Bladet Forskning

Oktober Nr 7/1994 Årgang 2

Kr.F: Økt fradrag for forskningsmidler

Kommentar

- Vi går inn for å øke forskningsbudsjettet med 40 millioner kroner. Disse skal blant annet gå til Norges forskningsråd og de regionale forskningsstiftelsene. Dessuten vil vi foreslå å øke fradragssatsen for bedrifter som ønsker å investere i FoU, fra 100 til 130 prosent. Dette tror vi vil øke næringslivets forskningsinnsats. Det er et problem at den er så lav i Norge, sier Jon Lilletun til Forskning.

Notiser

Oktober Nr 7/1994 Årgang 2

Redaksjonelt

Handlefrihet og handlekraft

I de årlige budsjett-rundene svirrer det så mye tall og tolkninger i lufta at det kan være omtrent umulig å danne seg et helhetsbilde av hva som er realitetene. Derfor var det kanskje ikke så rart at flere aviser presenterte et gledens budskap om mer penger til Forskningsrådet da statsbudsjettet ble lagt fram 4. oktober. Selv om realitetene var stikk motsatt!

På annet sted i avisen presenterer vi Forskningsrådets budsjett så langt det nå er klart, og her går det fram at nedgangen i bevilgningene er på omlag fem prosent. Så får vi se hva det endelige resultatet blir når Stortinget har sagt sitt.

Nedgangen i de offentlige forskningsmidlene er i seg selv alvorlig nok. Men det lar vi ligge i denne omgang.

Det som imidlertid gjør situasjonen bekymringsfull, er de sterke bindingene som Forskningsrådet pålegges gjennom svært detaljerte føringer om hvordan departementene ønsker at forskningskronene skal bli brukt. Dette låser rådets virksomhet så sterkt at man har små muligheter til å foreta nødvendige prioriteringer. Spesielt i en situasjon med nedgang i budsjettene, gir dette svært liten handlefrihet. For å kunne tilpasse seg lavere rammer, noe forøvrig enhver organisasjon må være forberedt på å takle, må man ha reell mulighet til å omprioritere dersom midlene skal kunne brukes der de kaster mest av seg.

Den reduserte handlefriheten reduserer med andre ord Forskningsrådets handlekraft. I stedet for å fungere som et strategisk verktøy for norsk forskning, risikerer man i stedet å bli et "sandpåstrøingsorgan". En slik situasjon innebærer også at de forskningspolitiske aktørene – forskere, universiteter, næringslivsledere, interesseorganisasjoner, forvaltningen, osv. – kan bli tvunget til å agere utenfor den arena som Forskningsrådet var tenkt å være da det ble opprettet av Stortinget.

Vårt poeng er ikke å mele vår egen kake, men å peke på hvilke konsekvenser dagens bevilgningspraksis kan føre til. Vi vil oppfordre til debatt om hvordan man best kan håndtere de viktige forskningspolitiske og forskningsstrategiske problemstillingene for Norge – også i praksis. Det vil i alle fall være sterkt beklagelig om en midlertidig turbulens etter etableringen av det nye Forskningsrådet skulle ødelegge for det grunnleggende ønske om en sentral forskningspolitisk arena i Norge.

Skal Forskningsrådet kunne fungere som en slik arena, er det nødvendig med et visst økonomisk spillerom for å ha handlekraft til å gjennomføre strategiske håndgrep.