Christian Hambro (Foto: Eva Brænd)

- Endelig et budsjettforslag med litt saft i, sier administrerende direktør Christian Hambro. Han tenker særlig på den gledelige økningen til grunnforskningen. Når det gjelder den næringsrettede satsingen ser han seg nødt til å helle malurt i begeret.

– Regjeringen Stoltenberg har fulgt våre og andres råd om en kraftig økning av forskningsbevilgningene. Selv om det totalt sett ikke monner når det gjelder å nå OECD-nivået, skal Regjeringen ha ros. Vinneren er den langsiktige, grunnleggende forskningen, noe Forskningsrådet er svært tilfreds med, sier Hambro.

– En hovedprioritering er styrking av de direkte grunnforskningsmidlene til universiteter og høyskoler, altså midler som ikke går via Forskningsrådet. Hvordan ser Forskningsrådet på det?

– Universitetene og Forskningsrådet får budsjettøkninger på 12–13 prosent. Vi har lenge arbeidet for økte bevilgninger til grunnforskning, og synes det er bra at universitetene får større forskningsbudsjetter. Det viktigste nå, er å styrke forskningen, ikke hvordan pengene kanaliseres. Statsbudsjettforslaget innebærer en ny budsjettmodell med flere øremerkinger for universitetene, og så får vi se hva de selv synes om det.

Inkonsekvenser

– At universitetenes omstillingsmidler er videreført med 120 millioner, er svært positivt. For øvrig har måten universitetsmidlene nå er fordelt på, noen praktiske konsekvenser – og kanskje noen inkonsekvenser. Blant annet har universitetene «fått» penger de ville fått likevel, sier Hambro, og utdyper:

– Den reelle økningen i universitetsbevilgningene er mindre enn det ved første øyekast kan se ut til. En vesentlig del av fondsmidlene som nå er kanalisert direkte til universitetene i stedet for via Forskningsrådet, ville gått til universitetene uansett, sier han, og tar posten «vitenskapelig utstyr» som eksempel:

– Vi ville ha brukt det samme beløpet neste år til vitenskapelig utstyr til universitetene. Når pengene nå kanaliseres direkte til universitetene, vinner de litt mer autonomi. Men samtidig taper vi funksjonen med nasjonal koordinering og prioritering gjennom utstyrsutvalget, som ble opprettet i fellesskap mellom UoH-sektoren og Forskningsrådet. Det er en funksjon de fleste har vært tilfreds med. Alt i alt er derfor ikke dette en gevinst, slik jeg ser det, men jeg regner med at det kan være delte oppfatninger her.

En annen sak er at føringene i universitetsbudsjettet gir lite rom for å øke driftsbevilgningene for enkeltforskere eller for institusjonene selv å planlegge ny forskning, legger Hambro til. – Ved at antall studieplasser er redusert med nærmere 3000, reduseres dessuten bevilgningen til institusjonene med om lag 90 millioner kroner.

Endret bevilgningsmønster

– Et annet resultat av at universitetene nå skal disponere en større andel av midlene selv, er at Forskningsrådets bevilgningsstruktur vil endre seg. Det har vært et press på Rådet når det gjelder midler til «småtiltak» ved universitetene. Nå blir det i praksis slik at Forskningsrådet etter hvert vil gi større, færre og mer strategiske bevilgninger.

LANGT IGJEN: Til tross for et skikkelig krafttak når det gjelder forskningsbevilgingene for 2002, er avstanden mellom Norge og OECD-snittet etter Forskningsrådets foreløpige beregninger fremdeles stor. Det skyldes at næringslivets satsing på forskning og utvikling (FoU) ikke vil øke i 2002, som følge av mangel på tiltak. – Den brukerstyrte forskningen må trappes opp med 100 millioner hvert år de neste fem årene, og det er helt nødvendig å innføre skatteincentiver i tråd med Hervik-utvalgets forslag fra og med 2002. Ellers kommer vi ikke til å nå målet om å nå OECD-nivået innen 2005, sier Christian Hambro. (Grafikk: Jon Solberg)

Med de føringene som ligger i de økte universitetsbevilgningene, er det ellers rimelig å forvente at de vil være med på å delfinansiere tiltak som Sentre for fremragende forskning (SFF) og programmet for funksjonell genomforskning (FUGE), understreker Hambro.

– Forslaget innebærer også at Forskningsrådet heretter skal fullfinansiere sine stipendiater. Det betyr at kostnadene vil øke med ca. 70 000 kroner per stipendiat. Hva er ditt syn på det?

– Jeg mener at universitetene heller burde fått høyere grunnbevilgning. Det ville gitt større økonomisk frihet, og det ville gjort det mer attraktivt for eksterne bidragsytere å finansiere stipendiater. Også her vil universitetene oppleve at vinninga går opp i spinninga.

Forskningsrådet vil nå finansiere færre stipendiater enn før, fordi de er blitt dyrere. Så de 75 millionene i fondsmidler til universitetene som er øremerket rekruttering, vil etter hvert i stor grad bli spist opp av at det kommer færre stipendiater fra Forskningsrådet. Og Forskningsrådet vil over tid i større grad knytte stipendiatstillinger til strategiske satsinger.

Forskningsfondet

– 175 millioner kroner av fondets avkastning i 2002 er tatt ut av Forskningsrådet og blir tildelt universiteter og høyskoler direkte, samtidig som det er lagt betydelige føringer på bruken av fondsmidlene både i og utenfor Rådet. Hvordan ser Forskningsrådet på dette?

– Det betyr i praksis at den videre økningen av fondets størrelse må skje desto fortere for å sikre nok frihetsgrader til å få til nasjonale satsinger. Med foreslått økning blir fondet på 11 milliarder kroner fra 2002, og det er en politisk målsetning å øke det til 15 milliarder i årene fremover.

Hambro kommenterer spesielt øremerkingen av 100 millioner kroner til FUGE over Forskningsrådets budsjett: – Det er bra at man ser betydningen av å satse på dette feltet. Vi anser nå genteknologisk forskning som politisk «stuerent» – forutsatt at hensynet til etikk og sikkerhet blir ivaretatt. Forskningsrådet ville nok ha gitt FUGE høy prioritering selv uten politiske føringer. Så når det gjelder realiteten i saken, synes jeg det er bra at 100 millioner kroner skal gå til FUGE. Men jeg er prinsipielt imot at dette kommer som en føring på fondsmidlene. De midlene skulle gi økte frihetsgrader. Det vi nå ser, er kanskje begynnelsen på en utvikling der disse pengene blir mer like vanlige budsjettmidler – som det er for mye detaljstyring på.

Det er ellers svært positivt at det nå er et godt samarbeid mellom universitetene, institusjonene og Forskningsrådet om FUGE. Men beløpet er lavere enn hva som er nødvendig, så her håper jeg universitetene vil stille med penger, slik at FUGE så raskt som mulig kan få ønsket volum. – Vi ser på årets bevilgning på 100 millioner som en oppstartinvestering.

Svakheten ligger i det næringsrettede

– En iøynefallende svakhet ved budsjettet er forslagene til ordninger som skal stimulere næringslivet til økt satsing på forskning og utvikling (FoU). Her er det i realiteten ingen vekst i det hele tatt. Forslaget om skatteincentiver – som skal erstatte den nåværende tilskuddsordningen FUNN – er langt fra det Hervik-utvalget foreslo, og som Stortinget har bedt regjeringen fremme forslag om (se Forskning nr. 2/00). I realiteten ligger forslaget på ca. 25 prosent av Hervik-utvalgets forslag.

Regjering og storting får nå også en utfordring ved at det i forbindelse med tildeling av FUNN-midler i år er inngått moralske forpliktelser på rundt 150 millioner utover det vi har midler til for neste år, sier Hambro. For bedriftene som vil nyte godt av skatteincentivet, er ikke situasjonen så alvorlig. Men for mange bedrifter fremstår dette som brutte løfter.

I tillegg til skatteincentiver foreslo Hervik-utvalget bl.a. en opptrapping av den brukerstyrte forskningen på 300–400 millioner kroner. Dette er ikke fulgt opp. Hvis ikke Stortinget gjør noe med den avgåtte regjeringens forslag på disse områdene, vil vi ikke nå OECD-nivået på fire år.

Særlige satsinger

– Vi hadde ønsket oss en langt kraftigere økning innenfor petroleumsrelatert forskning enn det som er foreslått, men kanskje det kommer om et år, når enda flere blir klar over hvilke enorme merverdier vi kan få ut av sokkelen de neste 50–70 årene hvis vi satser nok på forskning.

– Det er gledelig å få markert betydningen av den marine satsingen med en stor budsjettøkning. Jeg er likevel betenkt over øremerkingen til to institusjoner – Havforskningsinstituttet i Bergen og Fiskeriforskning i Tromsø. Store midler er med dette unndratt konkurranse, sier Hambro, som likevel synes det er flott at det marine feltet nå får et løft: – Sammen med den nye forskningsavgiften i fiskerinæringen, blir det betydelig vekst på disse feltene.

– På gledeskontoen kan vi også sette forslaget om Abel-prisen, der Regjeringen vil opprette et fond på 200 millioner kroner for utdeling av en internasjonal matematikkpris. Det var på høy tid at Norge klarte å opprette en slik markering – en gest for forskningen internasjonalt. Det er bare to år siden forslaget kom – og så er den allerede på plass – det viser at det nytter. Men forslaget er egentlig 100 år gammelt, avslutter Hambro.