Siste sjanse for innspill til FRIPRO

FRIPRO fungerer dårlig fordi det er satt av for lite midler til denne aktiviteten. Over tid er risikoen stor for forvitring i forskningsnorge. Noen få, meget veletablerte mijøer som gjør "det de alltid har gjort" oppnår regelmessig støtte i dagens system. Mange meget gode prosjektideer som skulle skapt framtidas mangfold i forskningen mangler mulighet til finansiering. Forskningsfinansieringsordninger må også innholde startkapital for
a)spennende men usikre prosjekter,
b)forskere som er i starten av sin karriere som selvstendige forskere
c)forskere som har hatt en pause i sin forskning på grunn av annen aktivitet.
Dette kan bare løses ved å øke potten dvs politikerne må få den rette beskjeden.

FRIPRO fungerer dårlig både fordi det er satt av for lite penger, men også fordi den prøver å dekke for mange formål, er ikke lagt opp på godt nok grunnlag og gir for dårlig tilbakemelding til dem som søker til programmet slik at søknader og dermed forskning kan forbedres.
Alt som er basalt medisinsk og ikke klinisk tilknyttet pasienter samles i FRIPRO. Det betyr at vidt forskjellige temaer konkurrerer med hverandre noe som etablerer et system som prøve å sammenligne ulike verdigheter. Det gjøre det også vanskelig å finne ”referees” som er egnet, og i hvert fall kvalifisert, til å vurdere alle søknader. For mye forskningspenger synes å være låst i store programmer som betyr lite innovasjon og vanskeligheter for de som jobber utenfor de vanlige temaer eller er ukjent innen det norske miljøet. Det må endres slik at FRIPRO ikke fungere som sekk som skal fange alt som dere vet ikke hvor ellers skal plasseres.

FRIPRO gir en viktig mulighet til å ivareta god og original forskning som faller utenfor programmenes temaer. Internasjonale ekspertpaneler såvel som det som framstår som et massivt flertall av forskere har pekt på at for mye penger går til programforskning og for lite til FRIPRO. Allikevel skjer det så godt som ingenting. 1) Det må bli slutt på at statens forskningsmidler fordeles via de ulike departementene, som ønsker mer kontroll over temaene enn de får ved å legge pengene i FRIPRO. Programstyrt forskning er ofte dårlig bruk av penger!
2) Forskningsrådet bør ta hensyn til gruppestørrelser og eksisterende tildelinger under søknadsbehandlingen. Dette virker nå å være fullstendig ute av kontroll, de store gruppene er vanskelig å komme forbi fordi totalproduksjonen er større, selv om PRODUKSJONEN PR. HODE ofte er lav! Forskningsrådet bør kreve at søkerne redegjør for alle deltagere i forskningsgruppen slik at det er mulig å vurdere om det er formålstjenlig å tilføre gruppen ytterligere ressurser. Kreftforeningen spør søkerne om denne informasjonen. Hvis man ikke griper inn i denne uheldige dynamikken skapes en struktur der store grupper blir for store, samtidig som det er nærmest umulig å etablere seg som selvstendig ung forsker (hvis man da ikke allerede tilhører en av de store gruppene).
3)Faller søknadsbehandlingen mer tilfeldig ut nå enn tidligere? Bruken av internasjonale eksperter er uheldig fordi disse ikke bruker poengskalaen likt, og fordi de ikke kjenner miljøene. Utlendinger kan være like inhabile som nordmenn, og siden de er anonyme er det i tillegg vanskeligere å oppdage. Noen faggrupper virker for bredt sammensatt (eks. FRIMEDBIO) slik at det blir vanskelig å lage komiteer med dybdeinnsikt.

Det er med betydelig skepsis jeg sender en kommentar, for jeg er ikke sikker på om Forskningsrådet/politikerne virkelig er interessert i å høre på råd. I den forrige evalueringen av norsk biologisk forskning hadde den topptunge, internasjonale komiteen ett hovedbudskap, og det gjaldt for alle forskningsområdene: MER FORSKERINITERTE PROSJEKTER. Dette ble ikke på noen måte fulgt opp, og en undrer hvorfor. I mellomtiden har forskersamfunnet hamret løs på Forskningsrådet og politikerne og forlangt mer midler til fri, forskerinitierte prosjekter, uten at dette har ledet til noe, før Tora Aasland fikk til et lite gjenombrudd i år. Så kom en ny evaluering fra en internasjonal komite. Alle forskerne ble bedt om å redegjøre for hvordan de hadde rettet opp svakhetene som ble påpekt ved den forrige evalueringen. Ingen bad Forskningsrådet om å gjøre det samme. Den nye evalueringen understreket igjen at Norge må satse mer på fri, forskerinitierte prosjekter.

Innspillene til neste års Forskningsmelding viser at så godt som alle som har uttalt seg til Kunnskapsdepartementet, fremmer kravet om mer penger til fri forskning. Dette kravet kommer fra organisasjoner over hele fjøla, fra Vitenskapsakademiet til fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner og bransjeforeninger. Det mangler ikke på råd. Det mangler ører som vil høre.

Det er sektordepartementenes soleklare rett å bestemme hva de skal bruke penger på, også innen forskning. Men all forskning de får utført i sine prosjekter, bygger på grunnleggende, fri forskning. For å anerkjenne dette burde enhver bevilgning fra et sektordepartement inneholde en liten prosentsats som går til å understøtte den forskningen de selv også er avhengig av.

FRIPRO lider under den store begrensning at det er for lav innvilgelsesprosent. Det er et kjent faktum, særlig i internasjonal forskningsadministrasjon, at en så lav innvilgelse gjør at tildelingen like gjerne - og kanskje med fordel - kunne vært gjort til et lotteri. Mer midler må overføres fra andre potter for at FRIPRO skal bli meningsfylt og adekvat. Det er altså ikke i første omgang snakk om mer penger til forskning, men en omfordeling. Hvis sektordepartementene ikke kan akseptere dette, må budsjettet for forskning pumpes opp med mer penger direkte til FRIPRO.

Det er verdt å tenke litt på hvorfor FRIPRO har blitt så populær. Hvorfor får Forskningsrådet 1166 søknader til årets FRIPRO? Det åpenbare svaret må jo være at dette er det eneste - i alle fall det beste - posten i Forskningsrådet der forskerens prosjekt kan tenkes å bli støttet. Forskerne søker FRIPRO med prosjekter som de brenner for og der de har sin spisskompetanse. I nødens stund søker man også programmer, der man sikkert kan bidra med noe.

Jeg mener at FRIPRO bør brukes til å få frem både ideer og forskere som ellers ikke ville komme frem i dagens system. Det ville være meningsløst om en innen FRIPRO støttet prosjekter og forskere med "gjengse og lett gjenkjennbare ideer" som ellers ville få støtte fra milliardene innen for eksempel olje og oppdretts-næringen.

Mange søknader til Forskningsrådet blir sendt formelt i navnet til etablerte forskere som liksom skal ansette en postdok eller lignende. Bak disse søknadene står andre som slik prøver å komme seg fram i søknads-prosessen ved å unngå å vise sin svake CV. Som motytelse får denne etablerte forskeren gjerne billig medforfatterskap på artikler. Aktuell ansettelse i disse stillingene er en pro forma prosess som ikke kontrolleres utenifra. "Å gjemme seg bak en professor" er et kjent begrep når man søker bl.a. postdok stipend. Kanskje over 50 prosent av postdok stipendene som tildeles bli delt ut på denne måten. Ingen vet hvor myefordi dette er ikke undersøkt !!

Jeg håper virkelig at FRIPRO ikke tillater slike annonyme søknader der etablerte forskere i ettertid liksom skal arrangere sin egen konkurranse om midlene.

Her er mine innspill:

(1) Tverrfaglighet: Det må være mulig å søke om prosjekter som går på kryss og tvers av de tradisjonelle faggrensene (FRIHUM, FRINATEK, FRIMED, osv). Opprett et reelt tverrfaglig panel med én felles behandlingskomité, og med like mye midler som de andre panelene. Still som krav at minst tre forskjellige fagdisipliner (fakulteter/institusjoner) må inngå i hver søknad.

(2) Risiko: Ta sjansen på mer utradisjonelle prosjekter, som forsøker å utfordre de tradisjonelle tankene!

(3) Rekruttering: Etabler en ordning tilsvarende ERC Starting Grant, slik at unge forskere med kortere CVer har mulighet til å nå opp.

(4) Åpenhet: Søknadsprosessen bør være helt åpen, med navngitt informasjon om hvem som søker om hva til hva, hvem som vurderer hva og hvem, osv. Når et prosjekt er innvilget: legg ut prosjektbeskrivelse, vurderinger og kommentarer.

(5) Resultater: Alle innvilgede prosjekter må avkreves en tydelig presentasjon av sine resultater, og alle slike rapporter må være åpent og lett tilgjengelig.

(6) Kunstnerisk forskning: Åpne for prosjekter hvor kunstneriske og vitenskapelige metoder sidestilles, og hvor vurderingen baseres på en totalvurdering av kunstneriske og vitenskapelige meritter.

(7) Øremerk minst 10 prosent av alle tildelte forskningsmidler til formidling, inklusive kunstneriske presentasjoner.

Jeg viser forøvrig til kronikken "Oppmuntring til forskning på tvers" i Forskerforum 2010:7 - http://www.arj.no/?p=2028 - hvor jeg diskuterer flere av disse punktene i mer detalj.

Kjære alle.
Psykologi er ett stort fag. Det har mange gode forskere.
Skal søknaden i FRIPRO til FRISAM eller FRIBIOMED?

Altså: inndeling av søknader til FRIPRO sine underkategorier bør gåes gjennom. Psykologisk forskning har gode søknader men blir kasteball mellom samfunnsfag og psykologi. Kanskje på tide å løse opp underkategoriene? Dersom kvalitet er topp kriterium, bør reviewere kunne lese mange forskjellige typer søknader slik man gjør i komiteen for medisinsk forskningsetikk osv. Gleder meg til fortsettelsen. Vennlig hilsen Anne Inger Helmen Borge, forskningsleder ved Psykologisk Instiutt, Universitetet i Oslo.

Erik Dissen og Erik Boye har allerede sagt mye fornuftig om FRIPRO. Jeg har lyst til å fremheve følgende:
- Lotteri-effekten må bort og det betyr at det må bli både mer penger og færre søknader, slik at innvilgningsprosent går opp.
- Unge forskere må kunne nå fram. Har du f eks nettopp disputert med en doktorgrad som er blant de 20 % beste i landet, så må du kunne ?regne med? at det norske forskningssystmet gir deg en fair sjanse til å utvikle deg videre. Slik relativ forutsigbarhet er et godt rekrutteringstiltak også.
- (Kontinuitet er forøvrig også viktig for etablerte forskere. FRIPROs nye regler om at man bare kan ha et prosjekt om gangen skaper problemer rundt dette; man har en 10 % sjanse til å få penger, en gang hvert 3. eller 4. år! For ikke å snakke om mangelfulle muligheter for å kjapt reagere på nye utviklinger, satse på nye områder osv)
- Prioriteringer innen FRI arenaen må til en viss grad ta hensyn til at noen, men langt fra alle, fagområder har andre (store) nasjonale pengekilder til forskningsfinansiering.
- Ensidige prioriteringer i Fagkomiteer som spenner over et vidt område (eks FRIBIOMED) må unngås. Jeg mener å ha sett ensidige prioriteringer i FRIBIOMED.
- Ved søknadsvurdering må søkerens potensiale og, ikke minst, søkernes forvaltning av tidligere tildelte midler telles desidert tyngst. Gir du en eksellent forsker, ung eller etablert, forskningsmidler, så går det nok bra.

Det vi først og fremst trenger er mer penger til forskerinitiert forskning, og spesielt FRI forskning. Alle, bortsett fra naive europeiske forskningspolitikerne, er enige i det. Dette betyr ikke nødvendigvis at totalbevilgningen til forskning skal opp, selv om det hadde vært ønskelig. Det allerstørste problemet i det norske forskningsystemet er at de "ikke-frie" arenaene, altså de tematiske programmene, er så overstyrt, med til dels ekstremt detaljerte utlysninger, synlige og usynlige underliggende politisk styring, krav om brukerfinansiering og brukerstyring, krav om store nettverk, osv. Som allerede antydet ovenfor, så bør regjeringen, etter å ha tredoblet bevilgningen til FRIPRO, videre innføre en handlingsregel som sier at f eks 40 % av alle tematiske bevilgningene skal gå til forskerstyrt og forholdsvis grunnleggende forskning, uten krav om brukermedvirning (innenfor temaene, vel å merke). Hadde det vært (mye) mer rom for frie prosjekter innenfor politisk vedtatte tematiske rammer, altså innenfor de tematiske programmene så hadde en god del av problemene forsvunnet. Antallet søknader til FRI ville gå ned, mens de tematiske programmene ville bli faglig bedre og dermed øke sitt langsiktige innovasjonspotensial.

Den største forskningspolitiske utfordringen er å øke den økonomiske rammen for FRIPRO. Da vil en større del av de kvalitativt beste forskningsideene i norske forskningsmiljøer bli realisert.
FRIPRO skal bidra til å få frem forskning av høy vitenskapelig kvalitet. Er det da uheldig at det legges opp til å være restriktiv med å gi støtte til dekning av lønnsmidler for fast ansatte i vitenskapelige stillinger? Det er viktig at FRIPRO gir yngre, talentfulle forskere støtte, men kan virkningen av å være tilbakeholdne med støtte til frikjøp være at flere av de faglig sterkeste i mindre grad velger å engasjere seg i FRIPRO? I tilfelle er dette til stor skade også for de yngre, talentfulle forskerne som vil ha stor nytte av involvering fra de faglig sterkeste i sin karriereutvikling. Er det ikke tilstrekkelig med et positivt signal om at FRIPRO forventer at søknadene inneholder betydelig grad av kompetanseoppbygging gjennom doktorgrads- og postdoktorstipend?

Jeg ville tro at det er viktig å ha rendyrkede "arenaer" der ensomme ulver/"asperger-typer" og "politikere" ikke konkurrerer så veldig direkte. Vi har vel behov for begge typer forskere. Støttes "frikjøp" så betyr dette helst at også FRIKJØP blir en rendyrket arena for etablerte "politikere" ("sosiale dyr") med store nettverk.

Jeg sjekket nylig enkelte som har fått bevilget fra Forskningsrådet.
Jag fant for eksempel noen godt etablerte gjengangere som har vært medforfattere i godt over 100 fagfelle-publikasjoner - men de har aldri publisert noe alene og de har bare 2-3 publikasjoner der de er førsteforfatter - og da med svært mange medforfattere. I prosjektforslagene deres smører de opp med mange samarbeidspartnere og imponerende nettverk - og de stiller gjerne opp med "annonyme kandidater" som skal gjøre jobben. Dette er for eksempel en "postdok" som de skal ansette. Disse etablerte fast ansatte forskerne konkurrerer med og vinner over ensomme ulver som er førsteforfatter på kanskje 10 publikasjoner. Da kan en begynne å lure på om det bør lages rendyrkede arenaer der en kan "dyrke fram" forskjellige "arter" av forskere. Jeg tror at forskjellige personlighetstyper innen forskning ("ensomme" og "politikere") har sin bakgrunn i genetiske forhold. En kan aldri "lære opp" en katt til å bli en hund og omvendt :-)) Forskningsrådet har prøvd å "tvinge" eller piske ensomme forskere til å bli "sosiale dyr" slik som dem selv (jeg antar at ansatte i Forskningsrådet er "sosiale dyr"). Dette fungerer ikke. Krav om store sosiale nettverk og samarbeidspartnere etc kan i praksis fungere som en slags "genetisk rensing" innen populasjonen av mulige forskere. Dette er svært uheldig og kostbart for samfunnet.

En "arena" for konkurranse om forsknings-midler burde være slik:
"Frikjøp" blir forbudt. Førsteforfatter blir gitt all kreditt for en publikasjon. Dette vil ofte snu opp ned på rangeringslistene over forskere. En gir minus-poeng for hvert tidligere forskningsprosjekt som en har gjennomført uten tilhørende vesentlige forfatter-bidrag (som førsteforfatter). Dette vil gjerne bidra enda mer til å snu opp ned på rangerings-listene og det vil gi sjanser til helt andre "arter" av forskere og som kan komplettere resten av forskningen i Norge. Husk at etablerte forskere ofte står i veien for nykommere. Det er en myte at etablerte forskere hjelper fram nye forskere som går dem forbi.
Noe slikt er unntak. Etablerte forskere vil helst prøve å ødelegge mest mulig for virkelig nykommere med potensiale. På tide å bli realistisk?

Forskningsrådet vektlegger sterkt at det er "peer reviews". En "peer" eller en fagfelle er en jevnbyrdig innenfor det området som skal bedømmes. Som eksempel, en søknad innen epidemiologu/biostatistikk skal bedømmes av vitenskapelig kompetente innen disse fagene. Dette skjer ikke i FRIMED, i hvert fall ikke i 2011. I tillegg har programstyret heller ingen professorkompetansen innen epidemiologi og biostatistikk. Dette er fagområder som er helt essensielle for blant annet biobank satsingen. Vilkårligheten i bedømmelsen av frontlinje forskning innen epidemiologi/ biostatistikk er betydelig, men skal ikke dokumenteres her.
Løsningen på problemet er å skape mer homogene, gjerne flere mindre programstyrer der noen har frontlinje kunnskap innenfor de områdene de skal behandle søknader for.

Jeg forstår det slik at de aktuelle fagfellene er i *fagpanelene*
og at programstyrene har en ren administrativ rolle i denne prosessen? Se her:

http://www.forskningsradet.no/prognett-fripro/Soknadsbehandling/1253969325319

Skal misunnelige lokale norske fagpersoner og gjengangere i komiteer få stemmerett også i denne prosessen? Få dem vekk :-))

Evalueringsrapporten om FRIPRO peker på at FRIPRO har endret innretning fra tidligere å være et breddevirkemiddel til å bli et elitevirkemiddel. Rapporten viser at det er de mest meritterte forskerne som får tilslag i FRIPRO. Det gjør det vanskelig for yngre forskerne å nå fram i konkurransen. Samtidig diskuterer rapporten hvorvidt FRIPRO når sin målsetning om å bidra til faglig fornyelse. En mulighet som foreslås er å støtte flere prosjekter, og dermed øke sjansen at flere grensesprengende prosjekter blir støttet, eller å oppfordre til søknader om grensesprengende prosjekt.

Forskningsrådet spør nå om hvilke målsetninger skal prioriteres i FRIPRO ? økt tverrfaglighet i forskning, satsing på unge talenter, fagutvikling eller spesielt banebrytende forskning. Det er vanskelig å se motsetning mellom disse målene - tvert i mot! En satsing på yngre forskere vil sannsynligvis føre til flere grensesprengende prosjekter og utvikling i faget. Samtidig skulle man tro at en betydelig andel av grensesprengende prosjekter er tverrfaglige, siden grensesprenging ofte forutsetter å sprenge grenser mellom fagene. Og siden tverrfaglighet har blitt viktigere i de siste årene, skulle man tro at flere yngre forskere jobber tverrfaglig enn eldre.

Flere løsninger kunne bidra til å nå målsetningene:
- Å støtte flere prosjekter(helst selvsagt gjennom et større pott, alternativt gjennom å gi mindre støtte til hvert prosjekt og/eller krever større egeninnsats ? a la fellesløftet)
- Å øremerke midler til forskere som er i begynnelsen av sin karriere etter modellen fra ERC, der det finnes både midler til etablerte forskere (advanced grants) og til mindre etablerte forskere (starting grants)
- Å motivere til å sende søknader om grensesprengende prosjekt

FRIPRO er den eneste norske nasjonale konkurransearenaen for forskningsfinansiering som ikke gir tematiske føringer, og som dermed prioriterer kvalitet. Betydningen av FRIPRO kan derfor knappest overdrives. Derfor er evalueringen av FRIPRO også svært viktig. La meg likevel, i denne sammenheng, begrense meg til tre overordnede synspunkter:

Volum: Det aller viktigste er at de totale midlene som går til fri prosjektstøtte må økes. Den frie prosjektstøtten er fundamentet for den nysgjerrighetsdrevne forskningen, som er en viktig komponent i en sunn finansieringsportfolio for en forskergruppe som skal hevde seg i den internasjonale forskningsfronten. Det lave volumet medfører også at suksessraten er uforholdsmessig lav, noe som over tid kan gjøre at en del av de beste forskerne unnlater å søke. Andre finansieringsmekanismer, med sin tematiske øremerking, har en viktig rolle i forskningssystemet, men også deres suksessmuligheter undermineres av at frie midler er så vidt begrenset.

Forfordeling: I forlengelsen av at volumet er uforsvarlig lavt, så har det nylig blitt innført nye ordninger som medfører en forfordeling, og dermed ytterligere reduserer de midlene som reelt er tilgjengelig for åpen konkurranse. Det første, og viktigste, er det såkalte Fellesløftet, som i praksis medfører at en betydelig andel av FRIPRO-midlene reserveres for universitetene (som forplikter seg til matchende funding). Deltagelsen i et slikt fellesløft burde være drevet frem av forskningsrådet alene, vært åpen for alle institusjoner som er villig til å tilby matchende funding, og, aller viktigs, vært basert på friske midler. Det andre eksemplet er det som populær har blitt kalt trøstepremier for de som nesten når opp i konkurransen om ERC-grants. Dette er et viktig incentiv for å strekke seg etter de prestisjetunge ERC-prosjektene, og bør absolutt videreføres, men igjen er problemet at et allerede for lavt volum på FRIPRO reduseres ytterligere, mens det åpenbare burde være at ordingen baseres på friske og øremerkede midler.

To-trinns søknadsprosess: FRIPRO er en mekanisme som egner seg godt for en to-trinns søknadsprosess, i grove trekk etter den modellen som er fulgt for Sentre for fremragende forskning. En forutsetning for en to-trinns prosess er at søknadene i den første fasen er av begrenset omfang, og krever begrenset arbeid, men først og fremst dreier seg om å presentere en forskningside og synliggjøre dens originalitet, samt hvorvidt søkeren kan demonstrere kompetanse (ikke minst basert på resultater for tidligere søknader). Hensikten må være å styrke evnen til å velge de aller beste søknadene, samtidig som en får en betydelig reduksjon av arbeidsmengden både for søkere og de som skal behandle og evaluere søknadene.