UNIVERSITET OG STYRING: Universitetene er mye viktigere for samfunnet i dag enn tidligere. Da er det rimelig at samfunnet blander seg mer inn i hva som foregår, mener UiO-rektor Arild Underdal og statsråd Kristin Clemet. (Foto: BÅRD GUDIM)

Rektor Arild Underdal ved Universitetet i Oslo (UiO) er ganske enig, for loven har sine svakheter. – Samfunnet er mye mer avhengig av kunnskap i dag enn tidligere, og det må universitetene ta inn over seg, mener han.

UiO er i disse dager i ferd med å velge sin rektor og prorektor for de neste fire årene, etter at de andre universitetene har fått nye rektorer tidligere i år. Det har ikke gått upåaktet hen. For å sitere Klassekampen, går fronten mellom dem som ser på kvalitetsreformen som en brutal, nyliberalistisk ramponering av kunnskap og edle tradisjoner, og dem som isteden ser et forsøk på en omarbeiding til en moderne og utadvendt arena for kunnskapsutveksling og -produksjon.

Men hva er det egentlig som foregår? Kristin Clemet mener i alle fall at universitetene må finne seg i at storsamfunnet blander seg inn i hva de driver med. UiOs avtroppende rektor Arild Underdal klarer likevel ikke å se statsråden som den store stygge ulven, og universitetene er ikke de seks små grisene som venter på å bli spist.

Bladet Forskning: Hva er det egentlig du vil med universitetene?

Clemet: Jeg betrakter de høyere utdanningsinstitusjonene som veldig viktige for vårt demokrati, for kulturen, for språket, og for både den materielle og den immaterielle verdiskapingen. Jeg er også opptatt av at disse institusjonene de facto er utsatt for en stadig sterkere internasjonal konkurranse om både studenter, forskere og midler. Alt dette betyr at det er bare én ting som gjelder i det lange løp, og det er kvalitet. Derfor har vi ønsket, blant annet gjennom den nye universitetsloven, å legge et grunnlag som gjør at disse institusjonene kan fortsette å ha en stor grad av autonomi, men samtidig ha rammebetingelser som gjør at de er mest mulig robuste i møtet med den barske virkeligheten.

Underdal: Dette er jeg mye enig i. Det er riktig at vi har en global arena, uansett politisk regulering i Norge. Jeg er opptatt av at universitetet skal være både et fristed og et kraftsenter. Hittil har nok universitetene vært flinkest til å holde fast ved fristedfunksjonen, og den er jo selve grunnlaget for forskernes kreativitet. Men vi er også avhengige av at de norske forskningsmiljøene fremstår som attraktive partnere for utenlandske institusjoner og bedrifter. Da må vi tenke ut over den enkelte institusjon og utvikle et sterkere samarbeid. I Oslo-regionen er for eksempel Sintef, BI, Høgskolen i Oslo og UiO delvis konkurrenter, men også partnere som sammen kan skape en kunnskapsklynge. Der har vi et godt stykke igjen.

Bladet Forskning: Hadde det ikke vært enklere å styre universitetene hvis rektor ble ansatt istedenfor valgt?

Clemet: Den nye universitetsloven har til dels blitt oppfattet slik at departementet ønsket at rektor skulle ansettes av universitetsstyrene istedenfor å velges av de ansatte, men Regjeringens viktigste anliggende var faktisk at de høyere utdanningsinstitusjonene skulle ha en enhetlig ledelse. Dette er noe jeg brenner for, og dette er noe jeg tror må komme. Med «enhetlig ledelse» mener jeg at rektor alene er institusjonens daglige leder, og at en annen person er styreleder. Regjeringen foreslo at det skulle være valgfritt om rektor skulle velges eller ansettes. Men stortingsflertallet sa at de institusjonene som velger Regjeringens modell med enhetlig ledelse, måtte ansette rektor, og i ettertid tror jeg det var uheldig. Det har medført at institusjoner som ønsket en enhetlig ledelse har beholdt en todelt ledelse, fordi de aller helst ville ha muligheten til å velge rektor.

Bladet Forskning: Kan vi vente et nytt utspill fra deg i denne saken?

Clemet: Nei, nå har vi nettopp fått en ny lov. Men jeg vil ikke utelukke at debatten kommer opp igjen, for jeg tror institusjonene kommer til å spørre seg om de har fått den beste løsningen. Jeg ser en tendens i retning av enhetlig ledelse i institusjonene, og den utviklingen vil kunne hemmes av loven slik den er nå. Jeg tror for øvrig ikke at noen partier vil føle det som et kjempenederlag å ta den debatten om igjen.

Underdal: Jeg er en av dem som beklager det Stortinget gjorde, for jeg syntes at forslaget fra departementet og Regjeringen var en bedre løsning. I UiOs styre hadde vi en diskusjon som pekte i retning av enhetlig ledelse med valgt rektor, men den løsningen utelukket altså Stortinget. Da vi gikk inn for å velge rektor, var det ut fra en vurdering om hva som ville gi det beste og tryggeste mandatet fra institusjonen selv. Ved UiO er det mange som ser på rektorstillingen som en «politisk» stilling, og da er det viktigere hva personen står for enn hvilke lederkvalifikasjoner vedkommende har. Dessuten har valg en styrke ved at det fremhever universitetets faglige autonomi.

Ulempen ved et valg er at du ikke får en like inngående vurdering av rektorkandidatenes kvalifikasjoner. Jeg sitter som medlem av styret for Universitetet i Århus, hvor vi nettopp har tilsatt rektor. Jeg er ikke i tvil om at kandidatene der gikk gjennom en kvalifikasjonsvurdering som var mye grundigere og mer systematisk enn du kan få til ved et allment valg.

Clemet: Det er fordeler og ulemper knyttet både til å velge og til å ansette. Det er jo ikke slik at valg av rektor med nødvendighet fører til at man får en dårlig leder! Og det er heller ikke slik at en ansettelse med nødvendighet gir en mangel på legitimitet i organisasjonen. Du kan få gode og dårlige utfall i begge scenarier, men det viktigste er altså enhetlig ledelse. Samtidig vet jeg at det er viktig særlig for de store institusjonene å velge rektor, og derfor beklager jeg at muligheten for enhetlig ledelse kombinert med rektorvalg falt bort i Stortingets kompromiss.

(Foto: BÅRD GUDIM)

Ved UiO er det tradisjon for å se på rektorstillingen som en politisk stilling.

Underdal: Den gamle modellens system med todelt ledelse bygde mye på at rektor hadde rollen som styreleder mer enn daglig leder, og så hadde vi en administrerende direktør som stod for den daglige ledelsen. Men gradvis er det blitt slik at rektor i aller høyeste grad er en arbeidende styreleder, og dette skaper en annen situasjon. Men dette får vi til! Samtidig vil jeg minne om at vi ved UiO faktisk har innført enhetlig ledelse på både fakultets- og instituttnivå.

Bladet Forskning: Har du opplevd det som en konflikt å få forskjellige signaler fra universitetet som har valgt deg, og «eierne» i departementet?

Underdal: Jeg har ikke opplevd det som vanskelig, men som et nødvendig element i rektorrollen. Det er opplagt at universitetet noen ganger vil ha andre interesser på noen punkter enn departementet, men vi har hatt en veldig god og åpen dialog. Jeg har aldri opplevd noe utilbørlig press eller pågang fra departementet.

Clemet: Det er også mitt inntrykk at departementet har hatt veldig gode relasjoner til både institusjonene og studentorganisasjonene. De skarpe frontene som kommer til syne gjennom mediene, konsentrerer seg stort sett om noen miljøer. Det må man vel kunne si? Noen journalister, og noen miljøer. Den kritikken som handler om at vi er på vei mot et markedsliberalistisk universitet, er for øvrig veldig grunn. Universitetene er fortsatt en virksomhet som er offentlig finansiert i høyere grad i Norge enn i nesten noe annet land, og vi har et gratisprinsipp som langt på vei er unikt.

Men det er nok riktig å si at samfunnet blander seg mer inn i universitetenes virksomhet enn tidligere. Tidligere eksisterte universitetene mest for en liten elite, men nå er dette en veldig betydningsfull aktivitet som hele samfunnet er helt avhengig av. Det gjør at samfunnet har en legitim rett til å høre om det som foregår på universitetet.

Underdal: Ja, og vi bør sette pris på at samfunnet er opptatt av hvordan det står til på universitetene. Men, som jeg har vært inne på tidligere, bør samfunnet også akseptere at universitetene er intellektuelle fristeder hvor noen forskere er opptatt av temaer som andre vil oppfatte som uviktige eller absurde. Det kan til tider være vanskelig å forklare den umiddelbare samfunnsnytten av å få vite mer om hakkespettens kjønnsliv! Da er det viktig å være klar over at investeringer i forskning er «risikokapital» i den forstand at vi ikke på forhånd kan vite hva som kommer ut av det. Men at forskning i et makroperspektiv er gunstig for hele samfunnet, kan det ikke være tvil om.

Clemet: Jeg er enig med deg i at universitetene også skal være et frirom, og mener for øvrig at vi ikke har gjort noe som begrenser den friheten. Men det som også er litt paradoksalt, er at enkelte både etterspør denne friheten og roper på mer styring fra staten når det skjer ting de ikke liker. Dette er ellers ikke noe særsyn på universitetene, og denne bemerkningen var slett ikke myntet på rektor.

Underdal: Når det gjelder kvalitetsreformen, vil jeg særlig peke på tre forhold. Det ene er at vi hele tiden må være villige til å justere de ordningene vi har – vi skal være en lærende organisasjon. Da tenker jeg for eksempel på sensorordningen og arbeidsorganiseringen.

Det andre, som mange er opptatt av, er at vi må sørge for at systemene for kvalitetssikring blir noe annet enn tunge byråkratiske prosedyrer. Vi må gjøre mer for å finne gode og praktiske løsninger som kan gi oss de innspillene vi trenger for å videreutvikle organisasjonene.

Det tredje er at den reduserte studietiden for noen utdanninger delvis var basert på en tanke om at vi kunne effektivisere, og det var helt riktig. Men reduksjonen var også basert på et premiss om livslang læring, og der er vi ikke i mål. Hvis statsråden får en periode til, er dette en av de utfordringene hun bør ta tak i.

(Foto: BÅRD GUDIM)

Regjeringen foreslo at det skulle være valgfritt om rektor skulle velges eller ansettes.

Clemet: Kvalitetsreformen er under evaluering, og jeg har hele tiden sagt at vi kan justere kursen underveis. I tillegg til det Underdal nevner, vil jeg også nevne studentvelferd og risikoen for faglig fragmentering som viktige områder å studere. Når det gjelder kontroll, skjemaer og byråkrati, står vi overfor et dilemma: Det er en trend i tiden at mange gjerne vil fremstille slike ting litt «molboaktig», men det er også en klar trend at Stortinget med stor iver gjerne vil kontrollere Regjeringen ned i minste detalj. Alt i alt er jeg likevel av den oppfatning at innføringen av Kvalitetsreformen har gått utrolig bra. Jeg sitter igjen med minst én lærdom, og det er at vi kunne vært flinkere til å forklare og begrunne reformen på et tidligere tidspunkt.

Underdal: Den universitetsdebatten vi har sett det siste året, går tilbake til to litt ulike syn på styring og ledelse. Hvis man er mest opptatt av ledelse som en «risiko for overgrep», blir man naturligvis opptatt av å begrense ledelsens makt. Men hvis man derimot legger mer vekt på ledelse som en mulighet til å omforme et amorft kollektiv til et handledyktig fellesskap, blir ledelse et middel mot kollektiv avmakt. Selv dyktige musikere trenger en dirigent for å bli et orkester.

Clemet: Det negative synet på ledelse som du beskriver, er litt vanskelig tilgjengelig for de fleste som ikke har sin daglige gange på et universitet. For øvrig er jeg overbevist om at det alltid vil komme lyd fra UiO og de andre universitetene. Vi får håpe det blir mer vellyd enn kakofoni, ikke sant?

– Bjarne Røsjø