Kunnskapen om at sykdommer hos dyr kan overføres til mennesker og føre til dødelige sykdommer har i de senere år skapt nye bekymringer i befolkningen. Kan forbrukerne stole på forskere og myndigheter når de sier at norsk kjøtt er trygt? Hva kan vi vente oss i fremtiden? Hvilke muligheter og motivasjoner har norske forskere til å involvere seg i aktuelle problemstillinger, og hvor langt strekker egentlig ansvaret seg? Dette var noen av de spørsmålene som ble diskutert på seminaret Etter kugalskap – ingen tillit? arrangert av De nasjonale forskningsetiske komiteer.

Kontakt på cellenivå

– Vi er midt oppe i en mer omfattende mikrobiologisk revolusjon enn noen gang før. De nye smittestoffene former allerede historien. Klarer forskerne og samfunnet å holde tritt?, spurte dr.med.vet. Bergljot Børresen.

– Siden mennesket ble bofast og skaffet seg husdyr for 10 000 år siden, har vi blitt smittet med infeksjonssykdommer fra dyr. Det kalles zoonose. Alle slags mikrober og parasitter kan hoppe fra én vertsart til en annen under gitte forhold, f.eks. når det utvikles nye samlivsformer. Historisk sett har hvert trinn i utviklingen vist økende nærhet mellom arter, og skapt nye zoonoser. Eksempler er tuberkulose, kopper, meslinger, forkjølelse/influensa og i den senere tid prionsykdommer som kugalskap og skrapesyke.

– I dag stopper ikke kontakten mellom individer og arter ved hud og slimhinne, den går under huden og får kontakt på cellenivå gjennom blodbanker, organtransplantasjon og xenotransplantasjon. Resultatet er oppvekst og spredning av nye zoonoser, og møte med tidligere ukjente smittestoffer.

Laksegalskap?

– Kugalskap er sannsynligvis et menneskeskapt problem, samtykte dr.philos. Matthias Kaiser, sekretariatsleder for Den nasjonale forskningetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT). – Hva blir det neste – laksegalskap? Er det slik at noen av de antatte årsaksfaktorene som førte til kugalskap også er en realitet i Norge? Fôrer vi f.eks. dyrene våre med stoffer som muligens kan føre til andre zoonoser? Kaiser satte spørsmålstegn ved hvor mye åpenhet vi har i Norge rundt produksjon av matvarer, og påpekte at med industrialiseringen, globaliseringen og teknifiseringen mister vi muligheten til effektiv kontroll når problemer oppstår.

– Hvem er egentlig troverdig informant i slike saker? Er det slik at forskerne er for nært knyttet opp mot forvaltning og politiske myndigheter, spurte han. Forskningslektor ved Københavns Universitet, Karsten Klint Jensen illustrerte dette poenget ved å gjennomgå håndteringen av kugalskap i England. – Det kan se ut som om forvaltningen systematisk har underkommunisert risikoen for smitte, og at ekspertenes vurderinger har blitt «frisert» før offentliggjøring, mente Klint Jensen. Spørsmålet er: Hva ville skjedd i Norge?

Verdinøytrale forskere

– Hva som tas med i risikovurderinger er ikke bare et spørsmål som har med vitenskapelige emner å gjøre, men også verdimessige vurderinger. En forsker lever ikke i et vakuum, men er en naturlig del av en sosial kontekst. Årsaken til konflikter om risiko kan faktisk bunne i ulik verdisetting hos den enkelte forsker eller forskergruppering, sa Stine Wohl Sem, prosjektleder for Mat og miljø, Forbrukerrådet. – Forskere seg imellom kan være enige i problemstilling, metodikk og resultater, mens de i diskusjon om hva resultatene faktisk innebærer kan være svært uenige.

– En kan jo også spørre om det er den enkelte forskers verdiståsted som har betydning for slike forskjeller eller om det bare virker sånn fordi vurderingene som forskerne leverer til myndighetene blir «verdivasket» i forvaltningssystemet, påpekte Wohl Sem.

Etisk svikt eller kunnskapssvikt?

Men hvor ligger egentlig problemet? Er det etikken eller kunnskapen som svikter? Eller begge deler?

– Kanskje er det slik, sa Matthias Kaiser, – at forskningen er blitt så spesialisert at ingen sitter med oversikt over helheten. Eller kanskje forskerne simpelthen ikke er flinke nok til å formidle usikkerhet i offentlig sammenheng. Kanskje vi mangler plattformer for dialog hvor forskere, samfunn, forvaltning, industri og handel kan sitte sammen og diskutere problemene på en uavhengig måte.

–Vi snakker om helserisiko og forskningsbehov og forskningsetikk. Vi snakker vel også om etikk i seg selv. Selv om ekspertene ikke kan finne noen uakseptabel helserisiko eller miljørisiko, skal vi allikevel forske på, produsere og selge alle tenkelige typer produkter? spurte Wohl Sem, og fortsatte: – Både verdivurderinger, samfunnsnytte og bærekraftighetsaspektet har med politiske prioriteringer å gjøre. En kan ikke få alt. Det er lett i debatter å påpeke konflikter men ikke å prioritere rett. For hva er rett?