Av stipendiat Ingrid Glad

I debatten rundt morsmålsundervisning for innvandrere til Norge er det i ferd med å oppstå et kunstig skille mellom eksperter, og forskere som mener at morsmålsundervisning er nødvendig for å lære godt norsk, og sentrale og lokale politikere som mener morsmålundervisningen er en unødvendig luksus. Forsknings intervju med Anne Hvenekilde (Mai, nr. 3/95) bygger opp under et slikt syn.

Ivrige tilhengere av morsmålsundervisningen vil, som Anne Hvenekilde, påberope seg en generell internasjonal tospråklighetsforskning som alibi for sitt standpunkt. Resultater fra denne forskningen viser at dersom man skal lære seg et fremmed språk, er det nødvendig å ha solid forankring i eget morsmål. Selvsagt vil en elev som allerede behersker sitt eget språk godt og har et utvidet begrepsapparat, lettere kunne lære et nytt språk enn f.eks. en analfabet. Ingen vil være uenig i det, og det skulle ikke engang være nødvendig å påberope seg forskningen for å få gjennomslag for et slikt synspunkt.

Poenget er at når innvandrerbarna kommer til Norge er de enten barn som bare behersker sitt morsmål muntlig og med et begrenset begrepsapparat, eller de er ungdommer som allerede har et brukbart grep om sitt eget språk. For den sistnevnte gruppen er det vanskelig å se hvordan morsmålsundervisning skal kunne bidra vesentlig til bedre norskkunnskaper. Og de yngste innvandrerbarna må eventuelt lære seg tre språk på én gang (skriftspråket og nye begreper i morsmålet, norsk og engelsk). Det var nylig en innvandrerelev som skrev et leserbrev og beklaget at han måtte lære seg det offisielle morsmålet (han snakket, som mange andre innvandrere, en dialekt hjemme) i tillegg til norsk og engelsk. Arbeidspresset ble simpelthen for stort. Det er da naturlig å stille spørsmålet om morsmålsundervisning virkelig er den mest hensiktsmessige måten å integrere innvandrerbarn i norsk skole og lære dem norsk på.

For mange innvandrere er det viktig å holde på sitt språk og kultur. Det er forståelig og deres soleklare rett. Men bør det være den norske stats oppgave og plikt å sørge for at innvandrerne bevarer sine mange forskjellige språk og kulturer? Er det ikke mer naturlig og rimelig å overlate det til innvandrernes private initiativ? Erfaring har vist at norskundervisningen slik den fungerer i skolen i dag er langt fra tilfredsstillende. Gode norskkunnskaper er avgjørende for at innvandrere skal klare seg og trives i det norske samfunnet. Personlig tror jeg derfor at innvandrerbarn vil være best tjent med at den norske skole konsentrerte seg om å lære dem bedre norsk, og at ressursene som brukes på morsmålsundervisning i 35 forskjellige språk settes inn for å effektivisere og forbedre norskundervisningen, gjerne ved å trekke inn morsmålet som støtteundervisning. Og hvis noen eksperter og forskere fremdelse vil kalle dette synspunktet for "synsing", så må de gjerne det, men det er iallfall ikke fullstendig "ufundert".