Bladet Forskning nr. 1/10:
Hva er akademisk dannelse?
Hvorfor kan en litteraturviter harselere med sin sviktende forståelse for matematikk, mens en matematiker regnes som udannet hvis hun ikke kjenner til Ibsens verker?
Inga Bostad, filosof og prorektor ved Universitetet i Oslo (UiO), og Svein Sjøberg, professor i naturfagenes didaktikk ved UiO, møtes for å diskutere akademisk dannelse og hvorvidt realiststemmen er representert i Dannelsesutvalgets innstilling eller ikke. (Foto: Andreas B. Johansen)
Dannelsesutvalget
Høsten 2009 la Dannelsesutvalget fram sin innstilling ”Kunnskap og dannelse for et nytt århundre”. Dannelsesutvalget har ikke vært opptatt av høflighet, skikk og bruk. Akademisk dannelse har vært temaet. Og med det mener man gjerne kritisk refleksjon, vitenskapelig tenkemåte og etisk kompetanse.
Svein Sjøberg, professor i naturfagenes didaktikk ved Universitetet i Oslo, synes det var en utmerket idé å etablere et dannelsesutvalg. Men han er skuffet over resultatet.
– Utvalget reiser en viktig debatt, nemlig hva som kreves av kunnskap og dannelse i dagens og morgendagens samfunn. Men hvem er dannet nok til å sitte i et slikt utvalg? Tydeligvis ikke realistene. De er glemt, både i sammensetning og i konklusjonene, skrev han i en kommentarartikkel i Aftenposten.
Vi har invitert til et møte mellom Sjøberg og filosof Inga Bostad. Sistnevnte er prorektor ved Universitetet i Oslo og har ledet Dannelsesutvalget. Hun mener Sjøberg tar feil når han hevder at utvalget har glemt naturvitenskapen.
Bostad: Vi har vært svært oppmerksomme på at dannelsesbegrepet skal favne over hele akademia. Derfor kan jeg ikke forstå at du peker på mangel på naturfaglige perspektiver i innstillingen vår. Det er også feil at realistene ikke er representert i utvalget. Av utvalgets ni medlemmer har én doktorgrad i biokjemi, en annen har bakgrunn fra medisin.
Sjøberg: Jeg synes realiststemmen er veldig fraværende i tekstene i innstillingen. Dette kan lesere for øvrig vurdere selv, innstillingen finner de på nettet. Men Dannelsesutvalget er i godt selskap. Realistene er fraværende i offentligheten generelt. De er fraværende i alle avisredaksjonene. De er fraværende i de store tidsskriftene for debatt om samfunn, kultur, vitenskap og politikk. I fjor kåret Dagbladet ”de 25 viktigste norske sakprosabøkene etter 2. verdenskrig”. Da satt det selvsagt ingen realister i juryen. Og resultatet av kåringen var like lite overraskende: Ingen bøker skrevet av realister er blant dem som visstnok ”forandret Norge”.
Bostad: Dette er en veldig interessant observasjon. Den fortjener å bli satt søkelys på. Jeg sitter selv i redaksjonsrådet i tidsskriftet Samtiden. I redaksjonen er vi bevisste på skribentenes alder, kjønn, politiske tilhørighet og ståsted i samfunnet, for å få mest mulig representativitet. Men fagbakgrunn har ikke vært et tema.
Sjøberg: Ganske riktig, realister er fraværende, både i redaksjoner, juryer – og i det stoffet som kommer på trykk. Og det er faktisk ikke så lett å reise denne debatten. Realister slipper ikke lett til i det offentlige ordskiftet. Jeg kjenner til at flere naturvitere har skrevet artikler til de store tidsskriftene, artikler som handler om realfagene i samfunnet vårt. Disse artiklene er blitt avvist fordi de oppfattes som for snevre og spesielle. Det til tross for at de tar opp store temaer i vår tid, som biologisk mangfold og klimakrise.
Bostad: Det er godt mulig at realistene er fraværende i den offentlige debatten. Men forskningspolitisk er det en helt annen tendens. De store pengene og forskningsprosjektene går til naturvitenskapen, mens humaniora skvises mer og mer. Mye av det som skjer av press på forskningen, er knyttet til målbarhet og nytteorientering. Dette konkurrerer ut humaniora til fordel for naturvitenskapene.
Sjøberg: Dette er i og for seg riktig, det er jo et faktum at naturvitenskap og teknologi er svært mye større enn humaniora, både i Norge og i resten av verden. Kanskje ikke helt urimelig? Men nå skvises også den grunnleggende naturvitenskapelige forskningen ut. Bruken av nytteorienterte og instrumentelle begreper er det som slår an også her. Det er der pengene kommer. Det bidrar jo nesten enda mer til å styrke bildet av at naturvitenskap er veldig nyttig. Fagene oppfattes som viktige for økonomisk konkurranseevne, men ikke som kultur- og dannelsesfag.
- De store pengene og forskningsprosjektene går til naturvitenskapen, mens humaniora skvises mer og mer, sier Inga Bostad. (Foto: Andreas B. Johansen)
Bostad: Det hviler et samfunnsansvar på realister, som på alle andre akademikere. Også de må formidle det de kan, til allmennheten. Mange realister tar ikke dette samfunnsansvaret på alvor. Jeg har hørt matematikere spørre om hva de skal med dannelse. De må jo bruke all sin tid til å bli best i sitt fag! Argumentet om at grunnlagsproblemene i alle vitenskaper egentlig henger sammen, er en fremmed tanke for dem.
Sjøberg: Det er riktig at realistene til en viss grad har seg selv å takke. Realister er flinke til å vise til den instrumentelle nytten av sine fag, men langt mindre flinke til å legge vekt på fagenes betydning for vårt verdensbilde, vår livsform, tenkemåte og kultur. Dessuten har vi ikke fått noen skolering i å presentere fagstoff muntlig eller skriftlig gjennom utdanningen vår.
Men hvorfor er det viktig å fremheve naturvitenskap som et dannelsesfag?
Sjøberg: Vi lever i en tid da folk i både storting og regjering søker råd hos astrologer og tror på sjamaner og telefonbasert healing. Offentligheten er farget av snåsamenn og prinsesser som snakker med både hester og engler. I en slik tid kan det være viktig å argumentere for naturvitenskap og andre realfag som en viktig del av vår dannelse. I den generelle delen av norsk læreplan for grunnskolen er det en enkel formulering som jeg har stor sans for: ”Vitenskapelig metodikk består av prosedyrer for å ikke bli lurt – verken av deg selv eller andre”. Dette er, om ikke annet, et godt argument for å legge vekt på realfagene og deres metoder.
Når snåsamenn og engleprinsesser får sette dagsordenen i samfunnet, kan det skyldes at dere realister har sviktet som folkeopplysere?
Sjøberg: Vi er i så fall godt hjulpet av krefter som snakker om at kunnskapen forandrer seg så raskt at vi må være åpne for alt. Livene våre er preget av naturvitenskap og høyteknologi, fra lenge før fødselen til langt inn i døden. Jeg vil ikke påstå at folk er blitt dummere og mer ignorante med hensyn til naturvitenskap, for det er ikke riktig. Men kunnskapen om og produktene innenfor naturvitenskapelige og tekniske områder har utviklet seg så fantastisk fort. Vi har gitt opp evnen til å undres over hvordan en fjernkontroll fungerer, hva satellitter holder på med, eller hva stråling og digitalisering egentlig er for noe. Vi aksepterer bare at det er der. Når den teknikken som omgir deg, blir så uforståelig og mystisk, da kan du like gjerne snakke om sjelevandringer og karmamassasje. Det ene er ikke noe mer fantastisk enn det andre, og slik blir vi åpne for hva som helst.
Bostad: Fremmedgjøringsperspektivet er et viktig argument i dannelsesdebatten. Akademisk dannelse handler om ferdigheter knyttet til refleksjon, analytiske egenskaper, etisk kompetanse, i det hele tatt det å kunne fatte og gripe inn i ditt eget liv og forstå det du gjør. For å forstå verden må man ha satt seg inn i de store historiene, også innenfor naturfag.
Hva kan dere ved universitetene gjøre for at studentene skal bli mer ”dannet”?
Bostad: Det er mye som kan gjøres, ikke minst ved å integrere dannelse gjennom hele studieløpet først og fremst gjennom undervisningsformene, skape uro og engasjement gjennom flere enn ett perspektiv på det faget man studerer. Men jeg har også en ønsketanke om at alle studenter i humaniora og samfunnsfag skal ha et kurs i naturvitenskap, og omvendt. Det er en typisk amerikansk idé. Universitetet i Bergen har allerede et pilotprosjekt på denne modellen. God akademisk tenkning sier noe om at alle fag henger sammen. Dette bør man få fram tidlig i utdannelsesløpet. Jeg har selv naturfaglinjen fra videregående. Jeg opplever at det har vært svært nyttig å ha med meg disse fagene inn i statsvitenskapen og filosofien, som ble mine universitetsfag.
- Naturfagene oppfattes som viktige for økonomisk konkurranseevne, men ikke som kultur- og dannelsesfag, sier Svein Sjøberg. (Foto: Andreas B. Johansen)
Sjøberg: ”Naturfag som allmenndannelse” har vært mitt anliggende i mange år. Jeg er opptatt av at vi må begynne tidlig. Naturfaglærerne i grunnskolen skal ha med seg en ballast om vitenskapen i den verdenen vi lever i. Men de som rekrutteres inn i læreryrket, er jo stort sett ungdom som valgte vekk realfagene i egen skolegang. Og i lærerutdanningen får de i minimal grad møtt slike fag. Og dessverre er det ikke mye plass til kritisk tanke i norsk skole. Lærere presses hardt om å være ”best in test”. Det er PISA-resultater som farger den utdanningspolitiske debatten. Og dessverre viser det seg å være en negativ korrelasjon mellom PISA-resultater og elevers evne til å formulere og forfølge problemstillinger. Nye læreplaner legger vekt på ”grunnleggende ferdigheter” og konkret måloppnåelse. Det gir neppe rom for kritisk refleksjon, ettertanke, filosofisk undring og kreativitet.
I 2009 var det 50 år siden C.P. Snow utga sin berømte bok om ”de to kulturer” – den litterære, humanistiske kulturen og den naturvitenskapelige kulturen. Hans poeng var at det er en kløft av gjensidig uvitenhet, arroganse og fordommer mellom disse to kulturene. Er boken fortsatt aktuell?
Bostad: Det er det vanskelig å svare på. En ting som er typisk for vår tid, er at veldig mange av de store samfunnsutfordringene er tverrfaglige og krever flerfaglighet. Det fordrer at vi må bli flinkere til å snakke sammen og ha flere møteplasser. Vi har jo sett at det er en del uten landske universiteter som har gjort om på organiseringen av undervisningen. Her i Norge var noe av intensjonen med Kvalitetsreformen valgfrihet og innsalg fra forskjellige fakulteter. Det tror jeg vel egentlig ikke vi har fått helt til.
Sjøberg: I festtaler fremheves ofte verdien av tverrfaglighet og bredde. Men når forskningsmidler skal utdeles, og når stillinger skal besettes, er det sjelden noen fordel å fremstå som tverrfaglig og allsidig. Selv har jeg på turen fra å være en reinspikka kjernefysiker til å gå over i samfunnsvitenskap, møtt mange som sier de er opptatt av å bygge broer. Men likevel har jeg falt mellom stoler og blitt en kasteball mellom fakulteter. Jeg tror i sum kulturkløftene er akkurat like store nå som de var på C.P. Snows tid.
Bostad: I det daglige er det på mange måter vanntette skott mellom fakultetene. Alt som har med økonomi og finansiering å gjøre, trekker i retning av at man skal gjøre det man alltid har gjort, og ikke åpne opp for noe nytt. Dette er helt klart en utfordring for den akademiske dannelsen. Vi går glipp av mye spennende forskning på denne måten. Det er jo ofte i sliteflaten mellom fag at det oppstår spennende ting. Men jeg tror det skjer en bevegelse i riktig retning. Forskningssamarbeid foregår i mye større enheter enn før, og det er en større åpenhet overfor andre fag. Ved UiO er vi nå for eksempel i gang med syv genuint nye, tverrfakultære satsinger. I mandatet for disse ligger det at fakulteter må samarbeide.
Sjøberg: Vitenskapens etos, verdier og idealer er under et veldig press i dag. Vi har nemlig fått en tredje kultur, en byråkratisk, juridisk, økonomisk, tellende, kontrollerende og evaluerende kultur. Det har skjedd en voldsom vekst i administrasjonen ved universiteter og høyskoler. Lønnsomhet og tellekanter dominerer, og utfordrer vilkårene for akademisk dannelse. Kanskje kan folk fra Snows to kulturer møtes på barrikadene i en kamp – mot slike tendenser, i en kamp for felles akademiske idealer? Dette vil også være en kamp som fremmer og forsvarer det jeg vil kalle dannelse.
Bostad: Vi er som ørner i bur. Vi har en universitetslov som sier at vi er fri til selv å prioritere og bestemme hvor mange studenter vi skal ha og hva vi skal forske på. Men så har vi altså et regelverk og en målstyring som er så nitid at vi ikke klarer å fly. Det er viktig for universitetene å få mer handlingsrom og frihet.
Dannelsesutvalget har levert sin innstilling og avsluttet sitt arbeid. Hva skjer nå?
Bostad: Debatten fortsetter. Jeg er jo rundt nå og holder foredrag og ser at disse tankene spirer og gror mange steder. Dette var ikke et utvalg som var nedsatt av et departement, men av universitets- og høyskolesektoren selv. Jeg mener at noen nasjonalt bør følge arbeidet videre. Det er en rekke økonomiske og strukturelle forhold som setter allmenndannelsen under press i dag.
Publisert i Bladet Forskning nr. 1/10
Bladet Forskning kommer ut med fire utgaver i året. For abonnement, send navn og adresse til forskning@forskningsradet.no
- Publisert:
- 01.03.2010
- Sist oppdatert:
- 01.03.2010
