Programstyrelederen:
Ønsker mer tverrfaglighet i kjønnsforskningen
Tverrfagligheten er en av kjønnsforskningens sterke sider, mener styreleder for Program for kjønnsforskning, Unni Langås. Nå ønsker hun en mye større satsing, slik at flere forskere og nye disipliner kan inviteres inn.
– Forholdet mellom den biologiske kroppen og det sosialt og kulturelt konstruerte ved kjønn, har vært en kontinuerlig faglig debatt gjennom hele forskningsfeltets historie.
– Det stemmer slett ikke at kjønnsforskningen ikke er åpen for biologiske perspektiver, sier Unni Langås om kritikken som har blitt rettet mot norsk kjønnsforskning i forbindelse med NRKs tv-serie Hjernevask med Harald Eia.
– Forholdet mellom den biologiske kroppen og det sosialt og kulturelt konstruerte ved kjønn, har vært en kontinuerlig faglig debatt gjennom hele forskningsfeltets historie. Blant norske forskere har jeg de siste årene dessuten registrert et oppsving i interessen for temaer som kropp, reproduksjon og biologi. Dette gjenspeiles i Kjønnsforskningsprogrammet, sier Langås.
– Samtidig ser jeg klart en utfordring i å integrere kunnskap om og forskning på kjønn i alle fag, legger hun til.
Mer tverrfaglighet
Det nåværende Kjønnsforskningsprogrammet er det tredje i rekken av tverrfaglige grunnforskningsprogrammer innenfor humaniora og samfunnsvitenskap med kjønn som hovedtema.
I sluttrapporten til det forrige programmet, som ble avsluttet i 2007, etterlyste programstyret kjønnsforskningsprogrammer innenfor medisin, naturvitenskap og teknologi. Unni Langås mener dette er en god idé.
Professor Unni Langås, styreleder for programmet for kjønnsforskning.
– Tverrfagligheten som har fulgt feltet siden begynnelsen er en stor styrke. Men det er behov for å inkludere enda flere fagfelt, også blant de som til nå ikke har vært så involvert i kjønnsforskningen, sier hun.
Naturvitenskapene
Langås understreker imidlertid at mer tverrfaglig kjønnsforskning krever en større satsing på forskningsfeltet. Kjønnsforskningsprogrammet har så langt vært svært beskjedent i forskningsrådsmålestokk. Nåværende program, som avsluttes i 2012, har et totalt budsjett på 56 millioner kroner, noe som gjør det til ett av de aller minste programmene.
Langås påpeker at Forskningsrådets policy for likestilling og kjønnsperspektiver i forskning har en målsetting om å integrere kjønnsperspektiver i alle aktiviteter og programmer.
– Ved neste korsvei håper jeg Forskningsrådet vil vurdere å starte et tverrfaglig kjønnsforskningsprogram der andre fag enn de humanistiske og samfunnsvitenskapelige også kan inkluderes, eller å opprette et eget kjønnsforskningsprogram for naturvitenskapene, sier hun.
- Kjønn er et politisk tema
Kjønnsforskningen har, blant annet i kjølvannet av Hjernevask, også blitt kritisert for å være sterkt politisert og ideologisk – og dermed uvitenskapelig.
– Kjønn er nært knyttet til makt, og er dermed et politisk tema i seg selv. (Foto: Colourbox)
Langås mener kritikken avslører et naivt syn på både kjønn og forskning.
– Kjønn er nært knyttet til makt, og er dermed et politisk tema i seg selv. Kjønnsforskningen arbeider med politiske og sosiale effekter av at mennesket er et kjønnet vesen. For eksempel har man vært opptatt av hvordan kjønn blir brukt til å skape og legitimere hierarkier og eksklusjonsmekanismer, og det er helt klart et politisk prosjekt, sier Langås.
Dette betyr imidlertid ikke at forskningen er uvitenskapelig.
– Som all annen forskning er kjønnsforskningen ikke løsrevet fra samfunnet og de politiske prosessene. Politikk handler om å finne gode løsninger på samfunnsproblemer, og da bør beslutninger være basert på kunnskap. Det betyr ikke at forskerne skal levere klare svar, men at de skal bidra til å utrede årsaker til problemene og til å belyse konsekvensene av politiske valg, sier Langås. Hun ser ikke at det nødvendigvis er noen motsetning mellom en politisk motivasjon hos forskeren og god forskning.
– Det som kjennetegner god forskning, er ikke fravær av ideologi, men selvrefleksjon rundt egen ideologisk posisjon. Dette åpner for kritikk av denne posisjonen, sier Langås.
– Uinformert kritikk
Langås understreker at det stilles de samme kravene til vitenskapelig kvalitet innenfor kjønnsforskningen som på andre felt. Hun reagerer kraftig mot påstander fra enkelte kritikere om at kjønnsforskning i Norge drives av et lukket og sekterisk miljø, der et lite antall aktører, som alle kjenner hverandre, står for kvalitetssikring av hverandres forskning og deler ut forskningsmidler til hverandre.
– Kritikerne aner åpenbart ikke hva de snakker om. Når det gjelder Kjønnsforskningsprogrammet, er det nøyaktig de samme prosedyrene knyttet til søknadsbehandling og kvalitetssikring som på andre fagfelt. Nettopp fordi miljøet er lite og mange kjenner hverandre, er det stor bevissthet rundt habilitetsspørsmål. For eksempel er flertallet i programstyret og de fleste konsulentene som vurderer søknader, utenlandske forskere, for å sikre uhildede vurderinger, opplyser Langås.
Spesielle utfordringer
Langås, som til vanlig er professor ved Universitetet i Agder, mener mye av kritikken demonstrerer at det er knyttet helt spesielle utfordringer til formidling av kjønnsforskning.
– Delvis handler dette om at kjønn er noe som angår oss alle; noe alle har erfaring med og som de fleste har tanker og sterke meninger om. Mange er engasjert og dermed blir det fort debatt om temaet. Samtidig er kjønn en veldig kompleks problematikk, som på samme tid berører kropp, identitet, kultur og sosiale forhold. Komplekse problemstillinger egner seg ikke alltid for massemedienes tabloide framstilling.
- En tredje utfordring er det jeg allerede har nevnt, at kjønn er sterkt knyttet til makt, etikk og politikk. Forskernes funn kan da virke provoserende for grupper som opplever sin makt utfordret av forskningen, sier Unni Langås.
- Publisert:
- 04.05.2010
- Sist oppdatert:
- 04.05.2010
Kommentarer
Hva var det med min forskning som brøt med det politisk korrekte? Gjennom å undersøke greske religiøse fester i antikken og i dag, fant jeg at de uttrykker kjønnete verdier og at kvinner og kvinnekroppen hadde, og fortsatt har, en stor betydning i positiv forstand. Det skal også nevnes at jeg ikke ga meg ut på studiene av religiøse fester som kvinne- eller kjønnsforsker, men som følge av at jeg besøkte religiøse fester og oppdaget at dette både var arenaer der kvinner spilte en rolle, og i særdeleshet er den dominerende part i de kultene som er innebygd i festene, forsto jeg ganske snart at dette faktisk både var og er områder relatert til kvinnesfæren, som fortsatt eksisterer i området. Jeg viste hvordan vi i Hellas finner den biologiske forskjellen på mann og kvinne nedfelt i et “mannlig lineært tidsaspekt”, som er forskjellig fra et ”kvinnelig, gjentakende eller syklisk aspekt”. Her hører også andre dikotomier, den som finnes mellom kvinne og mann i gresk kultur, og siden det er kvinnene som er mest kompetent til å utføre ritualene forbundet med fruktbarhetsmagi, som følge av sitt biologiske utstyr, betyr det også at kvinnene har makt til å forhindre fruktbarheten. Derfor ble det nødvendig å ta opp kvinnens forhold til kultene forbundet med fødsel, død og helbredelse og kultenes betydning innen den ideologiske helheten. Jeg påpekte at som følge av min akademiske bakgrunn hadde jeg ikke lidd under noen “bachofenske eller frazerianske syndromer” og kunne derfor ta for meg morkult og biologisk determinisme fra et annet ståsted, uten dermed å la det bli et bevis på hvordan kvinnen blir utslettet og undertrykket av mannssamfunnet. Fra en annen synsvinkel ser en at det tvert i mot er kvinnekroppen og morkult som bærer hele samfunnet oppe. Dette er mediterrane kvinner svært stolte av. På den måten møter en et samfunn der kvinnen slett ikke verken er passivisert, stum eller maktesløs. En kommer heller ikke utenom det faktum at uansett hvordan vi snur eller vender på det, består samfunnet av to biologisk ulike kjønn som må forenes om samfunnet skal bestå, slik det ble grundig dokumentert gjennom analysen av de antikke og moderne religiøse festene.
At den biologiske kroppen er viktig for samfunnet kan neppe bestrides. Flere forskere har for mange år siden, hevdet at vi vet lite om biologiens betydning. I dag er en blitt oppmerksom på betydningen av biologisk kjønn, eksempelvis i studiet av pubertetsproblemer. Derfor bør en gå videre, og nyansere den konstruksjonistiske forståelsen som en møter hos de fleste kultur- og kjønnsforskere, som hevder at det å være kvinne er en sosial konstruert rolle. Flere, riktignok ikke norske, antikkforskere har tatt opp biologisk determinisme. Likevel er der ikke enighet i debatten, siden biologisk determinisme er et omstridt fenomen, og forholdet mellom biologi og kultur ikke er entydig. Dette møter vi flere ganger i antikke kilder. Ved å ta for meg det antikke kilder hevder og sammenligne det med mine egne feltstudier kom jeg altså frem til resultater som ikke ble hilst velkommen i den rådende forskingen.
I ettertid og i en situasjon der en ønsker nytenkning og kritiske perspektiver er det et paradoks at NFRs saksbehandler ler en ut over telefonen, når en ber om å få nærmere opplysninger om avslag på en søknad om forskningsmidler, der søknaden blir sett på som gammelt nytt og helt irrelevant i dagens situasjon, og at en må til utlandet for å få publisere sine forskningsresultater. Eller er det uvitenhet i utlandet som gjør at det norske kjønnsforskere finner uinteressant i et feministisk forskningstidsskrift ved det ikke helt ukjente amerikanske universitetet Harvard betraktes for å være nytenkende og viktig, mens et engelsk antropologisk tidsskrift finner samme perspektiv dyptgående og veldig viktig? En kan legge til at tidsskrifter innen kvinne- og kjønnsforskning både ved Harvard og Princeton (også USA) ikke begrenser seg til å publisere artikler med et bestemt perspektiv innen kvinne- og kjønnsforskning, men søker å representere så mange kjønnsperspektiver som mulig. Siden norske kjønnsforskere generelt mener noe annet, betyr det kanskje at amerikanske og engelske og for den sakes skyld også franske, russiske, serbiske og greske burde komme til Norge på et lenge forskningsopphold og lære hva kjønnsforskning faktisk er? I så fall, kan det synes som om vi her har en ny versjon av den tidligere norske misjonærtanken. For å oppsummere mine erfaringer med den dominerende norske kjønnsforskningen kan en parafrasere noen kloke ord fra Henrik Ibsens En Folkefiende gjennom å substituere allmennhet med norsk kjønnsforskning, da blir det som følger:
Norsk kjønnsforskning behøver slett ingen nye tanker. Norsk kjønnsforskning er best tjent med de gamle gode anerkjente tanker den allerede har.
Med den situasjonen fremmer en beklageligvisk verken nytenkning, refleksjon eller kritiske perspektiver som faktisk er sentrale i dagens multikulturelle, globale kontekst, men snarere stadig flere utredninger eller versjoner av gammelt nytt finansiert med norske skattebetaleres penger. Ut fra seernes interesse for Eias programmer kan en spørre om det norske folk egentlig er interessert i dette?
Evy Johanne Håland, Dr. art. historie.