Den levekårsundersøkelsen som FAFO gjennomførte i de israelsk-okkuperte områdene er et velkjent eksempel vi nå ser de politiske fruktene av. Det samme gjelder samarbeidet i Barentsregionen hvor departementet hadde behov for en kompetanse som det selv ikke hadde. Vi engasjerte derfor Fridtjof Nansen Institutt til å foreta en utredning, som ble lagt til grunn for det politiske samarbeidet vi har etablert i regionen.

Forskningen og utredningen om Barentssamarbeidet og Vestbredden og Gaza har gitt mersmak, og jeg tror Utenriksdepartementet i økende grad vil benytte forskningsmiljøet til utredning og forskningsoppgaver som gir grunnlag for nye utenrikspolitiske initiativ.

En viktig utfordring i denne sammenhengen blir å etablere en løpende dialog med forskningsinstitusjonene på feltet og med Norges forskningsråd. Som en potensiell storbruker av forskere og utredere, føler jeg ofte at dagens akademiske miljøer er for langsomme, for tilbakeskuende og for lite fleksible til å hjelpe oss med å møte dagens og morgendagens utfordringer.

Kravet til målrettet bruk av utredningsmidler vil bli skjerpet. Stort sett har forskerne selv og forskningsmiljøene lagt grunnen for hva slags temaer det skal forskes på i utenrikspolitikken. Det har gjort mange av dem perifere for departementet. Vi trenger data, synspunkter og framtidsvisjoner før neste EU-møte, FN-møte, eller neste fredsmeglingsrunde. Vi trenger også ofte universitets- og institutteksperter til demokratiarbeid på kort varsel i den tredje verden eller Øst-Europa. En egen ressursbank for slik innsats, NORDEM, er opprettet av UD på Menneskerettighetsinstituttet.

Norges forskningsråd vil naturlig nok legge vekt på at de midler som kanaliseres fra departementene til forskningsmiljøet som grunnlag for forskningsprogrammer, ikke er for detaljstyrt. Rådet vil hevde at rammene må være såpass brede at de ikke gjør fordelingen og disponeringen komplisert. Jeg er enig i at sektordepartementene må vise en god porsjon romslighet, men jeg er skeptisk til et system med budsjett uten bindinger.

Forskningsinstitusjoner og enkeltforskere vil riktig nok kunne hevde at en for sterk styring av forskningsmidler, vil gå på bekostning av forskningens frihet. Det vil bare være tilfelle dersom forskningen dirigeres politisk til resultater den ikke selv kan stå inne for. Men det er ikke det offentliges oppgave å begrense forskningen på den måten. Derimot bør det være like selvfølgelig at prioriteringen av forskning som finansieres offentlig, må foretas politisk. For forskningsfrihet betyr ikke at forskningsmiljøer og enkeltforskere med offentlig støtte skal kunne forske på hva de vil. På det utenrikspolitiske feltet betyr det at vi må bli mer bevisst på hva det skal forskes på og dermed hva vi gir bevilgninger til.

I et lite land med et relativt lite forskningsmiljø kan vi selvsagt ikke bli like gode i alt. Derfor er det særdeles viktig at vi deltar i det internasjonale forskningssamarbeidet, som blant annet EØS-avtalen åpner for. Og vi må benytte oss av de mulighetene som ligger i den nye forskningsrådsstrukturen. Det er regjeringens politikk å gjøre begge deler.