Bladet Forskning

Juni Nr 4/1994 Årgang 2

- Vil sikre kontinuitet og full fart i arbeidet

- Forventningene til Norges forskningsråd har vært kjempestore - kanskje for store. Men slike situasjoner som Forskningsrådet nå har kommet i, kan åpne for nye muligheter. Hovedstyret legger stor vekt på å sikre kontinuitet i arbeidet og sette fart i de prosesser som er satt i gang. Norge trenger god forskning, derfor trenger vi også et godt Forskningsråd, sier fungerende styreleder Ivar Ramberg i Norges forskningsråd.

Notiser

Juni Nr 4/1994 Årgang 2

Redaksjonelt

Institutter på observasjonsbenken

"...intet er vanskeligere å utføre, mer tvilsomt i sitt utfall og farligere å lede, enn å innføre en ny tingenes tilstand. Fornyeren vil få alle dem til motstandere som var vel tjent med det gamle, og blant dem som kunne hatt glede av en ny tingenes orden, får han bare kjølige tilhengere."

Ordene er Machiavellis og står gjengitt i innledningen til Forskningsråds-utredningen "Om statlig finansiering av forskningsinstitutter". Denne utredningen og flere sentrale evalueringer, bl.a. evalueringene av de sosialpolitiske og de utenrikspolitiske instituttene i Oslo-regionen, kommer til å stå i fokus i forsknings-Norge i tiden framover. Sammen vil de danne grunnlag for en bred gjennomgang av instituttpolitikken, og vi har allerede sett at de vekker debatt.

Forskningsrådet er tildelt en viktig rolle i denne sammenheng. I følge vedtektene skal Forskningsrådet "arbeide for kvalitet, effektivitet og relevans i forskningssystemet", "iverksette og følge opp evaluering av forskning og forskningsinstitusjoner" og "ha et strategisk ansvar for forskningsinstituttsektoren i Norge". Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet henvendte seg i fjor sommer til Forskningsrådet med ønske om å få utført de nevnte utredninger og evalueringer, og Forskningsrådet vil i løpet av sommeren legge fram sine vurderinger og forslag.

Instituttsektoren i Norge er stor sammenlignet med andre land. En tredjedel av den samlede forskning og utvikling utføres i instituttene, som i 1991 hadde et totalt volum på 4,4 milliarder kroner. Vel 20 prosent av finansieringen kommer fra Forskningsrådet, mens andre offentlige kilder står for vel 46 prosent. Det sier seg derfor selv at et så viktig instrument i norsk forskning, må på observasjonsbenken ved jevne mellomrom.

Instituttene har imidlertid helt forskjellige oppgaver, eierforhold og organisering – avhengig av hvilke formål de skal tjene. Her er det lange tradisjoner, sterke fag- og sektorinteresser og adskillig politisk tautrekking som ligger bak, og som gjør instituttsektoren til et minefelt for organisasjonskonsulenter.

Det bør likevel være mulig å bli enig om nødvendige tiltak faglig, organisatorisk og finansielt for å sikre at forskningsinstituttenes blir et effektivt instrument i norsk forskning.