Mens studentene jubler over åpne universiteter og flere studieplasser, gråter ledelsen ved landets universiteter over slunkne kasser. Den eksplosjonsartede veksten i antall studenter krever større og større andeler av universitetenes budsjetter, og forskningen lider. De siste årene har universitetene måttet leve med en aldrende utstyrspark. Nå begynner det vitenskapelige utstyret å bryte sammen, og det finnes ikke penger til å kjøpe nytt.

Verre enn antatt

– Vår oppmerksomhet har nok vært rettet altfor mye mot undervisningsituasjonen, og det har gått ut over forskningsvirksomheten ved universitetene, sier universitetsdirektør Kåre Rommetveit ved Universitetet i Bergen. – En rivende teknologisk utvikling gjør samtidig at vitenskapelig utstyr foreldes raskt. Hvis vi ikke er flinke nok til å prioritere forskningen – også i budsjettene – er vi nødt til å havne der vi er nå, sier Rommetveit som tror universitetene selv må ta sin del av skylden for utstyrskrisen.

Etter at Forskning skrev om den kritiske utstyrssituasjonen i mange forskningsmiljøer i vår, har Forskningsrådet foretatt en omfattende kartlegging av behovet for nytt vitenskapelig utstyr ved norske universiteter og høgskoler. Resultatet er nedslående. Bare Universitetet i Oslo har meldt behov for 226 utstyrsenheter til en samlet kostnad av 205 millioner kroner. Bergen trenger 219 enheter til en samlet kostnad av 154 millioner kroner, mens Trondheim trenger 160 nye enheter til 200 millioner kroner. Universitetet i Tromsø, Norges landbrukshøgskole og Norges veterinærhøgskole har også meldt om betydelig behov for nyanskaffelser. Til sammen er det registrert behov for 730 enheter vitenskapelig utstyr til en samlet kostnad av 750 millioner kroner.

Oversikten viser at over halvparten av utstyret som ønskes erstattet er mer enn ti år gammelt, og det er i mange tilfeller svært gammelt når det dreier seg om høyteknologisk utstyr. En tredjedel av utstyret på ønskelisten vil gi nye muligheter i undervisning eller forskning, mens deler av utstyret som ønskes erstattet vil kunne frigjøre ressurser som i dag brukes til kostbar drift og vedlikehold. Ikke uventet er det innenfor fagområdene medisin, naturvitenskap og teknologi utstyrsbehovet er størst. 90% av det registrerte behovet kommer fra ett av disse fagområdene. Blant ønskene er en ny radar på Svalbard til 40 millioner kroner, forskningsfartøy, magnettomografer, røntgendiffraksjonsutstyr, data maskiner og elektronmikroskop.

Den kartleggingen som nå er gjennomført gir bare en oversikt over faglige ønsker og behov. Hverken Forskningsrådet eller institusjonene har gjort noe forsøk på prioritering av behovene. Forskningsrådet mener det er nødvendig med en nøyere kartlegging og analyse, og vil i samarbeid med universitetene og høgskolene avslutte kartleggingen i løpet av året. Kartleggingen vil blant annet kunne gi svar på i hvilken grad behovet for nytt utstyr er knyttet til fornyelse av det "husholdningsutstyret" som er nødvendig for å drive alminnelig forskning og undervisning, og i hvilken grad det dreier seg om utstyr av forskningsstrategisk betydning.

Nytt brev til KUF

Etter kartleggingen har Norges forskningsråd sendt ett nytt brev til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet der Forskningsrådet ber om en ekstrabevilgning på 100 millioner kroner i 1996, med tilsagn om ytterligere 150 mill. kroner i 1997 og 150 mill. kroner i 1988. Pengene skal øremerkes utstyr til universitetene, men til forskjell fra den tidligere henvendelsen foreslås det nå at Forskningsrådet skal ha en sterkere innflytelse på disponeringen av midlene. Dette for å få til en helhetlig, nasjonal prioritering av investeringene til kostbart vitenskapelig utstyr. Ekspedisjonssjef Tore Olsen i Forskningsavdelingen i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) betrakter henvendelsen fra Forskningsrådet som et ordinært budsjettinnspill, og vil ikke kommentere hvordan departementet vil møte utstyrskrisen.

Forskningsrådet vil også rette en henvendelse til Næringslivets hovedorganisasjon, i første omgang med sikte på å få et generelt tilskudd fra NHO på 10 millioner kroner i 1996–97. Håpet er at en slik støtte fra NHO sentralt etter hvert vil utløse større støttebeløp fra bedrifter som er avhengige av forskningsbasert kunnskap og somkan se den langsiktige egennytten av investeringer i norske grunnforskningsmiljøer.