Vi vet alle at rusmiddelmisbruk er skyld i mye lidelse og store samfunnskostnader. Det dreier seg om titusenvis av tragiske skjebner og flerfoldige milliarder kroner. Vi vet at mange av tiltakene er utilstrekkelige eller uten effekt. Og vi vet at vi egentlig vet altfor lite. Likevel fortsetter vi med samme fasit som før: mer av det samme.
Rusmiddelomsorgens tre f-er; frivillighet, forbud, fengsel, har vært regnet som eneste farbare vei. Men hva om "den riktige veien" ennå ikke er gjort farbar? Jeg vil pirke litt i våre sannheter ved å stille noen spissformulerte, retoriske spørsmål:
- Frivillighetens paradoks. Nye undersøkelser har vist at "tvungen" behandling av rusmiddelmisbrukere kan fungere like bra som "frivillig" behandling. Når viljesvakhet er det største hinder for helbredelse, er det da riktig bare å gi behandling til dem som har bevart evnen til å "ville"?
- Forbudets paradoks. Forbud kan begrense tilgangen på rusmidler og derved redusere skadevirkningene. Men forbudene er også grunnlaget for mye av kriminaliteten knyttet til rusmiddelmisbruket. Forbud har størst effekt på dem som ikke har et rusmiddelproblem. Er da forbud det beste middelet for dem som har det?
- Fengslingens paradoks. En stadig større andel av de innsatte i norske fengsler har et rusmiddelproblem, og ofte er det også dette som er årsaken til at de sitter i fengsel. Vi klarer ikke på noen måte å holde fengslene fri for rusmidler. Mange av de mest sårbare pådrar seg betydelig "gjeld" under oppholdet, slik at de er verre stilt når de kommer ut enn da de ble satt inn. Er det da lurt å fortsette å sette dem i fengsel?
Vi anser rusmiddelmisbruk for å være en sosial forstyrrelse. Det er derfor de tre f-ene er svaret. Men hva om det var en somatisk eller psykisk sykdom? Ville de tre f-ene fortsatt være løsningen?
De siste årenes biologiske forskning har vist at rusmiddelbruk kan forårsake ubalanse i kjemiske signalstoffer i hjernen. Endringene er reversible til å begynne med, men etter en stund blir de varige og upåvirkelige. Flere av de vanligste rusmidlene – innbefattet alkohol - kan forårsake samme type hjerneforandringer. Med utgangspunkt i dette har man utviklet medikamenter som griper inn i denne kjemiske balansen og motvirker avhengighet.
Fremtidig forskning – både på metoder for kriminalitetsbekjempelse og på behandlingstilbud for rusmiddelmisbrukere – kan komme til å velte dagens gryende hypoteser. Kanskje ender vi likevel til slutt opp med at de tre f-ene faktisk er det eneste vi kan gjøre. Men et slikt standpunkt bør være resultat av viten, ikke av tro og sedvane. Sosial- og helsedepartementet har nylig erklært at de vil satse på rusmiddelforskning. Det er et paradoks at Justisdepartementet, som eier et av samfunnets største problemer, bevilger minst av alle departementer til forskning – særlig når en løsning ikke kan komme til på annen måte enngjennom nettopp dette.
Kanskje noen burde snakke sammen?
Geir Stene-Larsen er direktør for Medisin og helse i Forskningsrådet.