Den er stor. Når motorene plutselig begynner å dure og den enorme suppetallerkenen av en parabolantenne (over 100 kvadratmeter) nærmest kommer veltende mot deg, blir du nesten andektig. Hvis solen med det samme kaster et par stråler ut mellom skyene og lyser opp det majestetiske landskapet omkring, blir du frelst. Naturen. Teknikken. Du store min!

Med en rekke forskere og andre gjester til stede og med festtale etter festtale ble den nye EISCAT (European Incoherent Scatter)-radaren ved Longyearbyen på Spitsbergen behørig feiret. Planleggingen av en atmosfæreforskningsradar på Svalbard ble påbegynt i 1989. 17. mars i år kunne de første dataene om bl.a. elektrontetthet og ionetemperatur registreres, og siden har radaren vært tilgjengelig for forskerne. 130 millioner kroners-prosjektet vil være til glede og nytte for forskere i inn- og utland i mange år fremover. Reidar Sandal trakk i sin innvielsestale fram EISCAT som et strålende eksempel på hvor langt man kan komme med internasjonalt samarbeid. – Det må ligge mye hardt arbeid bak, sa han. Fornavnet hans fikk for øvrig en ny dimensjon da rektor Tove Bull, Universitetet i Tromsø, i sin tale uttalte det på velklingende engelsk.

Anvendelig grunnforskning

Det kan tolkes som et grovt inngrep i naturen, eller man kan synes at de går godt sammen, EISCAT-radaren og de hvite, ville fjellene. Har man sans for konstruksjoner, metall og former, kunne man finne på å kalle radaren vakker. I alle fall har den noe der å gjøre. Den forurenser ikke, men kan tvert imot påvise forurensning. Og den har ikke brøytet seg vei opp til fjellplatået hvor den rager mot himmelen. Den står på en gammel kullgruve, og veien opp var allerede der.

Radaren er verdens mest avanserte i sitt slag. Den representerer derfor et betydelig skritt videre fra EISCATs anlegg i Tromsø, Kiruna og Sodankylä, både når det gjelder teknikk og, ikke minst, den unike beliggenheten. Den vil bli brukt av flere hundre forskere fra EISCATs medlemsland og deres samarbeidspartnere verden over. Magnetosfæren og ionosfæren skjuler fremdeles mange hemmeligheter, som det er ekstra fordelaktig å kunne studere over polare områder. Resultater av grunnforskning på disse lagene i atmosfæren har en rekke potensielle anvendelsesmuligheter, f.eks. når det gjelder forurensningsproblemer og værvarsling.

I polare regioner om sommeren kan den øverste delen av mesosfæren (80–90 kilometer oppe) komme ned i en temperatur på minus 170 grader celsius. Der kan store ioner og ispartikler begynne å vokse og interagere med det ionosfæriske plasmaet. Dette kan føre til en sterk økning i styrke av ekkoer til radaren. Slike ekkoer kan avsløre menneskeskapt forurensning.

Solvinden deformerer jordens magnetfelt, noe som særlig gir seg utslag i ionosfæren. Svalbard er den optimale beliggenheten for bakkeinstrumenter til studier av interaksjoner mellom magnetosfæren og ionosfæren, fordi det ligger rett under den såkalte polare trakt, der partikkelstrømmen fra solen trenger ned i nedre del av atmosfæren. Så langt mot nord er det også fine muligheter for kombinerte radarobservasjoner og optiske observasjoner under mørkeperioden, for studier av bl.a. nordlys. Også vind, bølger og turbulens kan måles med radaren. De atmosfæriske fenomenene som skjer over polare strøk, påvirker hele jordens atmosfære.

Internasjonalt samarbeid

Det finnes mange radaranlegg som bruker den samme teknikken som EISCAT til studier av ionosfæren og den øvre atmosfæren. EISCAT har et velutviklet samarbeid med de andre radaranleggene for å kunne samle simultane data over hele kloden. Det foreligger planer om nye radarer i Resolute Bay i Canada, i Alaska og i Indonesia.

EISCAT har fått en ny internasjonal dimensjon ved at også Japan har blitt fullverdig medlem. Japanerne takker for å få være med, og håper at Svalbard-radaren vil gi store bidrag til atmosfæreforskningen. De vil finansiere en radar nummer to ved anlegget, og investerer 50 millioner kroner i prosjektet.

– Man skal lete lenge etter et sted med mer internasjonalisert forskning enn akkurat på Svalbard, sa forskningssjef Pål Presterud ved Polarinstituttet på åpningsdagen. Han trakk frem Sir Edward Sabines ekspedisjoner på 1800-tallet som illustrasjon på Svalbards forskningshistorie. Denne britiske generalen og fysikeren reiste på ekspedisjoner til Norge, Svalbard og Grønland, og foretok målinger av jordens tyngdekraft og magnetisme.

Mer igjen for forskningskronene

– Når budsjettene minker, er det nærliggende å tenke at man burde beholde pengene sine hjemme for å få mest mulig igjen for dem. Men det er jo omvendt! Ved å sette dem ut i internasjonalt samarbeid, får man gjort mye mer med det lille man har! Dette uttalte Guy Aubert, administrerende direktør for Centre National de la Recherche Scientifique i Frankrike, i sin tale på åpningsdagen, og det var mange enige nikk i salen. Og alle kunne glede seg over at Svalbard-radaren ble levert innenfor både tidsrammen og budsjettet.

Høyst tilstedeværende var også William E. Gordon, professor emeritus ved Rice University i USA. Han regnes som grunnleggeren av teknologien som EISCAT bruker, og vektla alle de mulige anvendelsene av denne vitenskapen. – For lokalmiljøet på Svalbard betyr radaren tiltrekning av turister inkludert forskere og studenter, med derav følgende utveksling av forståelse, sa han.

Norges forskningsråd var også godt representert ved denne begivenheten, og administrerende direktør Christian Hambro holdt velkomsttalen etter at Reidar Sandal høytidelig hadde åpnet anlegget. – Radaren vil medvirke til å understreke Svalbards posisjon som et viktig forskningssted for spesielle vitenskapelige problemstillinger. Den utgjør et betydningsfullt bidrag til utviklingen av Svalbard som et forskningssentrum, i tråd med Norges forskningsråds strategi, sa Hambro.

Under gaveoverrekkelsene senere på kvelden hadde direktør Kari Kveseth i Området for naturvitenskap og teknologi gleden av å overrekke EISCAT-direktør Jürgen Röttger en staselig innrammet sjekk på en million kroner. Pengene skal gå til et treårig forskningsstipend til EISCAT sammen med Universitetet i Tromsø. Det skal utlyses internasjonalt og være relatert til forskning ved bruk avEISCAT-radaren på Svalbard.