– Norsk bistands- og utviklingsarbeid bygger i dag mer på gjetninger enn på faktisk kunnskap, mener Øyhus, som i 15 år har arbeidet med utviklingsforskning og nord-sør-problematikk, særlig knyttet til Afrika.

– Det er ikke så rart at vi gjør feil i bistandsarbeidet. Men det som er rart, er at vi ikke lærer av dem. Vi ser at f.eks. NORAD gjør de samme feilene om igjen og om igjen. Dette skyldes at det er for dårlig kontakt mellom de ulike aktørene. Vi må få forskere og bistandsadministratorer til å møtes. Det er viktig!, sier Øyhus, og utdyper med sine egne erfaringer.

– Når NORAD har lagt sine planer for en region eller et land, må de la forskere få vurdere om planene er bra før de setter dem ut i livet. Norske myndigheter og NORAD går inn i nye land, som Etiopia og Eritrea, uten at forskere på forhånd har fått være med i en planleggingsprosess og diskutere hva det er fornuftig å satse på. Man gjør ikke hjemmeleksen, sier Øyhus, som selv har jobbet i Eritrea.

Han er heller ikke nådig mot sine forskerkolleger:

– I mange forskningsmiljøer synes de den anvendte forskningen "lukter litt", sier han, og mener mange flinke teoretikere mangler god empirisk kunnskap fra felten.

– Mye av kritikken mot NORAD og Utenriksdepartementet blir derfor nokså tullete i den forstand at kritikerne ikke ser hvilken virkelighet de ulike prosjektene fungerer i, legger han til.

Gammel konflikt

Øyhus viser til at det er en veldig gammel konflikt mellom forskningen på den ene siden og politikere og bistandsarbeidere på den andre siden.

– Den norske bistandsadministrasjonen markerte tydelig allerede fra starten at vår assistanse til fremmede samfunn og kulturer ikke skulle være forskningsbasert. Hos veldig mange bistandsadministratorer er forskning blitt sett på som en luksus. "En krone til u-landsforskningen er en krone mindre til u-hjelp," var det klare budskapet fra Trygve Lie da han satt som NORADs første formann, forteller Øyhus, som mener norsk utviklingshjelp har vært preget av en anti-intellektuell holdning.

– Teknokratene, administratorene og politikerne hadde ingen ting å lære om natur, kultur og samfunnsforhold i fjerne deler av verden. De hadde det de trengte i form av modeller, teorier, kunnskap, teknologi og kapital for å bistå. I den grad forskning ble ansett som nyttig og utviklingsrelevant, gjaldt det stort sett praktiske undersøkelser og forsøk innenfor økonomi, agronomi, ingeniørfag og medisin, sier Øyhus. Han mener at det særlig er de typiske ingeniørprosjektene som har vist seg å gå dårlig.

– I mottakerlandene har de ikke hatt kunnskap og interesse til å overta og drive disse prosjektene videre. Jeg har sett at veier som har vært bygd med u-hjelpsmidler har grodd igjen etter ti år fordi det hverken finnes penger eller maskiner til vedlikehold, og jeg har eksempler på laboratorier som er blitt stående ubrukt fordi man manglet sikringer, forteller han.

Advarer mot sterk styring

Fra en del hold har det kommet kritikk mot at forskningen foregår i andre land og regioner enn der hovedtyngden av den norske bistanden settes inn. Øyhus er enig i at det kan være en del slike samordningsproblemer, men mener at dette slett ikke bare er negativt, og han advarer mot for sterk styring av forskningen.

– Vi må selvsagt stille krav til de som forsker om at de skal drive god forskning, men det må ikke stilles for strenge krav til at de skal komme fram til resultater som er anvendbare for bistandsadministrasjonen, UD og andre. En slik styring kan lett føre til at forskerne presses til å presentere resultater og premisser som er for usikre til å bygge bistandsarbeidet på, eller at forskningen konsentreres om "safe" og lite kontroversielle temaer. Vi må ha råd og såpass åpenhet til forskerne at de får "tulle litt rundt". Forskning er ikke en pølsefabrikk, sier han.

Øyhus mener imidlertid at forskerne må være villige til å gå inn i temaer og områder der bistandsforvaltningen signaliserer at de trenger mer viten.

– Hvordan kan vi løse myndighetenes behov for råd i akutte situasjoner?

– I akutte situasjoner er det snakk om å sende mat og ulltepper, og da trenger man ikke så mye råd. Problemene oppstår når man setter i gang prosjekter uten å kjenne de økologiske, sosiale eller økonomiske konsekvensene. I Norge er vi vant til at alle grupper protesterer og får legge fram sine innsigelser når planer skal gjennomføres. Det er jo derfor det har tatt 30 år fra den første planleggingen og til vi startet utbyggingen av en ny hovedflyplass. Men i Øst-Afrika planlegger man på tirsdag og bygger ut på onsdag. Det er bare tilfeldige saker det blir debatt om, sier Øyhus.