Med Fulbright- og NATO-stipend i baklomma hadde jeg i sin tid en solid matpakke for mine studier i USA. Jeg ser med glede tilbake på den tiden jeg var borte – og jeg har såvisst ikke vært den eneste som har nydt godt av de mange tilbud om studieopphold i USA. I årenes løp har det vært en strøm av norske forskere som har fått videreutdanning eller utført forskning ved amerikanske universitet, og ingenting tyder på at ikke det skal fortsette. Studietiden ga meg nyttige kontakter, som siden er blitt ytterligere utvidet ved nye studiebesøk og internasjonale konferanser. Den ideelle samarbeidsform for meg som forsker har alltid vært den direkte, personlige kontakt med kolleger hvor begge har følt gleden av et felles engasjement omkring sammenfallende problemstillinger. Initiativet lå hele tiden hos meg eller mine kolleger – ingen i ledelsen ba meg ta videreutdanning eller reise til ulike konferanser som et ledd i institusjonens planer for å styrke et spesielt fagområde.

Verden er imidlertid ikke hva den engang var – internasjonalt forskningssamarbeid er også blitt et lederansvar. Bare de siste 4–5 årene har dette samarbeidet endret seg dramatisk både i volum og struktur. I stikkords form er det tilstrekkelig å nevne EFs forskningsprogram, økt medvirkning i globale forskningsprogram, "makroutstyr" som satelitter, romstasjoner m.v. og slutten på den kalde krigen. Nye samarbeidsformer på tvers av landegrensene krever avtaler, gode avtaler – ofte med krav til kompetanse som ikke alltid finnes ved enkelte institusjoner. Samarbeidet med EF har lært mange forskere betydningen av institusjonelt samarbeid – strategiske allianser med likesinnede. Hva om vi i større grad samordnet og brukte ervervet kunnskap fra EF-samarbeidet i vår kontakt med USA? Både intensjonsavtaler og mer operative avtaler kan legge til rette for framtidige, felles søknader om forskningsmidler, utveksling av gjesteforskere, felles prosjekt, felles undervisningsopplegg mv. Godt samarbeid krever etter min mening både personlig kontakt og en forpliktende avtale.

• Samarbeidsavtaler med utenlandske institusjoner er make-up for ledelsen – intensjonen var god, men resultatet dårlig" – er et utsagn som jeg har hørt. Utsagnet kan være sant, men det er i såfall resultatet av dårlig planlegging og/eller dårlig ledelse. Jeg drister meg til å liste opp fire punkter som rettesnor for opprettning og vedlikehold av en avtale:

• Institusjonen må vite om den vil – og hvis den vil, så må institusjonen være innforstått med at internasjonalt samarbeid koster. Viljen må derfor i neste omgang manifesteres i budsjett og organisasjon. Avtaler som mer er en kvittering for besøk av utenlandske delegasjoner enn et perspektiv framover, er make-up.

• Legg arbeid i å finne en partner med utgangspunkt i institusjonens eget behov – og ikke bare ut fra kontakt med tidligere utenlandske studiekamerater eller kolleger, selvom personlig kontakt i mange tilfelle kan være avgjørende. Bruk tid på å søke etter den kvalitativt best partner.

• Forutsett at avtalen må vedlikeholdes – begge institusjoner må ha en "vaktmester" for avtalen.

• Revurder avtalen med avtalte intervall og ha mot til å slette avtalen hvis den ikke fungerer. Ugress skal lukes bort.

Alle avtaler behøver ikke være operative og likevel kan den ha en funksjon. Dette gjelder ikke minst med USA som partner. I noen sammenhenger er det ønskelig å få forskningssamarbeid inn på den politiske agenda ved mer generelle, overordnede intensjonsavtaler. I USA kan dette være en nødvendig, utenrikspolitisk klareringsprosess for å komme videre – amerikanske forskningsinstitusjoner trenger ofte et slikt referansedokument å vise til. Dette kan være en land-til-land avtale, men for USAs vedkommende mer sannsynlig en avtale med et departement eller direktorat.

Det finnes i dag flere gode samarbeidsavtaler mellom norske og amerikanske institusjoner, og det opprettes stadig nye. Noen institusjoner ser åpenbart nytteverdien av et mer forpliktende og institusjonalisert samarbeid med USA, og jeg legger ikke skjul på min beundring for Universitetet i Bergen og det profesjonelle engasjement de viser. Flere norske institusjoner burde imidlertid analysere om og hvordan ulike avtaler kan være et egnet virkemiddel for framtidig forskningssamarbeid med USA.