Forekomsten av type 2-diabetes, også kalt "aldersdiabetes", har økt radikalt på verdensbasis i løpet av de siste 40 årene. Fagfolk karakteriserer økningen som epidemisk. Antall personer med type 2-diabetes er tredoblet i denne perioden. Ca. 100 millioner personer er diabetikere, hvorav 85 % med type 2. Halvparten av disse er under 65 år, og stadig flere yngre rammes, slik at betegnelsen "aldersdiabetes" ikke lenger er dekkende.

Forebygging og behandling av type 2-diabetes var tema for konsensuskonferansen på Soria Moria kurs- og konferansesenter i november. Økningen i utbredelsen av denne sykdommen gjør at fagfolk nå roper et varsko om at tiltak og forskning må forsterkes for å møte behovene.

Både samfunnsmessige endringer og individuelle livsstilsendringer bidrar til at stadig flere og stadig yngre personer får type 2-diabetes. Dette innebærer store direkte og indirekte omkostninger for samfunnet og den enkelte.

For pasienten kan sykdommen føre til tidlig uførhet pga. senkomplikasjoner. Om lag 3/4 av pasienter med type 2-diabetes har en risiko for oversykelighet og tidlig død forårsaket av kardiovaskulære lidelser som høyt blodtrykk, hjerneslag og hjerteinfarkt.

Senkomplikasjonene ved type 2-diabetes belaster helsevesen og samfunnsøkonomi tungt, både direkte gjennom høyt antall liggedøgn i sykehus, medikamentutgifter og poliklinisk behandling, og indirekte gjennom sykemeldinger, uføretrygd og for tidlig død.

Type 2-diabetes karakteriseres som en livsstilssykdom. Mye av innsatsen for å redusere omfanget må derfor rettes mot det forebyggende arbeidet, der bidrag fra flere områder er nødvendig. Virkemidler som informasjon og økonomiske og organisatoriske tiltak bør nyttes. Helsetjenesten har en sentral rolle i det forebyggende arbeidet, der kostholdsendringer, vektreduksjon og økt aktivitet fremheves som de viktigste faktorene.

På behandlingssiden står helsevesenet overfor flere utfordringer både ressurs- og forskningsmessig. Under konsensuskonferansen ble det blant annet fokusert på diagnostiske, behandlingsmessige og farmakologiske problemer samt behovet for kartleggings- og kontrollrutiner og nasjonale diabetesregistre. Forskning på dette området har lenge vært stilt i skyggen av forskningen på andre store folkelidelser som kreft og hjerte- og karsykdommer. Etter tider med manglende forskerkompetanse og få ressurser, er oppgavene for den videre forskningen på type 2-diabetes store. Utfordringene for myndigheter, helsevesen og forskningsmiljøervil utdypes i konsensusrapporten fra konferansen, som foreligger på nyåret.