Prosjektleder:	Seniorforsker Sjur Kasa
Prosjektansvarlig:	CICERO Senter for klimaforskning
Prosjektperiode:	2007 - 2009
Bevilget beløp:	2,9 mill

Prosjektets hovedmål:
er å undersøke hvordan ulike statlige styringsformer og virkemidler kan påvirke lokale myndigheters handlingsrom for bærekraftig utvikling og deres valg av klima- og energistrategier.
 
Delmål:

• Å evaluere Norges og Sveriges ulike statlige styringsmodeller og virkemidlers effekt på utslipp av klimagasser og andre indikatorer for en lokal bærekraftig utvikling (deloppgave 1).
• Å analysere på hvilken måte de norske og svenske modellene faktisk støtter opp om lokalt engasjement og lokal nettverksbygging  for klimatiltak og en mer bærekraftig lokal utvikling (deloppgave 2).
• Å gi policy-anbefalinger av hvordan funnene under de to nevnte delmålene kan utnyttes av kommunene i deres arbeid med energi, klima og bærekraftig utvikling (deloppgave 3).

Prosjektsammendrag:

Hovedproblemstillingen er hvordan den statlige styringsformen påvirker valg av klima- og energistrategi på lokalt nivå. Prosjektet vil sammenlikne statlige virkemidler rettet mot kommunene med det formål å vurdere hvordan ulike former for statlig styring av det kommunale og regionale nivået påvirker iverksetting av en lokal klimapolitikk. Dette gjøres ved å undersøke hvordan statlige målsetninger, styringssignaler og styringsformer påvirker lokale strategier og dermed kan forklare forskjeller i den lokale klima- og energipolitikken i Sverige og Norge.

Studien vil sammenligne norske og svenske virkemidler rettet mot kommunene. I Sverige vil vi primært undersøke klimainvesteringsprogrammet (Klimp), som sektorovergripende virkemiddel, og sammenligne dette med Enovas energifond som sektorbasert virkemiddel. Det er interessante forskjeller mellom den norske og svenske styringsmodellen: Klimp utgjør et forsøk på å styre lokal klimapolitikk gjennom å bygge opp lokale nettverk med kommunen i sentrum, mens Enova-modellen er en mer markedsorientert modell der prosjekter tildeles etter søknad. Den siste modellen står i kontrast til en "governance"-preget modell der staten forsøker å styre gjennom tilrettelegging for offentlig/private horisontale nettverk, og kan mer ses på som en mer tradisjonell sentralistisk modell der staten fordeler midler direkte til private tiltakshavere. En kontrastering av disse casene kan på en og samme tid bidra til å kaste lys over effektiviteten til forskjellige modeller for styring av lokal klimapolitikk og mer teoretiske spørsmål knyttet til effektiviteten til statlig styring gjennom nettverk kontra mer sentraliserte former for "new public management"