Bladet Forskning

Mars Nr 2/1995 Årgang 3

Forskningsrådet ber om 400 millioner kroner

Det hersker nærmest krisestemning i mange norske forskningsmiljøer. Forskere som forventes å være i internasjonal "førstedivisjon" er fortvilte over gammelt, nedslitt og ødelagt vitenskapelig utstyr. Men de mangler penger til å kjøpe nytt, og enkelte universitetsinstitutter vurderer å stoppe opptaket av nye studenter. Forskningsrådet har bedt om en "krisepakke" på 400 millioner kroner til en nasjonal satsing på vitenskapelig utstyr.

Notiser

Mars Nr 2/1995 Årgang 3

Redaksjonelt

Museumsutstyr

Alle forstår at en nordmann aldri kunne klatre til topps på seierspallen i Thunder Bay-VM dersom han gikk med kandahar-bindinger og hickorysåle. I stedet har vi satset store ressurser for å frambringe eliteutøvere med det aller ypperste på utstyrsfronten. Det har gitt resultater - og ære være idretten for det.

Dessverre kan vi ikke si det samme om forsknings-Norge. Vår reportasje fra Kjemisk institutt på Blindern avslører med all tydelighet hvor håpeløst akterutseilt en del av våre fagmiljøer er når det gjelder tilgang til vitenskapelig utstyr. Situasjonen er tragikomisk. Mens vi i den forskningspolitiske debatten understreker hvor viktig det er for Norges framtid at vi er i stand til å gjennomføre forsknings- og utviklingsarbeid på høyde med våre konkurrentland, står forskere og studenter i ukelange køer for å få utført de enkleste målinger ved en utstyrspark som for lengst burde ha havnet på museum. Vi beundrer de som står i køen og likevel ikke gir opp, men man kan ikke holde seg i eliteserien under slike forhold.

Bildet er selvfølgelig ikke helsvart. Mange forskningsmiljøer her i landet, som f.eks. innenfor olje- og energisektoren, er i en helt annen situasjon. De besitter topp moderne vitenskapelig utstyr som er til gavn både for forskere og oppdragsgivere. Det er naturlig ut fra den betydning som denne virksomheten har i vårt land. Men dette er også et resultatet av bevisst satsing både fra det offentlige og næringen selv for å bringe norsk kompetanse i verdenstoppen. Resultatet viser at vi både vil og kan når vi går sammen om felles løft. Det er mulig å gjøre noe!

Det som bekymrer mest når det gjelder utstyrsparken i dagens forsknings-Norge, er at det er de institutter og laboratorier som skal sørge for basisutdanninngen av nye forskere og nytt vitenskapelig personell som er dårligst stilt. Dermed stiller både de som utdannes og det næringslivet som skal motta de nyutdannede med stort handicap. Dessuten vil utenlandske forskere ha liten interesse av å reise på museumsopphold i Norge.

Vi har i tidligere nummer av Forskning beskrevet hvordan det er mulig å spare betydelige beløp på samarbeid om innkjøp og bruk av kostbart vitenskapelig utstyr, og alle – både skattebetalere og forskere – vil være tjent med en samordning av innsatsen for å styrke utstyrsparken.

Det vil imidlertid ikke være mulig eller riktig for et lite land som Norge å ha det beste vitenskapelige utstyret på alle tunge fagområder. Men vi er avhengig av funksjonelt og anvendbart utstyr på bred basis, og så må vi selvfølgelig heve ambisjonene innenfor de fag- og forskningsfeltene der Norge satser strategisk.