Gå direkte til innhold
 

Ny evaluering:

Dei samfunnsvitskaplege forskingsinstitutta er ein stor verdi for Noreg

Ei evaluering av institutta viser at dei står for viktige bidrag til politisk og sosial utvikling innanfor fleire tematiske område. Institutta er gode på å samarbeide med, og å forstå, oppdragsgivarane og brukarane sine.

På oppdrag frå Forskingsrådet, har eit skandinavisk ekspertutval evaluert dei 22 samfunnsvitskaplege forskingsinstitutta som får basisfinansieringa via Rådet. Professor Kerstin Sahlin ved Uppsala Universitet har leia evalueringsutvalet.
Evalueringsrapportane kan du laste ned til høgre på sida.

Viktige for politisk og sosial utvikling

Anders Hanneborg – Ein hovudkonklusjon er at institutta er ein stor nasjonal verdi – dei står for viktige bidrag til politisk og sosial utvikling innanfor mange tema. Dei fungerer som svært viktige forum for utveksling mellom forsking og praksis innanfor politikkutforming, seier divisjonsdirektør Anders Hanneborg i Forskingsrådet.

– Dette kjem godt fram i dei mange døma på samfunnsbidrag som miljøa har sendt inn til evalueringsutvalet. Relevansen kjem fram i eit stort spenn frå regional næringsutvikling til internasjonal politikkutforming.

Utvalet anbefaler at regjeringa held fram med å investere i denne arenaen. Utvalet konkluderer også med at det er svært stor variasjon mellom institutta når det gjeld arbeidsområde, intern organisering og vitskapleg produksjon.

Sjå alle anbefalingane i boksen under saken.

– Dei beste institutta kombinerer kvalitet og samfunnsrelevans på ein svært god måte. Dei har ei tydeleg oppfatning av synergiane mellom den støtte-finansierte forskinga dei gjer og den forskinga dei gjer på vegner av oppdragsgivarar, fortel leiaren av utvalet Kerstin Sahlin.

– Suksessen til institutta er avhengig av at dei klarer å kombinere dette med internt motivert forsking og det som kjem frå oppdragsgivarane, inkludert behovet for å ta opp heilt nye forskingsspørsmål.

Vi ser også at enkelte av institutta burde ha eit meir aktivt samarbeid med brukarane sine for meir effektivt å kunne definere problemstillingar for – og formidle resultata av – forskinga, seier Sahlin.

Orienterte mot vitskapleg publisering

Dei samfunnsvitskaplege institutta står for rundt 15 prosent av omsetjinga i instituttsektoren, men for rundt 30 prosent av publiseringspoenga. Dei er med andre ord meir orienterte mot vitskapleg publisering enn institutt på dei andre arenaene.

Innanfor arenaen produserer dei internasjonalt orienterte institutta flest vitskaplege publikasjonar per forskarårsverk, velferds- og samfunnsinstitutta har noko lågre produksjon, og dei regionalt forankra institutta produserer minst.

Kerstin Sahlin (Foto: Kristian Pohl, Vetenskapsrådet) – Dei mest produktive institutta publiserer på nivå med dei beste norske universiteta. Men det er også viktig å påpeike at viktige delar av institutta sitt arbeid blir formidla langs andre kanalar enn det som blir fanga opp i det bibliometriske underlagsmaterialet, seier Sahlin.

Mange er gode på internasjonalisering, og nokre kan bli betre

Utvalet vurder instituttas internasjonale samarbeid gjennom prosjekt og publikasjonar som tilfredsstillande, og meir vellukka enn uttellinga i EUs forskingsprogram ålene indikerer.

Det er store forskjellar mellom institutta også her, og utvalet anbefaler ulike målsettingar for internasjonalt samarbeid ut frå institutta sine individuelle formål og ressursar.

Anbefalinger

Til regjeringen

  • De samfunnsvitenskapelige instituttene spiller viktige roller i det norske kunnskapssystemet og har en positiv innflytelse på utviklingen av politikk og samfunn. Regjeringen bør fortsette å investere i denne arenaen.
  • Regjeringens instituttpolitikk er i praksis summen av politikken til departementene som benytter seg av instituttene. Forskningsrådet har ansvaret for å føre kontroll med instituttsektoren og administrere basisfinansieringen, men det finnes ingen overordnet policy for utvikling av sektoren. Regjeringen burde utarbeide en NOU som analyserer den nåværende og den fremtidige rollen til instituttsektoren og dens enkelte arenaer, med en diskusjon om i hvilken grad en nasjonal policy for sektoren ville vært nyttig og nødvendig. Dette er spesielt viktig gitt de store endringene som finner sted innenfor offentlig administrasjon av viktige sektorer, innenfor strukturen av regioner/fylker og innenfor systemet for høyere utdanning.
  • Sektorprinsippet er et kjerneelement i norsk forskningspolitikk. Regjeringen burde sikre at sektordepartementene opprettholder bærekraftige forskningsstrategier som omfatter hensyn til utviklingen og opprettholdelsen av forskningskapasiteten ved instituttene så vel som i andre deler av kunnskapssystemet.

Til Forskningsrådet

  • Bevar de nåværende rammebetingelsene for basisfinansiering, men vær forberedt på å anbefale Kunnskapsdepartementet å være strengere i håndhevelsen av betingelsene.
  • Oppmuntre til mer samarbeid mellom instituttene og universitets- og høyskolesektoren, både med tanke på delte stillinger og felles prosjekter.
  • Ha en differensiert tilnærming til kravet om at institutter bør delta i internasjonale forskersamfunn og engasjere seg i internasjonale prosjekter, for å sikre at typen engasjement som kreves er i samsvar med enkeltinstituttenes formål og kapasitet.
  • Vurdér en prosess for hyppigere oppfølging av instituttenes mekanismer for kvalitetssikring, spesielt med tanke på publisering utenfor de vanlige vitenskapelige kanalene.
  • Gå i tettere dialog med instituttene og deres "eiere" for å oppmuntre til bedre strategi og styring.
  • De regionalt forankrede instituttene fremstår som en atskilt gruppe innenfor arenaen, hvilket potensielt kan fordre finansiering knyttet til regionale behov i tillegg til de vanlige kravene til finansiering gjennom konkurranse. I noen tilfeller er det behov for å styrke kapasitet og prestasjoner. Vurder hvilken policy som bør utvikles for å støtte og styrke deres rolle.

Til instituttene

  • Den varierende praksisen for intern kvalitetskontroll, kommunikasjon med brukere og strategiutvikling tilsier at enkelte institutter har behov for å ta tak i disse spørsmålene. Det kan dessuten være rom for mer samarbeid, deling av erfaringer og læring på tvers av instituttene gjennom utvikling av et nettverk for sammenligning og praksisforbedring.
  • Ph.d.-utdanning og internasjonalt engasjement er viktige aspekter ved instituttrollen og bør prioriteres. 
     

 

Skrevet av:
Therese Farstad Rådgiver +47 412 97 320 tf@forskningsradet.no
Publisert:
16.02.2017
Sist oppdatert:
16.02.2017