Veien inn i politikken gikk via mitt arbeid som lærer for funksjonshemmede. Jeg erfarte at de alltid kom sist. Det var den direkte årsaken til at jeg aktiviserte meg i politikken, ikke at jeg vokste opp i et svært politisk hjem der begge foreldrene var aktive i Arbeiderpartiet, forteller Grete Knudsen.

– Jeg kommer fra et typisk arbeiderhjem der målet om utdanning for alle stod i sentrum. I mitt barndomsmiljø var det få som tok realskole og gymnas, slik jeg fikk anledning til. Det kostet penger, derfor var det ikke for alle. Dette gav meg noen holdninger, og har nok preget meg senere, sier Knudsen, som for tiden er sterkt opptatt av Buer-utvalgets innstilling (NOU 1997:25) "Ny kompetanse – Grunnlaget for en helhetlig etter- og videreutdanningspolitikk", der det foreslås en reform som skal sikre alle rett til livslang læring.

Utdanning versus forskning?

– Denne reformen vil jo være kostbar å gjennomføre fullt ut, utvalget antyder 1,2-1,8 milliarder kroner årlig. Er det grunn til bekymring for at en ny skole-/utdanningsreform vil skvise forskningen, som allerede har magre kår i Norge?

– Her er det mange forhold som spiller inn, parerer den tidligere håndballspilleren. – Det viktigste er at hvis et folk ikke har kompetanse, blir det forbigått. Vi trenger et kunnskapsløft i hele vår befolkning, og vi vet hvem som trenger det mest. Derfor har Arbeiderpartiet sagt at det er på tide å gi de voksne som ikke har fått videregående utdanning, juridisk rett til å få det.

– Reformen skal være et samarbeid mellom myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere, fortsetter hun. Vi må få oversikt over hvor stor utfordringen er, og så må alle ta sin del. Først når vi ser helheten, vet vi hvor mye dette vil koste. En slik satsing står ikke på noen som helst måte i motsetning til forskning, slik jeg ser det. Hodene til folk flest sammen med den fordypningen som forskningen gir, skal gi Norge det største konkurransefortrinnet i tiden som kommer. Derfor må vi klare å gi begge deler et løft.

Usynlige forskningsposter

– Finnes det ikke noen eksempler de siste årene på at forskningsbudsjettene lider i konkurransen med bl.a. skole og utdanning – at forskningen har det med å bli salderingsposten?

– Jeg tror at vi må ha en ny, grundig runde i Stortinget om hele måten vi har organisert dette på. Vi ønsket å ha Forskningsrådet som en paraply og en koordinerende instans for en betydelig del av forskningsmidlene, der alle departementene var bidragsytere. Det vi har opplevd, er jo at med en slik stor samlepott kan det bli altfor lett å skjære litt her og der. Noen tenker vel f.eks. at
"grunnforskning er det jo så mange som har!", ler hun, men blir fort alvorlig igjen: – Kanskje må forskningsbudsjettene settes opp på en måte som tydeliggjør hva det går ut over når man reduserer, slik Forskningsrådet har vært inne på. At nå kutter du faktisk i midler som skulle gått til f.eks. klimaforskning. Jeg tror det må gjøres så konkret overfor oss i Stortinget, slik at det koster å redusere, og at du vet hva du reduserer. Det er ikke tilfellet i dag.

– Dessuten har vi jo ordningen med at universitetenes bevilgninger til forskning er knyttet til studenttall, sier hun videre. – Det har vært et greit prinsipp så lenge det bare gikk oppover, men det er jo ikke greit når det går nedover. Nå risikerer vi å sette grunnforskningen i en skvis. Ut fra dette har komiteen bedt statsråd Lilletun gå inn i hele problematikken, og at vi får konklusjonene fremlagt med den bebudede forskningsmeldingen.

– Deler du bekymringen for at universitetene skal bli så økonomisk avhengige av oppdragsforskning at det går ut over grunnforskningen?

– En del av oppdragsmidlene kommer da grunnforskningen til gode, repliserer Knudsen, som ikke deler denne bekymringen. – Utfordringen når det gjelder grunnforskningens kår synes jeg går direkte til oss politikere! Både Arbeiderpartiet, Høyre og regjeringspartiene har understreket at grunnforskningen skal ha vår årvåkenhet. Det forplikter. Selv om vi i denne budsjettrunden ikke kom i gang på den økonomiske siden, opplever jeg at innstillingen* på mange måter var et erkjennelsesdokument om at dette går ikke lenger.

Holdningsdannende skolering

Grete Knudsen brenner for de sakene hun går inn for. – Jeg har et stort engasjement, tror jeg, sier hun, og innrømmer at hun i kampens hete har lett for å bli litt sånn svart-hvitt...

Vi vet ikke om denne selvinnsikten skyldes at hun i tillegg til lærerskolen har første og andre avdeling spesialpedagogikk – med vektlegging på atferdsproblemer. Hun er i alle fall ikke i tvil om at utdanningen har vært en nyttig ballast også etter at årene som sosial- og spesiallærer og rektor var et tilbakelagt stadium. – Det var en fin utdanning, for den har også noe med holdninger å gjøre, sier hun. – De som skal, jeg hadde nær sagt "gå løs på", våre barn og ungdommer, må ha en holdningsdannende skolering ved siden av det rent kunnskapsmessige, men det ligger jo i all lærerutdanning i dag.

Grete Knudsen kom inn i den sentrale politiske virkeligheten da Einar Førde ble kirke- og undervisningsminister i 1979. – Da gikk jeg rett fra skolehverdagen i Bergen og til jobben som statssekretær for Førde, forteller hun, og legger med stolthet til: – Jeg fikk anledning til å gjennomføre et lovverk som gav funksjonshemmede lovfestet rett til videregående opplæring. Det var – og er fremdeles – det største jeg har vært med på!

Etter det gikk det slag i slag, forteller Knudsen, som kom inn på Stortinget som representant for Hordaland i 1981. Sin første statsrådsperiode hadde hun i 1992–94, som sosialminister.

– Det er snart 20 år siden du forlot barndommens Bergen. Er du blitt Oslo-dame nå?

– Aldri! svarer Knudsen med ettertrykk. –Jeg reiser hjem ved enhver anledning, både i helger, ferier og innimellom i uken. Oslo er et arbeidssted for meg. Men jeg må jo si at det var vanskelig i perioder da barna var små, vi har tre. Nå er de voksne, og vi har fått barnebarn.

IT-Fornebu – et nett i nettet

– Ditt parti går inn for Norsk Investorforums idé om et informasjonsteknologisk kompetansesenter på Fornebu, forutsatt at våre utdanningsinstitusjoner blir premissleverandørene. Kan det la seg gjøre?

– Ja! Jeg synes det er flott at norske næringslivsledere vil ta hjem penger fra utlandet og lage et kunnskapssenter innenfor IT. For det er meget viktig at vi er med i den internasjonale konkurransen her. Jeg tror ikke at ungdommer som er utdannet innenfor IT, kommer til å bli i Norge hvis ikke de norske miljøene er like spennende. Ut fra det har vi gått inn for IT-Fornebu, med våre offentlige kunnskapsbaser som premissleverandører. Utdanningsinstitusjonene har – ut fra min måte å tenke på – fått en kjempeflott utfordring til å være med på å legge til rette for dette. Det gjelder hele landet – man behøver ikke fysisk flytte seg til Fornebu – men kan være koblet på, ivrer Knudsen.

– Men det betinger at utdanningsmiljøene er offensive, og at vi gir dem muligheter til å være med, fortsetter hun. – Nå på nyåret skal vi invitere til samråd om nettopp utdanningsinstitusjonenes rolle. For det er jo der politikerne styrer. Fred. Olsen & Co kan jo f.eks. bla opp antakelig mange hundre millioner og etablere utdanningsinstitusjoner også, og det ønsker vi ikke.

– Det er jo det noen er redd for, at næringslivet vil bli premissleverandør?

– Ja, derfor er samspill så viktig. Jeg ser f.eks. for meg studenter som er utplassert på IT-Fornebu og derved får tilgang på det ypperste av utstyr, samtidig som IT-Fornebu trenger innspill fra forskermiljøene. Det gleder meg at alle de fire universitetene har skrevet at de er interessert i å være med på de vilkårene som regjeringen Jagland la opp til.

– Er dette tenkt som et nytt nett, eller som en del av Norgesnettet?

– Utdanningsinstitusjonene blir med på vårt nye nett som utvikler seg med base i det allerede etablerte Norgesnettet.

– Kan man se på det som en videreutvikling av Norgesnettet, og tenke seg andre "undernett" på andre fagområder siden?

– Ja. Ja!

Forskningsrådet som koordinator

– I budsjettinnstillingen står det at "Arbeiderpartiets medlemmer peker på viktigheten av å se forskningen som skjer ved universiteter og høyskoler i sammenheng med fordelingen av forskningsmidler til Forskningsrådet". Hva betyr det?

– Dette tok jeg opp i et møte med Forskningsrådet nylig – vi må kunne samordne mer enn det vi gjør i dag, gi plass for de store, systematiske strategiene. Forskningsrådet får bevilgninger fra alle departementene. Det blir veldig fragmentarisk, men jeg har stor tro på Rådet som koordinator. Malen med ett forskningsråd med mulighet for oversikt og helhetstenkning er nødvendig, og den blir enda mer nødvendig i tiden som kommer, sier Knudsen, og skyter inn med et smil: – Jeg må vel kunne skryte litt av at da jeg var næringsminister, var jo Næringsdepartementet flink til å gi midlene dit de skulle, nemlig til Forskningsrådet!

– Rådet skal være en helt sentral rådgiver for departementene, regjeringen og Stortinget, fortsetter hun. Jeg har opplevd det som litt problematisk å få forståelse for hvordan prioriteringene i Rådet skjer, og alt arbeidet som ligger bak. Forskningsrådet er nok ennå en nyskapning som politikere og andre ikke har fått innunder huden. Det kan ofte fremstilles som om det var et motsetningsforhold med universitetene og høyskolene på den ene siden og Forskningsrådet på den andre. Men Rådet er jo det koordinerende leddet, og en løpende dialog med regjeringen og oss i Stortinget er svært viktig, sier Knudsen. – De små, jevnlige dryppene har effekt! Mest mulig må være inne i god tid før man begynner forberedelsene til budsjettet. Når du sitter der i de siste ukene og skal vedta noe i komiteen, er det ofte for sent å komme med nye betraktninger, sukker hun med tanke på årets budsjettbehandling.

– Selv om vi ikke klarte å imøtekomme Forskningsrådets anbefalinger til komiteen vedrørende statsbudsjettet, som dere skriver om i forrige nummer av Forskning, opplevde jeg at hele komiteen hadde en mer forpliktende holdning til grunnforskningen enn noen gang tidligere, sier hun optimistisk, men legger til at det også var en stor skuffelse for henne at den næringsrettede forskningen fikk et kutt på 22 millioner kroner, som resultat av regjeringspartienes forlik med Høyre og Fremskrittspartiet.

Moro på jobben

Den drevne politikeren tar seg tid til å få sagt nøyaktig og tydelig det hun vil ha fram. Ikke et hårstrå er på ville veier – manken sitter stramt fastknyttet i nakken. Men om hun ikke akkurat slår ut håret, lar hun seg gjerne avspore av en historie som slår latterdøren opp.

– Da du var handelsminister, stod det å lese i en av de største avisene at det var mye humor på ditt kontor. Hva ler du av?

– Det er viktig å ha det gøy i det daglige arbeidet, fordi det gir driv og energi. Jeg ler av ganske mye, ofte av de meget alvorlige menn – og kvinner er vi jo blitt etter hvert – som tar oss selv litt for høytidelig, smiler hun. Grete Knudsen tilhører den musikalske delen av landets folkevalgte, og er kjent som litt av en dikterisk åre når det gjelder mer eller mindre ironiske tekster om sine kolleger – kanskje særlig "de meget alvorlige". Med sin berømte gitar og en sangstemme som bærer, fremfører hun tekstene til toner som vel sitter i blodet fra barndommen av – melodier vi gjerne forbinder med langt frommere budskap.

Forskningens talskvinne?

– Kommer forskningsverdenen til å merke at det nå er Grete Knudsen som leder kirke-, utdannings- og forskningskomiteen?

– Jeg var glad for at rektor Lucy Smith ved Universitetet i Oslo sa seg tilfreds med at jeg nå var kommet til denne komiteen. Jeg ønsket selv å komme hit. Både i min tid som handelsminister (1994–96) og som næringsminister (1996–97) hadde jeg forskning og internasjonalisering som de aller viktigste arbeidsområdene, sier EU-tilhengeren, som i den siste statsrådsperioden også var nordisk samarbeidsminister.

– Jeg er svært opptatt av hva vi skal leve av i fremtiden. Derfor vil jeg prioritere forskningspolitikken nesten like høyt som arbeidet for at folk skal få muligheter til optimal opplæring og utdanning, lover komitélederen.