Klimaendringene - det er nå det gjelder.
Klimakonferansen i København levnet ingen tvil. Sannsynligheten for å begrense endringene til 2 grader krymper, og kunnskapsmangelen for tilpasning er stor. Norsk klimaforskning må styrkes fordi kunnskap øker samfunnets evne til å takle endringene.
Sannsynligheten for å begrense klimaendringene til 2 grader er mindre enn å overleve russisk rulett, altså mindre enn 5/6. Det hevdet den fremragende forsker og rådgiver for den tyske regjeringen John Schellnhuber på den internasjonale klimakonferansen i København 10-12 mars.
Konferansen, som var det vitenskapelige ”vorspielet” til klimatoppmøtet i København i desember, ble en real tankevekker. Størrelsen på verdens utslippskutt, og tiden det tar å kutte, vil avgjøre om klimaendringene kan kontrolleres eller om selvforsterkende mekanismer slår systemet på ukontrollerbare veier.
Endringene er her
Dr. Rajendra Pachauri, som leder FNs klimapanel (IPCC) understreket igjen alvoret i klimaendringene. Både temperaturøkning, havnivåstigning og is-smelting er godt dokumentert. Det er all grunn til å lytte til IPCC. Deres siste rapport involverte 130 land, 450 hovedforfattere, 800 medforfattere og 2500 eksperter som gjennomgikk utkast av manus.
2-graders målet, EUs og Norges mål om å begrense klimaendringene til en temperaturøkning på 2 grader, er i utgangspunktet problematisk og medfører store globale og norske konsekvenser. Nå mener mange forskere at temperaturøkningen blir større, og at vi må øke forskningen på konsekvensene av 4 og 6 graders økning.
Tipping points
Foreløpig har verdenssamfunnet en følelse av kontroll. Men det kan komme tilstander der klimaendringene forsterker seg selv, uten ytterligere menneskeskapte utslipp.
Såkalte ”tipping points” diskuteres mye i den internasjonale forskningsfronten, og betyr noe slik som ”når det kan tippe over”. Det er en tilstand der kun en liten forstyrrelse velter et system over i en annen tilstand.
Tropiske skoger i Amazonas er et av økosystemene som står i faresonen for å tippe over fra en positiv til en negativ klimaregulator. Sammen med øvrige økosystemer på land og i havet ”sluker” skogen CO2 og sørger for at bare 40 prosent av det vi slipper ut blir værende i atmosfæren. I 2005 var det tørke i Amazonas, og i en periode gikk regnskogen der over fra å fungere som karbonsluk til å bli en karbonkilde. Dette har nå ”tippet” tilbake, og regnskogen utfører fortsatt tjeneste som klimaregulator for menneskeheten. Problemet er at klimaendringene kan gi økt tørke i tropiske regnskoger. Det kan vippe systemet over i en ny stabil tilstand der regnskogene blir langvarige utslippskilder av CO2. Da har vi en situasjon der klimaendringene forsterkes uten menneskelig påvirkning, en mekanisme ute av vår kontroll.
Vi har tilsvarende risikoområder her i nord. Tining av permafrosten kan gi massive og ukontrollerte utslipp av den sterke klimagassen metan. En annen er smelting av Grønlandsisen.
Biologisk mangfold
Klimaendringene reduserer det biologiske mangfoldet. Artsutdøelsen foregår nå 100 – 1000 ganger fortere enn de siste 100 millioner år. Det er anslått at over 10 prosent av dyre- og planteartene som finnes på jorden i dag vil være historie innen 25 år. Det er mange menneskeskapte grunner til det, og klimaendringene vil nok overta førsteplassen i trusselbildet.
For økosystemenes evne til å ta opp i seg CO2 er det ikke likegyldig hvilke arter som forsvinner. I havet for eksempel, er de største planktonartene mest verdifulle som karbonslukere. De er tunge nok til å synke til bunns og tar med seg mye karbon som ikke kommer opp igjen. Vi har tilnærmet ingen kontroll på hvilke arter som overlever klimaendringene.
Urettferdig
Klimaendringene er urettferdige. De fattigste landene får de største effektene og de har dårligst forutsetninger for å tilpasse seg endringene. Det er enorme områder det er snakk om. Afrika er større enn Europa, USA og Australia til sammen. Likevel, dette enorme kontinentet står bare for omtrent fire prosent av de globale utslippene. Tørke, vannmangel og ressurskonflikter er eksempler på hva som vil ramme dem.
John Schellnhuber stilte følgende spørsmål: Burde USA, som står for 25 prosent av verdens utslipp, også ta i mot 25 prosent av de flyktningene som klimaproblemene vil skape?
Norsk forskning må trappes opp
Mer kunnskap vil øke samfunnets evne til en god tilpasning til klimaendringene. Det gjenstår mange spørsmål og det haster med å få fram mer kunnskap. Forskningsrådet har levert en opptrappingsplan for norsk klimaforskning til Kunnskapsdepartementet. Etter klimaforliket i fjor ble det nedsatt et strategiutvalg kalt Klima21, som blant annet skal videreutvikle opptrappingsplanen og foreslå en strategi for norsk klimaforskning.
Samtidig med konferansen i København, la Regjeringen fram videreutviklingen av Nordområdestrategien – ”Byggesteiner i Nord”. Blant prisverdige tiltak finnes både et forskningssenter og et nytt isgående forskningsfartøy. Klimaforskningen i Nordområdene får dermed en etterlengtet opptur. I tillegg ble den samfunnsvitenskapelige klimaforskningen styrket med 10 millioner kroner over Regjeringens tiltakspakke i februar. Disse midlene er alleredet bevilget til forskningsprosjekter av høy kvalitet. Likevel gjenstår store utfordringer for å imøtekomme kunnskapsbehovet i samfunnet..
Mange av de beste norske forskerne samarbeider under Forskningsrådets nasjonale klimaforskningsprogram (NORKLIMA) og Polaråret (IPY). Det største NORKLIMA prosjektet NorClim vil bidra til IPCCs globale klimamodeller og de er i gang med klimascenarier for Norge med 25 km oppløsning. Like viktig er den samfunnsvitenskapelige forskningen, som blant annet gir kunnskap om hvordan internasjonale avtaler bør utformes for å virke og hvordan norske kommuner kan bygge sine tilpasningsstrategier.
Polaråret er i avslutningsfasen. NORKLIMA vil ha siste invitasjon til nye prosjekter i 2009, selv om programmet var planlagt å vare ut 2013. Dette er uheldig når kunnskapsbehovet øker. Tiden for å fremskaffe kunnskap blir stadig blir kortere fordi klimaendringene akselererer. Den nærmeste fremtids kunnskapsbase avhenger av de politiske myndighetenes oppfølging av Klima 21 sitt arbeid.
Konferansen i København, som hadde et voldsomt engasjement fra over 2000 deltagere fra hele verden, bør være et kraftig signal til norske myndigheter. Nå haster det med å trappe opp klimaforskningen!
Anne Kjersti Fahlvik, divisjonsdirektør
Gørill Kristiansen, programkoordinator
Forskningsrådet
- Skrevet av:
- Anne Kjersti Fahlvik og Gørill Kristiansen, Forskningsrådet
