Målrettet offentlig satsing på forskning

Norsk forskning og utdanning ble sterkt skadelidende under krigen som følge av okkupasjonen. Sentrale personer innen industri- og forskningsmiljøer ble pådrivere for denne delen av gjenreisningen av landet, overbevist om at forskning vil bidra til bedre industriell utnyttelse av norske naturressurser og råvarer. Det offentlige økte sitt forskningsengasjement. Etableringen av forskningsråd sto sentralt i oppbyggingensfasen etter krigen (NOU 1991:24).

Fem forskningsråd: Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF - ble etablert i 1946 som det første av etter hvert fem forskningsråd. Deretter fulgte opprettelsen av Norsk Allmennvitenskapelige Forskningsråd (NAVF) og Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd (NLVF) i 1949, Norges fiskeriforskningsråd (NFFR) i 1972 og Norges råd for anvendt samfunnsforskning (NORAS) i 1987.

Koordinering: Rådenes virksomhet ble fra 1949 til 1965 koordinert gjennom Forskningsrådenes fellesutvalg (FFU), som i tillegg til å fordele penger til forskningen, fungerte som forskningspolitisk rådgivende organ overfor myndighetene. Utvalget sorterte under Kirke- og undervisningsdepartementet.  Fellesutvalget skulle bl.a. gi innstilling om fordeling av vitenskapens andel av tippemidlene, ta seg av fellessaker for forskningsrådene, rekruttering av vitenskapelig personale, og ellers bistå regjering og departementer i forskningsspørsmål. Utvalget sorterte under Kirke- og undervisningsdepartementet.
Fellesutvalget ble avløst av Hovedkomiteen for norsk forskning i 1965. Etter 20 år ble Hovedkomiteen for norsk forskning endret med hensyn til oppgaver og form, og navnet ble Forskningspolitisk råd (1983). Hovedformålet «å fremme norsk forskning og medvirke til å sikre Regjeringen det best mulige grunnlag for avgjørelsser når det gjelder landets forskningspolitikk». Rådet ble avviklet i 1988-89.

Politisk samordning: I 1965 ble også et annet overordnet koordineringsorgan etablert, Regjeringens forskningsutvalg (RFU), der statsministeren var leder, og der lederen for Forskningspolitisk råd også møtte.
RFU ble siden nedlagt, men gjenopprettet i 1998, da under ledelse av utdannings- og forskningsminister Jon Lilletun. RFUs oppgave er å forberede store forskningpolitiske saker for regjeringen. Øvrige medlemmer av RFU er statsråder fra andre departementer som bevilger penger til FoU. I dag ledes Regjeringens forskningsutvalg av ministeren for forskning og høyere utdanning, Tora Aasland.

Daværende kirke,- utdannings- og forskningsminister Gudmund Hernes åpner Forskningens hus i Stensberggata i 1993. (Foto: Morten Ryen.) Ett forskningsråd: Norges forskningsråd ble etablert i 1993 gjennom sammenslåing av de fem fag-forskningsådene. Norge ble dermed det første land i verden der ett forskningsråd fikk ansvar for alle fag og disipliner, og både grunnforskning og anvendt forskning. Forskningsrådet fikk samtidig en selvstendig rolle som forskningsstrategisk rådgiver for regjeringen.
Svein Sundsbø utnevnes til første administererende direktør for Forskningsrådet og professor Didrik Lærum første hovedstyreleder. Forskningsrådet flyttet samme året inn i nye lokaler, Forskningens hus i Stensberggaten 26 i Oslo. 

Ny organisering: Ti år senere ble Forskningsrådet omorganisert. Kirke-, utdannings- og forskningsdempartementet engasjerte en internasjonal rådgivningsgruppe for å evaluere Forskningsrådet og reformen i 1992-93. På grunnlag av rapporten beslutter regjeringen å beholde ett forskningsråd (1), men med en ny struktur. I 2003 får Forskningsrådet tre store fagdivisjoner. 
Helhetstanken var overordnet. De organisatoriske skillene mellom fag, grunnforskning og anvendt forskning, med tilhørende relasjoner til adskilte fagdepartementer, ble oppfattet som lite adekvate med hensyn til forskningens virkelighet. Oppdelingen tjente ikke forskningens beste.

I stortingsmeldingen Vilje til forskning (2004-2005) (2), kapittel 11, beskrives funksjonene til de nye fagdivisjonene:

Divisjon for vitenskapskal bidra til faglig utvikling og kvalitet i den grunnleggende forskningen, blant annet gjennom å fremme forskerinitiert forskning. Divisjonen skal arbeide for å styrke de faglige miljøene ved institusjonene og for å fremme tettere samarbeid mellom miljøene. Divisjonen skal ivareta den klassiske grunnforskningsfunksjonen som er en oppgave for forskningsråd i alle land.

Divisjon for innovasjonskal fremme forskning, utvikling og innovasjon. Divisjonen skal være en strategisk og operativ aktør og en viktig partner for næringsliv og offentlig sektor. Innovasjonsdivisjonen skal utvikle innovasjonsaktiviteten i norsk næringsliv og bidra til å omsette forskningsresultater til kommersiell forretningsvirksomhet. I tillegg til direkte virkemidler har divisjonen ansvar for oppfølging av Skattefunn, og for Forskningsrådets samarbeid med andre aktører i det offentlige virkemiddelapparatet, som Innovasjon Norge.

Divisjon for store satsingerskal identifisere og utrede nasjonale strategiske forskningsbehov, og arbeide for å bygge opp kunnskap og forskningskapasitet på prioriterte områder, og på tvers av grunnforskning og anvendelse. Denne divisjonen har ansvar for de store programmene, som er et viktig virkemiddel i Forskningsrådet for å realisere sentrale forskningspolitiske prioriteringer. De store programmene skal gi et kunnskapsmessig løft av langsiktig nasjonal betydning med sikte på å stimulere til innovasjon og økt verdiskaping eller frembringe kunnskap som bidrar til å løse prioriterte samfunnsutfordringer. Store programmer skal gjennom strategisk bruk av ulike finansieringsformer koble sammen grunnforskning, anvendt forskning og innovasjon, og gå på tvers av fag- og sektorgrenser.

_______

(1) Årsmelding for Forskningsrådet 2002 (PDF-184.9 KB)

(2)  St.t.meld. nr.20 (2004-2005) Vilje til forskning (PDF-3 321.3 KB)