. Alliansen hadde blant annet stor betydning for at det ble et stortingsflertall for gassrørledninger i 2005.

- Gassalliansen som besto av LO, NHO og Norsk Gassforum viser hvordan et uformelt nettverk kan få stor betydning. De brukte store ressurser på å påvirke både Storting og Regjering. Slike allianser har vært typiske for det vi ofte kaller norsk industrikorporatisme, avslutter Kasa.

Programmet:
Forskningsrådets program for demokrati, styring og regionalitet (DEMOSREG) skal stimulere til økt kunnskap om lokale og regionale konsekvenser av nasjonale og internasjonale utviklingstrekk. Særlig vekt skal legges på politikk- og styringsrelevant forskning.