ARNE B. JOHANSEN Professor dr.philos., Seksjon for arkeologi og kulturhistorie, NTNU

Overskrifter som Slagkraftig samarbeid om norske myrer og kinesiske rismarker; Sør-Afrika og Norge med superfisk i Science; Norsk-amerikansk samarbeid om global helse, i Bladet Forskning nr. 4/10, tyder på at avkastningen av norsk forskning er god.

Suksesshistorier styrker selvtilliten, men dekker også over forbedringsbehov. Det er ikke vanskelig å finne velfinansierte prosjekter som ikke ga merkbart resultat; og utmerkede resultater som fremkom uten skikkelig støtte. Påfallende ofte kom nyskaperen ruslende inn fra sidelinjen og pekte på data og sammenhenger som ingen tidligere hadde lagt merke til. Alle forskningsdisipliner har slike personligheter i sitt galleri.

Suksesshistorier styrker selvtilliten, men dekker også over forbedringsbehov.

Har forskning så mange virkninger at de ikke kan avgrenses og kvalitetsmåles? I så fall er det vanskelig å forstå hvordan man kan vite at forskningen har gitt avkastning. Man kan komme til å tro at det er oppnådd høy forskningskvalitet uten at det er tilfellet, f.eks. ved at man forveksler forbedring med forandring. Fristelsen er større desto større uklarheten er, desto større behovet for godt resultat er, og desto større prestisje det ligger i å være forsker og drive forskning. Er fristelsen tilstrekkelig stor, kan man komme til å bruke lett synlige resultatmål, som f.eks. at fremdrifts- og sluttrapporter har kommet punktlig, at økonomien har vært under kontroll, at prosjektet har fått mye presseomtale eller har produsert mange publikasjoner.

Erfaringer fra forskningshistorien

Det er lett å finne eksempler fra forskningshistorien på nyskaperens rolle og skjebne: William Harvey (1578–1657) publiserte oppdagelsen av sammenhengen mellom hjertebevegelsen og blodomløpet i 1628 (Exercitatio anatomica de motu cordis et sanguinis in animalibus [anatomiske undersøkelser av hjertets og blodets bevegelser i dyr]), men møtte stort sett bare motstand. Til og med 200–300 år etter Harvey fortsatte man å årelate pasienter fordi man mente at blodmengden i kroppen var for stor. I dag virker det utrolig at en slik anatomisk selvfølgelighet som hjertefunksjonen ikke hadde blitt oppdaget av menneskene gjennom alle tusenårene de hadde studert døende dyr eller hadde lemlestet hverandre og sett hjerter slå og blod bli pumpet ut av kropper. Men Harveys motstandere var ikke mer forstokket enn vi normalforskere er i dag.

Arkeologi har mange eksempler. Et av de beste er John Frere (1740–1807), som i 1797 publiserte den korte artikkelen Account of Flint Weapons discovered at Hoxne in Suffolk [Archaeologia, XIII], om funn av utrolig gamle steinredskaper: They [the Objects] are, I think, evidently weapons of war, fabricated and used by a people who had not the use of metals. They lay in great numbers at the depth of about twelve feet, in a stratified soil, which was dug into for the purpose of raising clay for bricks. Artikkelen fikk ingen virkning før flere tiår etter at Frere var død. Troen på at verden ble skapt i år 4004 før Kristus, hadde for stor autoritet.

Forslag til en første undersøkelse

Forskningsrådet har satset betydelig på Sentre for fremragende forskning (SFF) fra 2002, og har bestilt sitt utredningsinstitutt NIFU til å vurdere graden av suksess i en rapport i 2010. Utfallet ble meget positivt: Vellykket finansielt grep og akkumulerer verdier er nøkkelbegreper i vurderingen. Det innrømmes riktignok at det må bli sterkere fokus på ledelse, men leseren forstår at denne mangelen snart blir utbedret. Et særlig skår i gleden for oss utenfor er at det er for tidlig å si noe om vitenskapelig verdi av sentrene etter åtte år.

Harveys motstandere var ikke mer forstokket enn vi normalforskere er i dag.

Liknende satsinger som de norske SFF-ene er gjort i mange land. Derfor må det finnes noe man kan sammenlikne med: Har f.eks. de tilsvarende svenske institusjonene fått bra utbytte? De har kanskje holdt på så lenge at de har fått vurdert også det vitenskapelige utbyttet. Har de forskerne som ble begunstiget med SFF, akselerert vitenskapelig etterpå? Har de dannet fruktbare forskningsgrupper? Har de satt seg i spissen for dannelse av nye forskningsinstitusjoner eller undervisningsprogrammer? Hvordan har SFF virket på produktiviteten hos det flertallet av forskere som ble vurdert som ikke-fremragende? Også prosjekter som for lengst er avsluttet, bør granskes. Hva ble langtidsvirkningene? Enkelte slike undersøkelser kan nok haste.

Skal Norge slå ut håret og utfolde seg som forskningsnasjon, må det legges mindre vekt på formaliteter som bevilgninger, rapporter og styringsstruktur og mer vekt på at enkeltforskerens tankekraft er forskningsvirksomhetens kritiske masse. Verken William Harvey, John Frere, Albert Einstein, Vilhelm Bjerknes eller Niels Bohr hadde store ressurser eller var med i velorganiserte prosjekter da de utviklet sine ideer. Norge kan fortsatt få kunnskapsutviklere av Bjerknes-klassen. Men da må vi slutte å tro at virkeligheten er et fast fenomen som bare venter på å bli fremgravd. Forskning er ikke å beskrive virkelighet, men å skape den.

Arne B. Johansen er professor dr.philos. ved Seksjon for arkeologi og kulturhistorie, NTNU.