-
Søk om midler
-
-
Finn utlysninger
-
Søknadsinformasjon
- Frister
- Personalkostnader og stipendsatser
- Utstyr og avskrivning
- Søknadsskjemaet
- Generelle krav til søknaden
- Begrensninger i støtte til bedrifter
- Søknadstyper
- Søknadsbehandling
- Søknadsstatus - Innvilgede søknader
- Klageordning og klageutvalget
- Bestemmelser om habilitet og tillit
- Offentliggjøring
- Viktige begreper
-
Hva finansierer vi?
-
Finn programnettsider
-
Kontrakter
-
Prosjektrapportering
-
Ofte stilte spørsmål
-
Prosjektarkiv
-
-
-
Arrangementer
-
Nyheter
-
Politikk og strategi
-
Internasjonalt
-
Næringsliv
-
Om Forskningsrådet
Økt effektivitet pr. forskerhode
NASJONAL STRATEGI. Å investere i infrastruktur for forskning er å investere i effektivitet, kvalitet og rekruttering.
DEBATT
Av
ARVID HALLÉN
Adm. direktør
ANDERS HANNEBORG
divisjonsdirektør
Norges forskningsråd
Infrastruktur. En satsing på forskning innen klima, miljø og helse må omfatte opprustning av avansert utstyr og laboratorier i et helt annet omfang enn i dag. Derfor legger Forskningsrådet nå frem en nasjonal strategi for forskningsinfrastruktur.
Med svikt i rekruttering til forskning innenfor de fleste teknologiske og naturvitenskapelige fag må vi legge til rette for at de forskerne vi har, kan utføre sitt arbeid så effektivt som mulig. Dessuten må Norge være et attraktivt land å forske i, slik at vi kan tiltrekke oss de talentene vi trenger. God infrastruktur for forskning vil ha en rekrutterende effekt i seg selv, både nasjonalt og internasjonalt.
Næringslivets behov.
Næringslivets konkurransekraft bygges i stigende grad på kompetanse og teknologi utviklet i samarbeid med internasjonalt ledende akademiske miljøer med tilgang til moderne utstyr og avanserte laboratorier. De samme faktorene vil være avgjørende når multinasjonale selskaper vurderer hvilket land forskningsvirksomheten deres skal legges til.
Allerede i 1939 bidro fremsynte politikere, sammen med verfts- og rederinæringen, til at det ble bygget en skipsmodelltank på Tyholt i Trondheim. På 70-tallet utvidet man med et havbasseng. I dag heter institusjonen Marintek, infrastrukturen er den samme. Dette forskningsmiljøet har hele tiden vært en sentral leverandør av teknologi for Norges største næringer. Før var det handelsflåten, i dag er det olje og gass, fiskeri og havbruk. Miljøet er blant de fremste i verden. Med gammelt utstyr står denne posisjonen for fall.
Hvor lenge vil utenlandske forskere oppleve det som attraktivt å reise til Norge for å jobbe med utstyr som i hovedsak stammer fra 70-tallet? Investeringsbehovet er anslått til 260 millioner kroner.
Behov for 800 millioner årlig.
I desember vedtok Forskningsrådets styre hovedlinjene i en nasjonal strategi for forsknings-
infrastruktur som setter mål for etablering av ny forskningsinfrastruktur og oppgradering av eksisterende infrastruktur, i et tiårs perspektiv. Kartlegging og vurdering av det nasjonale behov for vitenskapelig utstyr ligger til grunn for de økonomiske rammene som foreslås: En opptrapping til 800 millioner kroner i årlige investeringer i infrastruktur - etter rutiner som ikke bare sikrer nyinvesteringer og oppgradering av eksisterende utstyr, men også drift av store forskningsfasiliteter.
Hvordan er situasjonen når det gjelder infrastruktur for forskning i Norge? Marinteks situasjon er beskrivende for en stor del av vår teknologiske og naturfaglige forskning. Det har vært en realnedgang i totale FoU-utgifter til vitenskapelig utstyr i universitets- og høyskolesektoren for alle fagområder og institusjoner gjennom 1990-tallet. Det samme gjelder for instituttsektoren. Vi har ikke klart å sikre en god nok balanse mellom veksten i forskningsinnsats og utstyrsinvesteringer.
Elektronisk infrastruktur.
Infrastruktur for forskning omfatter langt mer enn avanserte laboratorier og utstyr. Forskning og teknologiutvikling krever også en godt utbygd elektronisk infrastruktur; beregningsressurser, lagringssystemer og forskningsdatabaser som er knyttet sammen gjennom høyhastighets datanettverk.
Forskere må gjøre sine data tilgjengelig for videre forskning. Dette krever et omfattende arbeid med å forvalte databaser, registre og samlinger. Norge er eksempelvis i en særstilling internasjonalt fordi vi har gode, landsdekkende, personidentifiserbare helseregistre. Samtidig foreligger en mengde kliniske data i primærhelsetjenesten og i de ulike helseforetak. Infrastrukturen for å bringe sammen data fra ulike kilder og koble dem, mangler.
I gode tider kan og bør Norge investere i infrastruktur for forskning. Denne type investeringer er i samsvar med premissene for handlingsregelen for bruk av oljepenger. Kommer det år med mindre muligheter for store utstyrsinvesteringer, vil vi ha lagt en infrastruktur som likevel muliggjør god forskning og tilhørende verdiskaping.
