Kultureliten
Hvorfor er det bare i idretten at vi dyrker fram eliten? Hva med elite i kunst og vitenskap? Er den norske kulturen og den norske likhetstankegangen hemmende for våre største begavelser?
– Her i landet er ordet elite mer tabubelagt enn homoseksualitet, sier Rolf Seljelid retorisk. Styrelederen for Toppforskningssatsingen i Medisin og helse (Hele artikkelen) har for lengst sett seg lei på at Akademia er slik en neglisjert sektor i Norge. – Hvorfor kan vi ikke ta like godt vare på de gode hodene som de talentfulle idrettsutøverne? Hvorfor tar vi ikke mål av oss til en nobelpris like gjerne som en olympisk gullmedalje? Hvorfor er Norge i dag et nesten usynlig land når det gjelder kunst, litteratur og forskning?
Grunnkunsten
Seljelid inviterte en rekke foredragsholdere til å utdype temaene på Toppforskningssatsingens årlige seminar i høst. Under overskriften «Elitesatsing i kunst, kultur og vitenskap – inspirasjonskilde eller irritasjonsmoment?» belyste de forskningens og kunstens kår i Norge. Professor Jon Bing ved Institutt for rettsinformatikk, Universitetet i Oslo (UiO) innledet med å etterlyse «grunnkunstens» plass i Norge: – Mange snakker om den forsømte grunnforskningen. Hva med grunnkunsten?
Elite handler om faglig entusiasme. Akkurat som vi trenger forskere som er styrt av faglig nysgjerrighet, trenger vi malere som maler kun for sin egen interesses skyld. Derfor kan vi ikke kreve av kunsten at den skal betale for seg selv. Vi må være villige til å betale for det vi trenger!
– I skolen settes de estetiske fagene opp mot kunnskapsfagene. Men kunst, vitenskap og annen kultur har en gjensidig avhengighet av hverandre, de går hånd i hånd. IT er f.eks. en kulturteknologi. Her brukes nettopp de virkemidlene som kunst og kultur har brukt århundrer på å forstå! Forskning og teknologisk utvikling har skaffet til veie verktøyet for å kunne ta et nytt skritt i kulturutviklingen. Det er i møtet mellom de forskjellige kulturgrenene at ting skjer. Man skulle sprengt inn kunst på IT Fornebu. Man må skape situasjoner for kreative miljøer, også rent arkitekturmessig, sa Bing.
Husene i byen
Arkitektur er også noe som opptar forfatter og æresdoktor Jan-Erik Vold. Han gjestet seminaret fra sin residens i Stockholm – for å snakke om Norge: Med sin trist-ironiske stemme beskrev han funkisarkitekturen og for øvrig arkitekturkaoset i Oslo. Slik man ser det fra trikken. – Og der står jeg oppi det hele og skal skrive mine følsomme dikt! – Norge har et administrasjonproblem, mente Vold: – Pengene finnes, men vi kan ikke administrere dem her i vårt «spesialdemokrati». Sett det hele ut til et japansk firma!, var forfatterens ertende råd.
At Norge lider av mangel på en overordnet instans, var også Olle Törnquists syn. Den svenske professoren ved Institutt for statsvitenskap, UiO, mener at Norges problem er at landet ikke har en sterk stat. – Det er for fragmentert – for mange som bestemmer hvor skapet skal stå. Hvorfor bruker dere ikke oljepengene til å bli et nytt Firenze? Det ville ikke være inflasjonsdrivende, og Norge vil jo ha vekst?, spurte han.
Törnquist satte også et stort spørsmålstegn ved de mangeartede kravene som i dag stilles til professorer faglig og administrativt: Hvordan skal vi holde oss i forskningsfronten hvis vi satser på å ha gode sjefer snarere enn gode forskere?
Kulturarven
– Vitenskapelig tankegang er aldri blitt en del av den norske kulturarven, sa den flere ganger prisbelønnede professor Per Brantzæg ved Institutt for patologi, UiO – vår kanskje mest internasjonalt anerkjente forsker. – Det har vært mange fagre løfter og mange flotte forskningsmeldinger. Men det er og blir for lave grunnbevilgninger til universitetene, mente Brantzæg, som aldri mer skal avertere etter stipendiater: – For det er et kall, og ikke en jobb. Derfor må de komme av seg selv.
Blant de andre innlederne var toppforsker Niels Christian Danbolt, som snakket om sin hverdag i laboratoriet. – En viktig suksessfaktor er samfunnets støtte, understreket han. – Og vi må støtte mange for å kunne plukke ut de beste. Akkurat det poenget ble også understreket av professor Hans Krokan, Institutt for kreftforskning og molekylærbiologi, NTNU. Han hadde lagt det humane genom og evolusjon som bakteppe for sitt innlegg: – Naturen er ødsel: man må ha mye forskning for å få god forskning.
Matematikkprofessor Nils Baas fra NTNU minnet om viktigheten av å stimulere originalitet i frie omgivelser, av å legitimere jakten på det dype og det vakre, av å se nytten av det unyttige. Og vi siterer ham på et sitat: «Jeg vil heller bli sitert én gang om 100 år enn 100 ganger i dag».
Forskningsrådets hovedstyreleder Frøydis Langmark beskrev hvordan de «to kulturer» – grunnforskning og næringsrettet forskning – møtes i Rådet. Hun beskrev også fra eget forskningsmiljø hvordan grunnforskningen kunne komme i ressursmessig knipe i forhold til program- og oppdragsforskning. – Derfor er det viktig at grunnforskningsmiljøer og miljøer som utdanner forskere, blir i stand til permanent å ivareta drift og infrastruktur, sa Langmark.
– Universitetet er en kunnskapskilde, sa rektor Kaare Norum, UiO. – Det er en instans for å sette informasjon inn i en meningsfylt sammenheng, og for hele tiden å rokke ved de grunnleggende, store spørsmålene. Norum minnet også om at UiO er en viktig kulturforvalter med landets største museale virksomhet, og ved å ivareta fag som språk og folkeminne.
Seminaret var finansiert av en av Toppforskningssatsingens medfinansiører – AstraZeneka – og hadde også støtte fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF).
Wenche Tollefsen fra KUF understreket betydningen av god forskningspolitisk debatt, og minnet om lyspunktene i norsk forskningspolitikk de senere årene. –Dessuten er det blitt stuerent å snakke om kvalitet og elite, konkluderte hun.