I Bladet Forskning nr. 1/06(Hvor skal pengene komme fra?, Hvorfor «tenner» ikke rikfolk på forskning?) etterlyser redaktøren mer penger fra norske rikfolk, og Reidun Sirevåg og Jens Ulltveit-Moe har en samtale om å få rikfolk til å «tenne på forskning». Professoren sier «… men for all del: Forskningen skal selvfølgelig være fri og uavhengig», og storfinansens mann svarer, i samstemt og rørende harmoni: «selvfølgelig».

Jeg kan knapt tenke meg noe mindre selvfølgelig. Skulle universitetene være unntatt i et samfunn hvor stadig mer legger seg til rette for pengemakten? Makt over politikerne er et primært mål. Det er bakgrunnen for at jeg i flere avisartikler dette året har kritisert at Kjell Magne Bondevik, rett etter sin avgang som statsminister, fikk store beløp til disposisjon fra næringslivet.

Et alvorlig anslag mot vårt demokrati, mente jeg. Påfallende få politikere tok til orde, men jeg opplevde en utrolig støtte fra folk flest. I håp om å få Stortinget til å lytte, tydde jeg til Internett. På nettstedet www.ukultur.org er det reist viktige spørsmål om forholdet mellom folk og folkevalgte.

Hvorfor kom det da ingen innspill i debatten fra sentrale statsvitere, historikere? Kan deres taushet handle om akademisk frihet og uavhengighet – det måtte vel være et interessant forskningsprosjekt?

Selv har jeg observert demokratiet i krysspresset mellom næringsliv, makt, stat og medier siden 1973 da jeg var med på oppstarten av en ny statlig kontrollinstans (Forbrukerombudet), og som fredsaktivist siden 1980. For meg står troverdige faktaunderlag som livsnødvendig for meningsfylt demokratisk diskusjon og beslutningstaking. Stabil, langsiktig og faglig troverdig kunnskapssøking og analyse er viktig i de demokratiske interessekampene overalt i samfunnet.

Vi står overfor systematiske forsøk på å øke pengemakten og beskjære eller avskaffe folkestyret. Gjenkjenner man intet av næringsinteressenes kamp om makten i det større samfunn i alle diskusjonene om organisering, finansiering, drift og styring av den akademiske verden? I den nye universitetsloven er bevissthet om kommersielt potensial et pålegg til forskerne.

Når den enkelte forsker og det enkelte institutt selv må skaffe inntektene blir de nødt til å være (synlig) nyttige og lønnsomme – og blir sårbare. Det er nok av eksempler på fusk og feighet for å tekkes hånden som gir brød. De mange skandaler verden over skader tilliten også i Norge. Hva kan den enkelte borger stole på mht. helse og mat, medisiner og strålingen etter Tsjernobyl?

Næringslivets ideer om målstyring og konkurranse, stykkpriser for «produksjon» av kandidater gjør universitetene avhengig av å slippe kandidater gjennom. Kravene til produksjon og sitering vil virke sterkt disiplinerende og gjør inntjening like viktig som faglig frihet og nivå.

En stor fare for uavhengig forskning og kunnskapsformidling ligger i de private sideinntekter som krever gode relasjoner til storselskap og stat. Medisinere vil fristes, gjerne ubevisst, til å tekkes farmasi- og forsikringsselskaper, juridiske professorer legger grunnloven på strekk til fordel for EU-medlemskap.

Til sist en personlig erfaring: I flere artikler i fagbladet «Lov og Rett» i 1985–87 fordømte jeg atomvåpen som de mest alvorlige brudd på folkeretten. Dette må ha gjort lite inntrykk på professor Carl August Fleischer, i hvert fall viste han noen år senere overraskende toleranse overfor atommaktenes standpunkter i en ny lærebok i folkerett. Ti år senere, i juli 1996, oppnådde fredsbevegelsen så å få en avgjørelse fra den internasjonale domstol i Haag. Domstolens resultat lå nær mitt syn. Slikt gjør det nærliggende å spørre: Hva betyr det for Universitetets frie og kritiske tenkning om folkerett at universitetets fremste/eneste professor i faget som en fast ordning fra Frede Castbergs dager har hatt livslangt sideoppdrag som UDs spesialkonsulent i folkerett?

Pengemakten gjennomsyrer nå samfunnet så sterkt at vi ofte ikke ser hva vi gjør og skjønner hvilken utvikling vi tjener. Også universitetene har all grunn til å nøye gjennomtenke sin frihet og uavhengighet.

«Det hefter alltid klausuler ved rikmannsgaver», sa Heinrich Böll. Kan noe være mer selvfølgelig?

Fredrik S. Heffermehl er visepresident i International Peace Bureau.