Bladet Forskning

September Nr 5/1994 Årgang 2

- DNA som legemiddel

Foruten arvelige sykdommer, vil moderne molekylærbiologiske og cellebiologiske teknikker trolig gjøre det mulig å behandle kreft, hjerte- og karsykdommer, samt alvorlige kroniske infeksjoner med genterapi.

Notiser

September Nr 5/1994 Årgang 2

Redaksjonelt

Tid for arbeid

I begynnelsen av august lå det 2200 søknader på Forskningsrådets bord. I tillegg vil det komme flere til nye frister senere i høst, og for mye av den industriorienterte forskningen kommer det inn søknader hele året. For mange, både i Forskningsrådet og forskningsmiljøene, er dette selve grunnmuren i arbeidet. Det legges ned betydelig innsats i søknadsutforming og store ressurser settes inn for å sikre at de gode og "riktige" prosjektene skal komme gjennom nåløyet.

Opprettelsen av Norges forskningsråd, viste imidlertid med all tydelighet at myndigheter og brukere, og også store deler av forsknings-Norge, vil ha et råd som er noe langt mer enn en saksbehandler. I et forskningsråd er det de store linjene som skal trekkes opp. Mål, strategier og satsingsområder skal meisles ut på den politiske og akademiske møteplassen som rådet er.

Mange har sett på det nye Forskningsrådet som en mulighet, andre som en trussel. Noen er stimulert av nye muligheter til å samarbeide med andre fag og institusjoner, mens andre helst så at de kunne fortsette og sende sine søknader til de "trygge", gamle rådene. De samme psykologiske mekanismene gjør seg også gjeldende i drøftingene om det nye rådets overordnede strategi. Gamle posisjoner trues uten at man er helt sikker på hva det nye vil gi.

I en ny "giv", slik Forskningsrådet er, kreves det gode og klare spilleregler både for å håndtere enkeltsøknader og for å stake ut de lange linjer. Man må være enige om hva man er uenige om, respektere hverandres syn og følge reglene for hvordan sprikende synspunkter skal håndteres.

Antakelig la man for lite vekt på akkurat dette i etableringsfasen av Forskningsrådet. I iveren etter å skape noe nytt, "glemte" man å sikre bred konsensus om de veivalg som skulle tas. Dette skapte usikkerhet, misforståelser og anledning til å spille ulike parter ut mot hverandre. Denne situasjonen har også gitt motstanderne av det nye rådet lett spillerom. Påstander om at fusjonen bygger på gammelt tankegods og at Norges forskningsråd er for komplekst til å kunne utøve nødendig handlekraft, er eksempler på dette.

Vi tror imidlertid kritikerne går trangere tider i møte. I en turbulent startfase har Forskningsrådets vel 300 ansatte vist at de kan drive "butikken". Uenighet er luftet ut, organisasjonsmodellen er akseptert, og de praktiske kjørereglene er i ferd med å bli lagt. Vi tror også at de fleste i forsknings-Norge vil se seg tjent med et sterkt Norges forskningsråd. Forskningsrådet kan opptre med styrke på vegne av forskningen. Det vil sette fokus på og underbygge den betydning forskning har for samfunnsutviklingen.

Forutsetningen er imidlertid, som Halvor Stenstadvold så sterkt understreker i vårt intervjue med ham, at Forskningsrådet feier for egen dør.