Krav til nye rektorer
Universitetene må bli mer selvstendige institusjoner med en ledelse som kan ta fullt ansvar for ressursforvaltningen, skriver Arvid Hallén i en kronikk i Aftenposten 2. april 2009.
EU-arbeidsgruppe
Rektorvalget ved Universitetet i Oslo har fått stor oppmerksomhet og det er gode grunner til det. Universitetene har alltid hatt en nøkkelrolle i samfunnet, både som utdannings- og forskningsinstitusjoner. Nå settes deres rolle og betydning på dagsorden i Europa hvor en arbeidsgruppe fikk i oppgave å konkretisere hvordan man kan styrke og modernisere universitets- og høyskolesektoren. Svarene de kommer med har etter min mening klar relevans også for Norge. Dette må gjenspeiles tydelig i den nye forskningsmeldingen og gripes tak i av nye rektorer.
EUs arbeidsgruppe er tydelig på behovet for sterkere universiteter. I løpet av et tiår bør sektoren disponere minst to prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP). Økte ressurser må komme parallelt med at institusjonene gis større selvstyre. Gruppen viser til studier som peker på en positiv sammenheng mellom selvstyre, bedre forskningsresultater og tilleggsfinansiering som konsekvens av økt samfunnsorientering. Den europeiske universitetsorganisasjonen (EUA) har påpekt det samme.
Tillit gjennom åpenhet
Parallelt med større selvstendighet må institusjonene bygge tillit gjennom økt åpenhet. De må vise at ressursene brukes målrettet og effektivt og at det er god sammenheng mellom innsatsfaktorer og resultater. Dette krever en bedre og mer profesjonell styrings- og ledelsesstruktur. En sterkere ledelse må sikre seg spillerom blant annet gjennom mer ekstern fullfinansiering av oppdrag og prosjekter.
Arbeidsgruppen peker også på at offentlig forskningsfinansiering må støtte de aller beste forskningsgruppene og forskerne. Finansieringsordningene må spille godt sammen med universitetenes ulike forskningsoppgaver og strategier. Gruppen er nøye med å understreke at samtidig som man gir de beste mer, må man opprettholde finansieringsmekanismer som kan sikre bredden i forskningen og evnen til å støtte nye forskningsområder. Selvstyrte institusjoner vil være best i stand til å sikre dette Universitetene må også reformere dagens rigide rekrutterings-, belønnings- og karrièresystemer og mer innsats må settes inn i forskerutdannelse og tiltak for yngre forskere.
Norske forhold
Ekspertgruppen har bestått av fagpersoner fra ulike universiteter i Europa og rapporten de har levert er svært relevant for norske forhold. Også norske universiteter har store utfordringer og en del av løsningen må være å styrke deres selvstendighet og styringsrett. Institusjonene kan dermed også utvikle sin samfunnsrolle. Samtidig kan Forskningsrådet trekke mer selvstendige institusjoner inn i realiseringen av en nasjonal forskningspolitikk.
Formelt er flere elementer på plass for at universitetene skal kunne møte slike forventninger, men både rammebetingelser og kultur må utvikles videre. I dag er det store mangler både når det gjelder institusjonene evne til å utnytte forskningsressursene best mulig, og evne til å sikre best mulig rekruttering.
Mer selvstendig
Jeg mener debatten om Forskningsrådets rolle i betydelig grad handler om universitetenes egne utfordringer med å sikre sine ansatte gode arbeids- og forskningsvilkår. Prosessen fra å være svært detaljstyrt av departementet til å ha et mer selvstendig ansvar, er på langt nær fullført – hverken av institusjonene selv eller departementet.
Institusjonene har tidligere fått tildelt både stillingshjemler og andre øremerkinger. Oppgaven med å skaffe driftsmidler har i stor grad ligget på den enkelte forsker. Selv begrensede midler som reisestøtte har man måttet søke om eksternt. I dag kan man ikke gå til Forskningsrådet for å sikre seg slike midler, men mange institusjoner driver som om dette var mulig, delvis fordi ressursrammene er trange.
Ubalanse
Man har i liten grad utviklet evnen til en helhetlig og strategisk forankret ressursanvendelse. Det er ubalanse mellom stillinger og driftsmidler, og dermed står vi med en betydelig gruppe universitetsansatte som mangler midler til å gjøre jobben sin skikkelig. At dette skaper frustrasjon, er naturlig.
Noe av debatten om Forskningsrådet kan altså kobles til en større debatt om hvordan universitetene kan bli sterkere og mer selvstendige institusjoner. At man er kommet for kort, er ikke bare deres eget ansvar. Når Forskningsrådet tar en sterkere strukturerende rolle gjennom senterbevilgninger og andre større tiltak, bidrar vi til en ønsket skjevfordeling av ressurser. Men dette forsterker universitetenes utfordringer med ressursfordelingen.
Fratas mulighet
Departementet på sin side tildeler fortsatt rekrutteringsstillinger, og fratar universitetene mulighet til selv å avgjøre for eksempel forholdet mellom stipendiatstillinger og postdoc-stillinger. Og fortsatt forventer Finansdepartementet at for eksempel Universitetet i Oslo med sin omsetning på over fem milliarder kroner skal drive som i tidligere tider uten økonomisk buffer. Også departementene tenker dermed på universitetene som noe annet enn autonome institusjoner med betydelig styrings- og driftsansvar.
Det dreier seg dermed ikke om at universitetsledelsen ikke gjør jobben sin, men om behov for omstilling i institusjoner med betydelige styringsutfordringer og krevende rammebetingelser. Ledelse i kunnskapsorganisasjoner er i seg selv utfordrende. Både resultater og ressurser er knyttet til enkeltgrupper og forskere, og institusjonene må forvalte den akademiske frihet. Ressursstyring og ledelse dreier seg både om å gi gode vilkår til de som har det største potensialet og om å sikre bredden.
Låst i en rigiditet
EU-rapportens drøfting av rekrutteringsutfordringene er også relevant. Med sterkere konkurranse om talentene, både nasjonalt og internasjonalt, må universitetene opptre på en langt mindre passiv måte enn i dag. Dagens praksis bærer preg av at institusjonene er låst inne i en rigiditet som man ikke lenger kan leve med. Man må utvikle en annen proaktiv og fleksibel praksis for å sikre de beste rekruttene og man må gjøre langt mer for å utvikle og omstille staben. Dagens praksis er uforståelig om man tenker utenfor den tradisjonelle arbeidsmåten.
Ta nye grep
Universitetene må styrkes og løsningen på dagens utfordringer ligger i mer selvstendige og styringsdyktige institusjoner med en ledelse som kan ta fullt ansvar for strategi og ressursforvaltning. Dagens praksis henger sammen med tradisjoner, kultur og gamle handlingsmønstre, men også med nasjonale rammebetingelser gitt av departement og Forskningsråd. Det kreves derfor en nasjonal politikk som kan ta nye grep. Dette er i tråd med tenkningen i Europa, og det er en tenkning forskningsmeldingen må ta tydelig opp i seg. Tar også de nye rektorene utfordringen?
- Skrevet av:
- Arvid Hallén, adm. dir. Norges forskningsråd
