- For TV2 er alt "romforskning", tydeligvis. Eiriks forfatterblogg 08.10.2008
- Frykten for svineinfluensa avtar. Forskning.no 07.05.2009
- Første tilfeller av H1N1-virus i Brasil og Argentina. Forskning.no 08.05.2009
- More LHC fun. NatureNetwork (weblog). Observations of a German Postdoc in London. 18.09.2008
- The safety of the LHC. CERN 2008
Forskning og medier:
Forskere utydelige - journalister ukritiske
Når forskning får stor plass i mediene, dreier det seg ofte om mulige katastrofer. Sist sommer ble verdens undergang spådd som følge av et stort eksperiment i Sveits; i det siste har utbrudd av svineinfluensa skapt frykt for at tusener kan dø verden over.
Pandemi? Bildet er fra Mexico nylig etter utbruddet av svineinfluensa. Foto: Shutterstock
- Jeg synes ikke myndighetene har vært bare heldige med informasjonen om svineinfluensaen. Men det er også vanskelig å kommunisere om truende pandemier, sier Harald Hornmoen, førsteamanuensis i journalistikk ved Høgskolen i Oslo.
- Helsemyndighetene er nødt til å fortelle om potensielle scenarioer. Samtidig bør de ta i betraktning at mediene gjerne vil slå opp verstefalls-scenarioer. Slike tjener til å skape unødig frykt, eller motsatt, at folk blir likegyldige, advarer Hornmoen.
- Jeg synes myndighetene slo veldig på stortromma i begynnelsen av svineinfluensa-utbruddet,
ved å sammenligne med spanskesyken i 1918-1919 og tegne et verstefalls-scenario med 13.000 døde i Norge og 1,2 millioner syke, uten å ta hensyn til at situasjonen er totalt annerledes i dag enn den gangen med hensyn til medisinsk kunnskap og behandlingsmuligheter. Samtidig advarte Verdens helseorganisasjon om at "hele menneskeheten var truet av pandemi".
- Man er nødt til å advare, men jeg reagerer på språkbruken, som har dommedagsvalør. Det bør være mer sobert. Helsemyndighetene bør veie sine ord, mener han.
Som førsteemanuensis i journalistikk er han kritisk til kildene, som leverer det mediene vinkler sine oppslag og innslag på.
Large Hadron Collider (LHC) befinner seg i en stor, rund bane langt under jorda ved CERN i Sveits. Forskere skal forsøke å gjenskape forholdene som var da verden ble til, ved å sende ørsmå partikler mot hverandre. Foto: CERN
- Jeg tror vi må skjønne at det er flere aktører enn journalistene som bidrar til overdrevne alarmoppslag, påpeker han.
For en tid tilbake var det mange dystre oppslag rundt fugleinfluensa, og i så sent som sist sommer brakte mediene redselsfulle spådommer rundt et stort forskningseksperiment, da to forskere hevdet at eksperimentet kunne føre til at Jorda ble sugd inn i svarte hull og bli tilintetgjort.
Verdens undergang i Sveits
Da den 27 kilometer lange Large Hadron Collider-akselleratoren ble startet opp ved forskningssenteret CERN i Sveits, ble det skremselsoppslag også i flere norske medier. Med to protonstråler skal forskere forsøke å
Favoritt-marerittet til LHC-skeptikerne. Kilde: NatureNetwork
gjenskape forholdene umiddelbart etter the "Big Bang", jordens tilblivelse.
I mediene ble eksperimentet altså framstilt som om det kunne føre rett i undergangen. Disse oppslagene skremte mange mennesker, ikke minst barn, og forskere ble oppringt når som helst på døgnet av redde og urolige personer.
Skremselsoppslag fra forskningens verden kommer jevnlig. Typisk for slike mediesaker er at det knyttes stor uvisshet rundt konsekvenser og dermed mulige farer og i ytterste fall katastrofe. Det ferskeste eksempelet er altså svineinfluensaen, som man fryktet kunne bli en pandemi (det vil si at bortimot alle smittes).
Vi har hatt sars-viruset, som for seks år siden spredte seg i Asia. Videre kommer jevnlig oppslag om medisiners potensielle farlige (bi-)virkninger, og det advares mot risiko for skadelig stråling fra mobiltelefoner. Det ble også spådd at våre moderne samfunn med all sin IT-teknologi kunne bli fullstendig lammet i det øyeblikket vi entret år 2000.
Hva er viktigst å formidle?
Er det journalistene som er ukritiske til sine egne vinklinger og overskrifter, eller er forskerne for dårlige til å formidle? Spekuleres det for mye rundt ethvert usikkerhetsmoment, framfor å vektlegge hva man faktisk vet og basere budskapet på det? Hva er viktigst å formidle: fakta - eller usikkerhet?
- All vitenskap er usikker. Journalister kan begå i hovedsak to typer feil ved å ukritisk lage oppslag. Den ene er for eksempel å blåse opp usikkerhet som få forskere støtter. Den andre er å fremstille forskningen som sikrere enn den er og gi inntrykk av bred enighet der det ikke er tilfelle, sa Harald Hornmoen, som også deltok i denne debatten.
I tilfellet CERN klarte ikke norske journalister å finne norske forskere som ville støtte ragnarok-påstandene til de to amerikanske som saksøkte CERN i den hensikt å hindre oppstartingen av LHC-akselleratoren høsten 2008. Walter Wagner og Luis Sancho malte fanden på veggen, og det var alt som skulle til for at norske medier ukritisk lagde overskrifter og vinklinger av de hysteriske påstandene.
Flere norske partikkelfysikere kunne ha bestridt dommedagsprofetiene fra Wagner og Sancho. Hvorfor vinklet så flere aviser på hypotetiske og usannsynlige skremsler, framfor selve den fantastiske forskningen ved CERN og installasjonene man har klart å utvikle for om mulig å få mer innsikt i selve opprinnelsen?
Anders Hanneborg innledet om forskning i mediene. Foto: Ingvil Bjørnæs
Prisen å betale for oppmerksomhet?
Problemstillingen ble satt under debatt i Litteraturhuset i slutten av mars, i regi av Forskningsrådet og Journaliststudiet ved Høgskolen i Oslo.
- Er disse overskriftene og vinklingene prisen vi må betale for at forskning skal få oppslag i mediene? spurte Anders Hanneborg, divisjonsdirektør i Forskningsrådet, da han åpnet debatten med tittelen "Apokalypse nå og da".
- Både mediene og forskerne tjener på oppslagene i begynnelsen; forskerne inntil telefonene fra redde mennsker begynner å komme, sa postdoktor ved Universitetet i Oslo, Bjørn Samset, som selv forsker på partikkelfysikk ved CERN.
Etter hvert orket Samset ikke flere telefoner om natta fra redde, gråtende småjenter. Hvordan unngå å skremme? - Må folk lære seg hypotetisk-deduktiv metode, eller skal forskerne lære seg å omtale sannsynlighet på en annen og mer forståelig måte? undret Samset.
Ikke noe å le av
Det handler om å være bevisst sin rolle og sitt oppdrag: Ingrid Synnøve Torp, journalist i A-magasinet, erkjente at hun "reagerte feil" da hun leste en pressemelding om søksmålet mot CERN fra de to amerikanske forskerne. - Jeg begynte å le, men det skulle jeg ikke ha gjort, siden mange tok påstandene på alvor og ble skremt.
Søksmålet fra to forskere ble blåst stort opp, Norske medier opptrådte ukritisk. Forskere ved CERN som kunne imøtegå påstandene (selv norske!) ble ikke hentet inn som kilder for å få saken ned på jorda,
Jeg burde ha fått kommentarer fra den parten som ble angrepet - CERN - eller fra relevante forskere, som kunne si: Dere feilinformerer!
Det farligste er å le av redde mennsker, sa Torp.
- Journalister kan aldri kan så mye om et forskningsfelt eller problemstillinger som forskeren selv. Vi må finne et språk som passer begge, mente hun.
Noe som synes å være en viktig faktor med hensyn til forskningsformidling og -kommunikasjon, er nettopp at forskeren ikke klarer å gjøre sitt budskap tydelig nok for journalisten, som på sin side vegrer seg for kreve et tydeligere og mer forståelig svar, av redsel for å framstå som "dum". - Det finnes ingen dumme spørsmål. Men det kan finnes arrogante mottakere, repliserte ordstyrer, tidligere Aftenposten-kommentator Kathrine Aspaas.
Dagligtale
Det er nok ikke forskere som frekventerer presseklubben mest. Enkelte professorer og forskere ser på journalister som i beste fall halvstuderte; det er dem som tok noen eksamener men ikke ville eller klarte å ta et hovedfag. På annen side vil noen medier ikke ansette personer med hovedfag eller doktorgrad i journaliststillinger, fordi man da er "ødelagt" av for mye akademisk tankegods og tunge formuleringer og kan ikke gjøre seg forstått. Journalister og vitenskapsfolk er som katt og hund, skal en tro myten. Det er holdninger som med fordel kan endres, på begge sider.
Hjerneforsker Bjørnar Hassel intervjues av OsloTV under Forskningsdagene.
- Språk og gjensidig respekt er viktig. Språket er nøkkelen, understreket Bjørn Samset. - Jeg har gått mange år på universitetet for å bli kvitt dagligspråket. Det er ikke noe kurs på tampen av studiene som heter: "Hvordan lære å bruke dagligtale igjen".
Tross det, Samset er selv eksempel på nettopp en glimrende formidler, som kan gjøre LHC og partikkelfysikk forståelig for alle og vise hvorfor eksperimentet ikke er farlig. Likevel benyttet ikke norske journalister seg av kunnskapen hans for å legge død de skremmende påstandene.
Bortsett fra Apollon, som 1. april i år på nett kjørte en aprilspøk om at et svart hull hadde slukt deler av Big Bang-eksperimentet ved CERN!
- Ta saken "ned"
Journalisten og forskeren møtes med helt ulike bakgrunner hva gjelder fag og formidlingsmåte, det er noe av utfordringen. VG-journalist Anne Lise von der Fehr sa hun ofte sender hele artikkelen hun har skrevet om et forskningstema til gjennomlesning hos intervjuobjekt for å forsikre seg om at alle fakta i saken er riktige. - Vi er absolutt ikke tjent med at oppslag er feil, slo hun fast.
Noen ganger ber forskerne selv om skremselsoverskrifter, mente Hornmoen fra journalistutdanningen. - Vi har sett at frykt kan skapes av forskermiljøene selv, for eksempel hysteriet rundt fugleinfluensa og frykten for verdensomspennende pandemi, eller akrylamidsaken før det med frykten for kreftfremkallende stoffer i produkter som potetchips og pommes frites.
- Det kritiske medier kunne gjort i sånne tilfeller, var å "ta saken ned"! sa han. Det vil si, stille spørsmål og finne troverdige kilder som om mulig kan dempe eller imøtegå de verste spådommene.
Formidling belønnes ikke
En helt annen faktor som ganske sikkert bidrar til at forskere ikke vil bruke så mye av sin dyrbare tid på å fortelle om sine funn og bruke sin kunnskap til å kommentere aktuelle saker i mediene, er at denne formidlingen ikke belønnes.
- Det er ikke meriterende å kommunisere med publikum, påpekte Ole Reistad.
Ikke minst er det mangel på god formidling fra realfagfeltet der man fremdeles bekymrer seg over altfor dårlig rekruttering til enkelte fag, ikke minst matematikk.
- Ja, det finnes ingen reelle insentiver i systemet. Det er ingen konkret meritering. Formidlingen kommer da i tillegg til alt annet, og belønnes altså ikke, understreket Samset.
I tillegg er det også selvjustis i de akademiske miljøene, noe journalist von der Fehr har erfart. Noen tør å uttale seg, men risikerer kritikk fra eget institutt. Ofte er det vanskelig for medier å få bredde i forskerkommentarer, fordi så mange velger å ikke la seg intervjue. - Hvor mange professorer i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo uttaler seg rundt valg? Holdningen er at du skal ikke stikke deg fram. Popularisering er ikke populært!
- Man bør ikke undervurdere selvjustisen i de akademiske miljøene. Men når du går ut av rommet der dine kolleger er, er du bare nødt til å forenkle, skyter Samset inn.
- Man kan kritisere journalister for å oppsøke for få kilder, at når man har funnet en som funker, brukes denne kilden om og om igjen. Mediene bygger opp "synsere", klaget Hornmoen.
- Faktum er at vi forsøker å bruke mange ulike kilder, men det har vist seg faktisk veldig vanskelig å finne dem. Bare å søke etter fagfolk på nettstedet til Universitetet i Oslo, er som å lete etter nåla i høystakken, kommenterer von der Fehr.
Tidligere Aftenposten-journalist Kathrine Aspaas (t.v.) styrte samtalen mellom kolleger fra A-magasinet og VG, forskere og representant for journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo. Foto: Ingvil Bjørnæs
I tillegg til at fagfolk kan være vanskelig å finne på universitetenes hjemmesider, kan det altså være vanskelig å finne noen som vil ta på seg å svare journalisten som ringer: "Det er det ikke jeg som kan mest om, du må heller ringe den-og-den..." Forskere er gode til å holde seg selv nede, sier Torp. Aspaas kaller det "Bukkene Bruse-taktikk".
Ukritiske journalister
- Jeg tror aldri jeg har opplevd et virkelig kritisk intervju, reflekterte Samset, som ble intervjuet første gangen om fysikk for ti år siden. Han er blitt riktig sitert, men aldri fått kritiske spørsmål. - Det kan skyldes frykt og uvitenhet fra journalisten, mente Torp.
En kanskje ovedreven respekt for forskerens autoritet, og redsel for å framstå som dum når forskeren gir en utfyllende forklaring og beskrivelse som kanskje ikke helt gir mening for en vanlig journalist, er noe Torp også har erfart.
- Jeg må nok dessverre innrømme at jeg noen ganger har stått der med klamme hender, sa hun.
Dersom forskeren selv klarer å forenkle budskapet og gjøre tydeligere hva som er det sentrale i en stor mengde informasjon, er muligheten antagelig mye større for at det blir videreformidlet riktig. De viktigste forbeholdene bør med, og ikke druknes i de sekundære og mindre viktige. Et råd til forskeren fra Ingrid Synnøve Torp er: Velg dine forbehold med omhu!
Det er ikke sånn at journalister skal behøve å ha realfagsbakgrunn eller mastergrad i fysikk for å kunne intervjue og forstå forskere, sa Reistad.
- Men journalisten må forstå forskerens rolle. Det betyr å ha god samfunnsforståelse. Det er et spesielt ansvar som påligger journalisten som formidler.
Debattstyrer Aspaas trakk, enda en gang overrasket, en delkonklusjon ut av debatten: - Det virker som problemstillingen er snudd på hodet! Hittil har inntrykket vært at journalister er farlige sjakaler, men nå fremstår vi som en saueflokk!
- Sudbø-saken gjorde noe positivt med hensyn til kritisk forskningsjournalistikk, repliserte Hornmoen (HiO). - Den viste at man bør være kritisk, og det var også en tendens til mer kritisk journalistikk. Det avfødte en del saker som ikke bare handlet om Sudbø som person, men om forskning.
Manglende kritiske spørsmål til forskere har også en annen side, nemlig ukritisk bruk av kilder som sprer skrekk og frykt, som omtalt innledningsvis. Det gjelder medisiner, mat og annet dagligdags, som mobiltelefoner:
- Trådløse nettverk og mobiltelefoner er et håpløst felt, sa Ole Reistad fra Statens strålevern. - Det er forferdelig vanskelig, fordi vi ikke vet. Det er ikke påvist at stråling fra mobiltelefon er skadelig, sa Reistad, som føler seg trygg nok på at det ikke er skadelig til at han lar sine egne barn ha mobiltelefon.
- Journalister må tilstrebe å i mindre grad være mikrofinstativ og bli bedre til å hente inn flere, kritiske røster blant forskerne, var von der Fehrs (VG) oppsummering.
Kritisk samfunnsjournalistikk
Begrepet forskningsjournalistikk kan kanskje i seg selv representere en barriére som mediene styrer unna. Ifølge Hornmoen oppsto forskningsjournalistikken i USA for å tilfredsstille de vitenskapelige miljøene. - Jeg er ikke glad i det begrepet, men foretrekker at forskning oppfattes som integrert del av den kritiske samfunnsjournalistikken.
Aspaas spurte om forskningsjournalistikken faktisk er døende - det er en stoffkategori som ikke genererer salg og inntekter, hevdet Aspaas. Kommer formidling av forskning og skriving om forskning til å gå mer og mer over i bloggsfæren? spurte hun.
- Bloggingen har ikke helt nådd Norge ennå, innvendte Samset. - Men det fins gode utenlandske forskningsblogger, en behøver ikke surre rundt på norske nettsteder, svarte Aspaas.
En direkte trussel mot forskningsjournalistikken er nedbemanning, påpekte von der Fehr. - Jeg er redd for at nedbemanning vil gå ut over den arbeidskrevende journalistikken, inkludert forskningsjournalistikken.
Forskerne selv må bli mye bedre til å formidle, oppfordret Samset:
- Vi må slutte å være så redde for journalistene og kvitte oss med "mediefobien"!
- Publisert:
- 08.05.2009
- Sist oppdatert:
- 11.05.2009
