Forskningsrådets nettsider har hittil i år hatt om lag 350 000 sidevisninger i måneden, og trafikken ser ut til å øke. Dette er mer enn en tredobling siden 1999. Trafikkveksten er både et resultat av økt nettbruk generelt og en følge av at Forskningsrådet har økt satsingen på dette området. Flere og flere av tjenestene er eller vil bli tilgjengelig på nett: Søknader, publikasjoner, nyheter, utlysinger og programinformasjon er allerede etablerte tjenester, og etter hvert vil prosjektdata, møteplasser og saksgang inngå i tilbudet. Forskningsrådet arbeider for tiden med planer om å integrere alle disse systemene i en såkalt portal, hvor i prinsippet all informasjon skal være tilgjengelig: dels som åpne løsninger, dels som lukkede tjenester (ikke all informasjon kan offentliggjøres).

Bakgrunnen for satsingen er at svært mye av kommunikasjonen med våre brukere og interessenter med fordel kan gjøres på nett, noe som gir gevinster for begge parter. Internt vil det – når søknadsinformasjonen er fullt tilgjengelig på nett – eksempelvis bli færre forespørsler om detaljer omkring søknadene. Dermed frigjøres tid for medarbeiderne til det faglige arbeidet. Eksternt blir informasjonen tilgjengelig når brukerne trenger den, og relativt uavhengig av sted. Med en forlengelse av tjenestetilbudet mot mobilverdenen blir det uten betydning hvor man befinner seg.

"Dermed kan det se ut som Forskningsrådet går mot en helt elektronisk forvaltning."

Dermed kan det se ut som Forskningsrådet går mot en helt elektronisk forvaltning. Riktignok ikke så ekstrem som Telenors papirløse (sic!) kontor på Fornebu, men likevel en utvikling hvor papirbasert kommunikasjon stilles på sidelinjen. I en slik situasjon er det grunn til å spørre hva vi eventuelt mister. For er det ikke slik at bøker, aviser, brev og blader kan kommunisere noe de skjermbaserte mediene ikke kan, iallfall med den (skjerm)teknologien som nå er allment tilgjengelig? Og er det ikke slik at innføringen av et nytt medium kan få dramatiske følger som vi kanskje ikke her og nå kan forestille oss?

Historikere og kulturteoretikere som Elisabeth Eisenstein, Harold Innis, Neil Postman og Joshua Meyrowitz har lenge studert slike medieskifter, og hvilke sosiale og kulturelle endringer innføringen av nye medier har ført med seg. Historien viser at store forandringer satte inn med innføringen av det skrevne ord i antikken. En tilsvarende omveltning skjedde da Gutenbergs trykkpresse gjorde det mulig å mangfoldiggjøre det skrevne ord. I vår tid er det bildebaserte medier med fjernsynet i spissen som er i ferd med å transformere kulturen. Postman setter i boken Technopoly denne utviklingen inn i en enda større sammenheng. Han hevder at vi står overfor et allment knefall for teknologi, som har ført oss inn i et samfunn hvor alt som betyr noe er effektivitet og økonomisk fremskritt, og hvor alternative livssyn og levemåter får stadig mindre spillerom.

Tilbake til Forskningsrådets virkelighet kan vi vel tross alt konstatere at situasjonen ikke er riktig så dyster. Men det er grunn til å anta at noe vil gå tapt om våre papirbaserte medier etter hvert blir trappet ned. Er det eksempelvis det samme å lese bladet du nå holder i hånden, i nettversjon? Antakelig vil du med bladet i hånden lese hele denne artikkelen, og – mens du er i gang – også flere andre som måtte interessere deg.

"Er du på nett, er det fare for at du er blant de 60 prosentene som faller av etter de første 20 linjene."

Er du på nett, er det fare for at du er blant de 60 prosentene som faller av etter de første 20 linjene. Uansett leser du 25–40 prosent saktere på nett enn du ville gjort på papir. Denne innsikten om medienes «iboende» egenskaper ser det ut til at mange som jobber med nett, etter hvert har tatt innover seg. Følgelig er nettkommunikasjonen ofte kjapp, kort og poengtert. Nettet er ikke stedet for utvikling av lange resonnementer med en konklusjon til slutt. På nett kommer konklusjonen først, og deretter en kort forklaring og kanskje pekere videre til mer informasjon (som også er kort og kjapp).

Dette er naturligvis litt karikert, men her ligger etter mitt syn den essensielle forskjellen mellom nettbasert og papirbasert kommunikasjon. Den ene favoriserer øyeblikket og inntrykket, den andre historien og resonnementet. Dropper vi papiret, er heller ikke dagens fremste skjermteknologi tilstrekkelig til å bevare det som er unikt for papirbasert kommunikasjon. Riktignok er digitalt papir allerede utviklet, og de første typene så smått begynt å komme på markedet, men det er nok fremdeles et stykke igjen til det papirløse samfunn: Tenker man seg dagens aviser basert på en slik teknologi og med en metode for trådløs oppdatering, vil vi i realiteten ha en mediekonvergens: fjernsyn, nett og avis blir ett. Kanskje får vi en dag et medium for alt – vår personlige, mobile informasjonsenhet – som kan levere alt vi i dag har separate medier for? Vi får håpe at det i så fall blir et medium hvor de beste kommunikasjonsegenskapene også konvergerer. Hvis ikke kan Postmans verste skrekkscenarier bli virkeligere enn vi liker.

Bjørn Holta er webredaktør for forskningsradet.no