Verbal slåsskamp om evidens
Hva er balansen av nytte og skade ved massevaksinering mot svineinfluensa? Kunnskapsoppsummeringer gir oss svaret. Men har troen på slike oppsummeringer og evidensbasert forskning gått for langt?
Arild Bjørndal (Foto: Siw Ellen Jakobsen)
– Vi flytter makt fra menn med lange titler og sterke meninger, sier Arild Bjørndal. Han er selv en mann med de nevnte karakteristika. Bjørndal mener likevel han er med på et demokratiseringsprosjekt.
Som styreleder i The Campell Collaboration, medarbeider i The Cochrane Collaboration og til daglig ansatt ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, gikk Bjørndal inn i rollen som misjonær for evidensbasert forskning da Forskningsrådets Forum for forskning og forvaltning arrangerte møte om temaet 25. november.
Her fikk han møte meningsmotstandere.
Forskningen spriker
Det er innlysende fornuftig å lage kunnskapssammenstillinger, mener Bjørndal, fordi du i forskningslitteraturen kan finne belegg for ethvert standpunkt, om du basere deg på én og én artikkel.
Saker bør være så godt opplyst som mulig, mener han. – Men her står vi overfor betydelige utfordring. Vi tror vi bor i et kunnskapssamfunn, men i virkeligheten bor vi et samfunn som har et svært ambivalent forhold til kunnskap.
– Vi vet at norske offentlige utredninger ofte helt mangler en systematisk og tydelig måte å håndtere kunnskap på. Det er helt uklart hvordan de kommer til sine konklusjoner.
– Har samfunnet rett til å fortsette å innføre tiltak som vi ikke vet noe om? spør Bjørndal.
Anders Bergmark (t.v) Harald Grimen, Elisabeth Storaas Heggen og Arild Bjørndal var blant dem som diskuterte evidensbasert forskning i Litteraturhuset (Foto: Siw Ellen Jakobsen)
”Kunnskapsbasert praksis.” ”Evidensbasert kunnskap.” Dette er to av vår tids vanligste plussord. Forvaltningen elsker dem. De vil ha mer og mer forskningsbasert informasjon som grunnlag for politiske tiltak. Departementene bestiller derfor utallige kunnskapsoppsummeringer hvert år.
I år har for eksempel Justisdepartementet forsøkt å få svar på om en utvidelse av DNA-registeret bidrar til økt oppklaring av kriminaliteten. Det har skjedd i form av en kunnskapsoppsummering gjennom Campell Collaboration, kunne Marit Vårum, seniorrådgiver i Justisdepartementet fortelle. Tidligere har samme departement fått i hus en kunnskapsoppsummering om bruk av megling i konfliktråd. Her har de fått fram klare konklusjoner gjennom å be Campell sveipe gjennom verdenslitteraturen på området. (Konklusjon: Megling i konfliktråd virker bedre for alvorlig voldskriminalitet enn for småforbrytelser.)
Metoden er altså å be et forskningsinstitutt eller et kunnskapssenter om å lete med lykt og lupe etter alle forskningsartikler som er publisert i Norge eller i verden på området, se om de kan sammenliknes metodisk og deretter sammenstille resultatene. Målet er vanligvis å få svar på: Hva nytter? Hva nytter ikke?
Dette høres besnærende ut. Hva kan da være galt?
- Jeg har ikke sett lyset
Harald Grimen (Foto: Siw Ellen Jakobsen)
Professor Harald Grimen ved Høgskolen i Oslo er en av skeptikerne. – Jeg er ingen fundamentalkritiker av evidensforskning, men jeg har ikke sett lyset.
Særlig kritisk er Grimen til de organisasjonene som bygges opp rundt denne forskningen, for eksempel kunnskapssentrene som Bjørndal representerer.
– Det oppstår et demokratisk kontrollspørsmål som bør diskuteres offentlig. Hvem skal kontrollere disse kunnskapskontrollørene?
- De forestillingene om maktoverføring fra profesjonelle yrkesutøvere til brukerne som Bjørndal gir uttrykk for, er veldig naive i lys av det vi vet om hvordan slike organisasjoner oppfører seg.
– Makten går ikke til folket, men til nye ekspertgrupper. Vi får en ny type ekspertkultur. Hvem skal kontrollere dem? spør Grimen.
Harald Grimen og Lars Inge Terum ved Høgskolen i Oslo er redaktører for en helt ny bok om evidensbasert profesjonsutøvelse (se lenke).
Nye kunnskapssenter
– Hva er så alternativene til kunnskapssentrene? spør Elisabeth Storaas Heggen, avdelingsdirektør i Kunnskapsdepartementet. – Er alternativet å fortsette slik vi har det i dag, med at enkeltforskere får dominere den offentlige debatten på sine områder. Ved å ha en instans som gir oversikt over tilgjengelig forskning på et felt, kan man få en mer opplyst debatt, og belyse at forskningen ikke alltid peker i samme retning. Det er viktig i en demokratiprosess, mener hun.
Utdanningsforskningen mangler effektstudier. Hva nytter og hva nytter ikke i undervisningen?
Kunnskapsdepartement ønsker å etablere et nytt kunnskapssenter for utdanning i 2011. – Det er viktig at forskningen om hva som virker best i skolen når ut i klasserommene, begrunner hun det blant annet med.
Vi må leve evidensbaserte liv!
Anders Bergmark, professor i sosialt arbeid ved Stockholms universitet, mener det er naivt å tro at man kan få bedre kunnskap ut av kunnskapsoppsummeringer på alle områder. – Innen mitt eget fag, sosialvitenskapen, er fortsatt relasjoner viktigere enn teknikker og spesifikke metoder i behandlingen. Intervensjoner kan derfor ikke så lett måles, sier han.
Bergmark spør:
– Når politikerne sier at vi må basere vår praksis på forskning, hva betyr egentlig det? Det fins en hel masse forskning som er helt verdiløs. Hvem er det som avgjør hva som er evidensbasert? Er det myndigheter eller profesjoner?
Bergmark mener at bevegelsen som driver fram evidensforskningen, er et uttrykk for en ”radikalisert modernitet”.
– Det er ikke bare forvaltning og politikk som skal være evidensbasert. I dag er det forventet at vi som enkeltmennesker skal leve evidensbaserte liv. Vi skal overgi våre tradisjonelle måter å leve på, og i stedet basere oss på vitenskap for å organisere våre liv. For alt skal jo bli så mye bedre i framtiden.
Og balansen av nytte og skade ved massevaksinering mot svineinfluensa?
Evidensforskningen slår klart fast at nytten ved massevaksineringen er større enn skadene.
- Publisert:
- 30.11.2009
- Sist oppdatert:
- 01.12.2009
