DOKTORGRADSARBEID UTE: May-Len Skilbrei arbeidet under programmet «Kjønn i endring». Hun reiste til universitetet i Lancaster. (Foto: SIW ELLEN JAKOBSEN)

Internasjonalisering er et paroleord i norsk forskning. Men bak det fine ordet kan det skjule seg mye slit rundt praktiske gjøremål som må ordnes før man som forsker kan etablere seg i et annet land. Det fikk forsker May-Len Skilbrei ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo erfare.

Jeg fikk knyttet kontakter som gjør det lettere å reise ut senere.

– Doktorgradsstudenter må gjerne reise ut. Men du bør ikke ha altfor store forventninger til hva du konkret skal få ut av et kort utenlandsopphold, og særlig ikke hvis du har med deg familie, advarer hun.

Det var altså under arbeidet med doktorgraden at Skilbrei drog av gårde i seks måneder til universitetet i Lancaster i Storbritannia. I Forskningsrådets program «Kjønn i endring», som hun hadde midler fra, ble det satset spesielt på å få doktorgradsstudenter ut til utenlandske forskningsmiljøer. – Alt det administrative og finansielle var enkelt og greit å ordne. Men det praktiske i forbindelse med å flytte en hel familie, finne et sted å bo og ikke minst organisere hverdagen i England, var mye mer krevende. Bare å finne ut hvordan vi skulle få betalt gassregningen tok oss et par måneder, forteller Skilbrei.

Forsinket

Skilbrei mener at oppholdet i Storbritannia fikk negative konsekvenser for fremdriften i doktorgradsavhandlingen. –Den daværende arbeidsgiveren min, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), måtte på sett og vis betale regningen for Forskningsrådets ønske om internasjonalisering. Jeg måtte søke om penger fra dem da stipendperioden gikk ut og jeg ikke var blitt ferdig.

– Det er forventet at man skal gå raskt gjennom doktorgradsstudiet. Men det er absolutt ikke forenlig med et utenlandsopphold, konstaterer forskeren.

Rutinene ikke på plass

I Lancaster ble hun godt mottatt. Men rutinene for å ta imot gjesteforskere var ikke på plass. – Det ble masse rot med det tekniske. De første månedene hadde jeg ikke en gang en datamaskin å skrive på, og jeg måtte flytte fra kontor til kontor.

De andre forskerne ved universitetet fikk hun begrenset kontakt med. – De britiske forskerne har lange arbeidsdager og et ekstremt publiseringspress. De har ikke særlig med tid til «kreativt småprat». Når jeg i tillegg måtte hjem til mann og to treåringer hver ettermiddag, ble det ikke mye mulighet for sosialt samkvem og seminarvirksomhet på kveldstid.

Lesesirkler og bokhandler

Selv om Skilbrei bare kan vise til de to setningene i doktorgradsavhandlingen sin som direkte resultater av oppholdet i Lancaster, holder hun fast ved at det ikke var noen dum beslutning å reise bort de seks månedene. Det forklarer hun slik:

Britiske forskere har lite tid til kreativt småprat.

– Jeg fikk være med på lesesirkler som ledet meg inn på interessante spor. Jeg fikk tid til å granske hyllene i bokhandler som bugnet av inspirerende bøker. Og jeg fikk knyttet noen kontakter som kan gjøre det lettere å reise ut igjen senere.

Skilbrei er slett ikke fremmed for tanken på å reise ut igjen. Selv om hun ser at det kan bli enda vanskeligere å organisere alt sammen neste gang.

Sist hadde hun to treåringer og en mann som var hjemme og passet dem, med på lasset. Ungene går nå på skolen, og mannen er student.

Rådet hennes til andre med familie som vil utenlands, lyder kort: – Du må vite hva du gjør. Tenk på at et utenlandsopphold fører til dramatiske omveltninger for hele familien. Spør deg selv og ektefellen om familien virkelig tåler det. Er svaret ja, så gjør det.