Gå direkte til innhold
 

Forskning om samfunnsutfordringer:

Er programforskning løsningen?

Tirsdag ettermiddag var ærverdige Det Norske Videnskaps-Akademi ramme for årets friskeste forskningspolitiske debatt.

– Det er litt pussig at dere, som forvalter den høyeste kompetansen i landet, går inn i en forskningspolitisk debatt totalt uten empiri bak analysene. Dere henfaller til rene trosbekjennelser, sa administrerende direktør i Forskningsrådet Arvid Hallén.

Han reagerte skarpt på argumentene som ble framført for grunnforskning og mot programforskning. – Absolutt ingen er uenig i at grunnforskningen må ha tilstrekkelig rom. De siste fem årene har bevilgningene til fri prosjektstøtte økt med 64 prosent. Dere argumenterer som om I-phonen oppstod rett ut av Maxwells likninger. Det var vel noe mer forskning i mellom der, sa han i debatten. I innlegget sitt tok han et oppgjør med de viktigste mytene om programforskning.

Departementsråd Tom Rådahl i Miljøverndepartementet var ikke mindre tydelig: - Diskusjonen om programforskning handler om en virkelighet som ikke finnes. Det er ikke noe empirisk belegg for å hevde at de beste forskerne ikke får midler fra programmene.

panelet Panelet f.v.: Dag Rune Olsen, Arvid Hallén, Ann-Helén Bay, Nils Chr. Stenseth og Tom Rådahl. - Vi som sitter i departementsledelsen er utsatt for et sterkt press for å få fram raske svar gjennom utredninger. Vi står hardt på at vi også har et ansvar for å utvikle forskningsallmenningen, sa Rådahl.

En utrolig god løsning

– Jeg mener at forskningsfinansiering gjennom program er en utrolig god løsning på den største utfordringen vi har, nemlig å bredde ut perspektivet. «Silotilnærming» er den store utfordringen – både i forvaltning og i forskning. Vi hadde aldri fått til så høy grad av tverrfaglighet, hvis det skulle være overlatt til forskersamfunnet selv, sa departementsråden.

Som en del av Kunnskapsdepartementets seminarserie «Kunnskapsbanken» hadde Forskningsrådet og Det Norske Videnskaps-Akademi invitert til debatt. Utgangspunktet var den stadig gjentatte kritikken av programforskningen, særlig fra universitetsforskere. Det hevdes at programmene er for smale, at de ekskluderer viktige fag og miljøer, og er uhensiktsmessige barriere mot forskerinitiativ.

– Samfunnets utfordringer setter dagsorden for forskningspolitikken. Det er logikken i Forskningsmeldingen, slo Arvid Hallén fast i sitt åpningsinnlegg. – Men det er ikke likegyldig hvordan midlene til å møte samfunnets kunnskapsbehov investeres. Bruken av forskningsmidlene får langsiktige konsekvenser for utviklingen av kompetanse, kapasitet og strukturen i forskningssystemet. Det er det høy bevissthet om.

Forskning for forskningens egen skyld

Stenseth Nils Chr. Stenseth Professor og preses Nils Chr. Stenseth valgte å fokusere på vitenskapen og samfunnet, og med vitenskap refererte han til grunnleggende og langsiktig forskning. Han mente at det finnes solid forskning som før eller siden vil bli anvendt, og så finnes det dårlig forskning som aldri bør anvendes.

Stenseth listet en lang rekke helter fra forskningshistorien og deres banebrytende forskning, som han hevdet ikke ville nådd fram med en søknad til et av Forskningsrådets programmer. – Innovasjonskravet har blitt en tvangstrøye, hevdet han. – Det er nyskapende og innovativ forskning som er viktig. Det er vanskelig å forestille seg anvendelsesmulighetene i forkant. God og nyttig forskning blir umiddelbart anvendt, sa Stenseth og siterte Martin Rees, som snakker om «applied science and not yet applied science».

Hele regjeringen må ta et ansvar for langsiktig grunnleggende forskning, var hans mantra. Han foreslo et nytt tema: Forskning for forskningens egen skyld.

Er programforskning svaret? - Nei, ikke nødvendigvis, mente Stenseth. – Programmene bør få mindre føringer. Det er mange av de beste som opplever at de blir ekskludert fra å søke. Det blir mye kortsiktighet, rykk og napp, og skjev balanse fører til slalåmkjøring.

De små stegs forskning

Olsen Dag Rune Olsen – De små stegs forskning løser ingen av de globale utfordringene, sa dekan Dag Rune Olsen ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Bergen, med henvisning til programforskning.

Han mente at det som oftest er kombinasjonen av ulike brokker av kunnskap fra grunnleggende forskning som fører til gjennombrudd. – Dette kan ikke programmeres. Vi må holde oss med en bred grunnleggende kunnskapsproduksjon. Næringslivet er heller ikke interessert i anvendt forskning levert av forskningsmiljøene. Det ordner de selv. Næringslivet er interessert i grunnforskningen.

– Programforskningen gjør oss konservative og politisk korrekte i tankegangen. Det er ikke rom for det som skaper kreativitet, nemlig tillatelse til å feile. Desto mer kompleks en problemstilling er, desto mindre formålstjenlig er det med målstyring, sa Olsen.

Forener hensynet til kvalitet og relevans

Bay Ann-Helén Bay – Programforskning er bra fordi programmene forener hensyn til kvalitet og relevans. Det er urimelig å kreve at de som forvalte et sektoransvar at de skal frasi seg muligheten til å legge til rette for forskning på sine områder. Det er bra at det ikke er departementene selv som finansierer slik forskning direkte. Universitet og høyskoler prioriterer heller ikke denne typen forskning.

Det sa direktør Ann-Helén Bay ved Institutt for samfunnsforskning. Hun viste til at instituttene er konkurranseutsatt .

– Vi vil gjerne konkurrere på kvalitet og ikke bare pris. Da må det lønne seg for instituttene å prioritere å søke programmer. I dag får vi mindre økonomisk uttelling for programforskning enn for oppdrag for privat næringsliv og offentlig sektor. Det er uheldig. Det betyr at det ikke lønner seg økonomisk å konkurrere på kvalitet. Dessuten blir det da slik at det gjelder å overtale oppdragsgivere til ikke å kanalisere midlene gjennom Forskningsrådet.

Helheten

I tillegg til de friske frasparkene, handlet debatt mest om helheten. Her er noen smakebiter:

  • Vi lykkes med samfunnsrelevant forskning fordi vi har bygget et solid kunnskapsfundament. (Olsen)
  • Noen viktige tema for samfunnet blir ikke programsatsinger, fordi ingen sektordepartement har ansvar disse temaene. (Bay)
  • Vi trenger ikke bare dristige forsker, vi trenger dristige oppdragsgivere. (Stenseth)
  • Referee-system vekter mot etablert forskning. Det må vi begynne å diskutere, hvis vi skal øke risiko og dristighet. (Hallén)
  • Vi er lite tjent med å gjøre dette til en diskusjon om departementenes styring av forskning. Det vi gjør i programstyrene er å bli enige om hvordan vi skal balansere hensyn, sikre langsiktighet og samtidig legge til rette for forskning utenfor «siloene». (Rådahl)
  • De største ressursene til grunnforskning kanaliseres rett til institusjonene, ikke minst universitetene. Det største effektiviseringspotensialet ligger i styrket ledelse og ressursstyring i universitetssektoren. (Hallén)
  • Det er vanskelig å holde på kompetanse på områder som ikke har forankring i universitetenes egne prioriteringer. (Stenseth)
  • Den store utfordringen innenfor mange fag er rekruttering. Fornyelsen må komme fra unge forskere. Da vil jeg vise til at den store kostnadskomponenten i programmene er stipendiater. (Hallén)

Mer dristighet

Halvorsen Kristin Halvorsen Kunnskapsminister Kristin Halvorsen viste til evalueringen av Forskningsrådet og etterlysningen av større dristighet.

– Det er lett å være enig i det, men det må konkretiseres hvordan vi kan legge systemet til rette slik at det fremmer større dristighet og mer risikoforskning. Noen fortsetter å argumentere slik de har argumentert for de siste tyve årene. Det holder ikke, sa hun.

Debattleder Nina Kristiansen sørget for at hun svar fra panelet. :

– En dristig forsker setter seg et mål uten garanti for å nå det (Stenseth)
– En dristig forsker utfordrer etablert kunnskap og etablerte paradigmer (Hallén)
– En dristig forsker utfordrer seg selv og det politisk korrekte (Bay)
– En dristig forsker tenker utenfor boksen og stiller spørsmål andre ikke stiller (Olsen)
– En dristig forsker tørr å opponere mot eget kollegium. Mekanismene som holder forskere på plass innenfor er mye sterkere enn insentivene til å bryte ut. (Rådahl)

Halvorsen konstaterte at det er stor grad av enighet om hovedlinjene i forskningspolitikken i de innspillene som har kommet til den nye Forskningsmeldingen.

– Jeg tror ingen vil si at vi skal legge ned alle program. Det er bred enighet om at vi må ha soliditet i bånn for å få gode svar på kortsiktige spørsmål. Det er mer et spørsmål om vekting. Vi skal skru sammen virkemidlene og spørsmålet er om det finnes andre og bedre måter for å sikre oss den kunnskapen samfunnet trenger. Det er ikke sikkert at vi truffet helt når det gjelder balansen mellom korte og lange penger til anvendt forskning heller, sa Halvorsen.

Hun takket for en frisk og direkte debatt. – Jeg kjenner dere som høflige mennesker. Dere har fortsatt noe å gå på når det gjelder å få opp temperaturen i forskningspolitisk debatt, sa Kunnskapsministeren.

Hvem som vant debatten? Det vil Forskningsmeldingen vise.

Skrevet av:
Kristen Ulstein Spesialrådgiver +47 22 03 75 25 ku@forskningsradet.no

Kommentarer

Dag Rune Olsen: Næringslivet er godt tjent med universiteter med solid grunnforskning.
15.09.2012
Under mitt innlegg henviste jeg til forskningsdirektør i Statoil Karl Johnny Hersviks gjentatte oppfordring om å ha høye ambisjoner for grunnforskningen ved universitetene og hans presisering av at industrien trenger akademiske miljøer i verdensklasse. Solid grunnforskning er det viktigste universitetene kan tilby et kompetanseintensivt næringsliv. Instituttsektor vil i langt større grad fylle behovet for anvendt forskning, mens hovedtyngden av innovasjon fortsatt vil foregå i industrien selv. Det er denne samlede kompetanse som gjør oss til attraktive samarbeidspartnere for hverandre.

Mindre bedrifter vil ha et annet behov for forskningsstøtte en store, internasjonale og forskningstunge selskaper. Desto viktigere er det å tilby disse selskapene samarbeid med et helhetlig kompetansemiljø, gjerne gjennom forskningsklynger hvor både tunge grunnforsknings- og anvendte miljøer inngår.

Mitt hovedbudskap er at veien frem til løsning på svært komplekse problemer, slik som de store, globale utfordringene, ikke lar seg programmer og at smale forskningsprogrammer derfor ikke er formålstjenelig. En rekke internasjonale evalueringer av norsk forskning påpeker at fordelingen mellom midler til grunnleggende forskning og tematiske forskningsprogrammer heller ikke er formålstjenelig. Det er lite grunn til ikke å feste lit til disse.
 

Legg igjen en kommentar


Captchabilde

 
Publisert:
12.09.2012
Sist oppdatert:
13.09.2016