Det er opprørende å lese intervjuet i Bladet Forskning nr. 1/08 med solforsker og seniorrådgiver ved Norsk Romsenter, dr. Pål Brekke (ingen slektskap med undertegnede). Her hevder han å ha møtt usaklig motstand hos «klimaforskere» når han har brakt inn synspunkter om variasjoner i klimaet som ikke er i samsvar med oppfatningene hos den store hop. Han konkluderer med at «når det blir umoralsk å tvile, da begynner det å likne på religion, og ikke vitenskapelig debatt».
 

I vår tid møtes flere tusen boklærde for å oppnå en felles tro om klimavariasjonene, og de som ikke slutter seg til, blir skandalisert.

Situasjonen kan minne om konsilet i Nikea i 325 da vel 300 skriftlærde kom sammen for å enes om den sanne tro. De som ikke sluttet seg til troen, ble gjerne forfulgt og torturert til døde. I vår tid møtes flere tusen boklærde for å oppnå en felles tro om klimavariasjonene, og de som ikke slutter seg til, blir skandalisert av politiserte interesseorganisasjoner og institutter.

Skydannelser

En bekreftelse på det siste finner vi i Dagbladet av 23. juni i år der direktør Pål Prestrud i CICERO gis en helsides kronikk for å svekke Brekkes troverdighet. Bakgrunnen for kronikken er Brekkes rolle som kommentator til programmet som ble vist på «Schrødingers Katt» i NRK 1 12. juni. Der mente den velkjente danske forskeren dr. Henrik Svensmark å ha vitenskapelig belegg for at kosmisk stråling kan ha betydning for dråpedannelse i luften og at denne faktoren ikke er tatt tilbørlig hensyn til i klimamodellene, men neglisjert av de ledende talsmennene for FNs klimarapport (IPCC).

Han forsøkte å presisere at andre faktorer, som kosmisk stråling, også kan ha betydning.

Hvordan skyer dannes og hvilken betydning de har for variasjoner i innstrålingen fra solen, og spesielt hvordan den infrarøde strålingen fra solen og jorden absorberes og reflekteres globalt i atmosfæren, er fundamentale og fortsatt uløste problemer for å forstå virkningen av drivhuseffekten. Brekke benektet ikke, som direktør Prestrud gir inntrykk av, at menneskelig aktivitet i form av utslipp av CO2 kan ha innvirkning på klimaet, men han forsøkte å presisere at andre faktorer, som kosmisk stråling, også kan ha betydning.

Det er som kjent «intet nytt under solen». Studier av forholdet mellom kosmisk stråling og skydannelse har en lang tradisjon. I 1894 installerte den engelske fysikeren Charles Wilson (1869–1959) seg på Skottlands høyeste fjell, Ben Nevis, blant annet for å studere kondensasjon av overmettet vanndamp i luft. Da røntgenstrålene ble oppdaget i 1896, undersøkte Wilson hvorvidt disse strålene hadde innvirkning på dråpedannelser ved at de ioniserte molekylene i luften formet kondenskjerner. Dette er den teorien som nå danner grunnlaget for de danske eksperimentene. Wilson, som fikk nobelprisen i fysikk i 1927, er mest kjent for oppfinnelsen av tåkekammeret som senere er utviklet til boblekamre, og som har spilt en sentral rolle i kjerne- og partikkelfysikk. Danske forskere har nå inspirert CERN, en av verdens ledende organisasjoner i kjerne- og partikkelfysikk, til å sette inn ressurser på nettopp dette studiet. Ringen er på en måte sluttet.

Birkeland også

Vår egen fysiker professor Kristian Birkeland var også opptatt av noe av det samme da han søkte statlige midler for å bygge Nordlysobservatoriet på Haldde i Bossekop i 1899. Han hevdet at katodestråler fra solen, som danner nordlysene, også hadde betydning for skydannelser.

Vår egen fysiker professor Kristian Birkeland var også opptatt av noe av det samme.

Energifordelingen til de kosmiske strålene som når ned til de lavere og midlere luftlag, er delvis bestemt av styrken på jordens magnetfelt på stedet. Jo, kraftigere dette feltet er, jo, mer effektivt vil det skjerme jorden mot stråling. Jordens magnetfelt har avtatt med om lag ti prosent de siste 200 årene, og denne svekkelsen synes å øke. Sannsynligheten er derfor stor for at det er kommet inn høyere doser av kosmisk stråling som har nådd ned til den lavere delen av atmosfæren i de siste hundre årene. Hva dette kan bety for klimaet, vet vi ennå lite om, men her vil forhåpentligvis den danske forskningen og eksperimentene på CERN kunne komme til å gi verdifulle bidrag. Mens internasjonalt ledende forskere er engasjert i dette CERN-prosjektet, synes det som om interessen blant fremtredende norske klimaforskere er fraværende.

Asgeir Brekke er professor i kosmisk geofysikk ved Institutt for fysikk og teknologi ved Universitetet i Tromsø.