Referatet fra møtet 11. mars (Forskning, mai 3/94) inneholder såpass mange misvisende formuleringer at jeg tror jeg bør rette opp inntrykket litt.

Mitt hovedpoeng er følgende:

Det ser ut til å være allment akseptert at vi skal ha topp-idrett og toppidrettsfolk. Det er ingen som engang setter spørsmålstegn ved at toppidrett krever spesiell satsing, utstyr, støtteapparat, anledning til å velge ut spesielle personer som utøvere og at disse skal få tid, fred og ressurser til å bli best mulig.

Så ikke med forskningen. Her virker det supekt hvis man påpeker at også denne virksomhet i sin natur et elitisk. Det støtteapparatet som finnes er latterlig dårlig, og de ressurser som tildeles og de metoder som benyttes for tildeling er inadekvate.

Ingen synes å ville gjøre noe med dette. Man snakker og diskuterer som om alt var i skjønneste orden, festtalerne synger forskningens pris, og myndighetene/politikere fremhever forskning som ett av de viktigste tiltak for å utvikle Norge videre.

I en slik situasjon er det rimelig å sammenligne med en Johann Olav Koss som måtte argumentere for å få to skøyter, og som måtte være sin egen materialforvalter, vaktmester, manager, lege, trener, sjåfør, ryddegutt, samt instruktør for nybegynnerne. Er det noen som tror at han under sånne forhold ville gått 10.000-meteren på 13.30? Er det noen som tror at han ville kommet til finalen i OL – all den stund de andre løperne fra andre land hadde støtteapparat som normalt i 1994?

Topp-forskningsprosjekt

Men det er altså dette som myndigheter og forskningsråd synes å tro om forskerne.

Mitt konkrete forslag er at det skapes et Topp-forskningsprosjekt (parallell til Topp-idrettsprosjektet) at man definerer målsetting for prosjektet (f.eks. norsk nobelpris i naturvitenskap/medisin innen 10 år) og skaffer seg sponsorer, utenfor de vanlig budsjetter (kanskje til og med staten ville være med?). Jeg kunne tenke meg at man satset på grupper av 30–35 åringer, med nåværende etablerte forskere som støtteapparat (ikke deltagere).

Innen humaniora/samfunnsfag ville det være mulig å skape slike grupper dersom man ønsket det. Ikke "skulle ikke være noe problem for andre enn intrigemakerne og stivbente byråkrater!", (som det – redsel og gru – står i gjengivelsen i nr. 3).

Jeg har ikke sagt at man burde "stoppe andre bevilgninger før man får til dette" – men at topp-forskningsprosjektet burde gå parallelt og med egen finansiering og egen ledelse. Opprettelse av en egen liten prosjektgruppe (2–3 personer) som kunne lage en slags slagplan, burde være det første man gjorde. Hvis man vil ha en forsknings-Koss, altså. Det er ikke sikkert. Utviklingen innen universitetene, staten og Forskningsrådet peker ikke i den retning.