De siste årene er det blitt en økende debatt om tilgjengeligheten av forskningsresultater, bl.a. gjennom det såkalte Open Access-initiativet. En grundig rapport om situasjonen i de nordiske landene av Hedlund og Rabow ble publisert av Nordbib i 2007. Nylig skrev Lanestedt og Pichler i Bladet Forskning (nr. 4/07) at utviklingen går i retning av fri tilgang til forskningspublikasjoner, men at den går sakte. Hovedgrunnen er de store forlagene, som har tidsskriftabonnementer som en viktig inntektskilde.

Uavhengige undersøkelser har vist at artikler som ligger åpent tilgjengelig, får flere lesere og flere siteringer.

Utgangspunktet er at det internasjonale systemet for vitenskapelig publisering er dominert av noen store aktører, som bl.a. Elsevier, Sage og Springer. Disse forlagene sørger for kvalitetssikring av publikasjoner gjennom review-ordninger, samt distribusjon av tidsskriftene til lærestedene. Historisk sett var dette en stor og kompleks logistikkoppgave, men de siste ti årene har Internett fullstendig endret på dette.

Review-ordningene «administreres» nå av webbaserte systemer, og selve distribusjonen gjøres i all hovedsak gjennom databaseleverandører som Science Direct. EU-kommisjonen gikk i 2007 til angrep på forlagene, og argumenterte med at det er offentlig betalte forskere som a) forsker og publiserer og b) gjør alt review-arbeidet. Hvorfor skal da offentligheten betale for å få tilgang til offentlig finansiert forskning?

De siste årene har mange av forlagene myket opp sine regler.

Kortsiktig ønsker de fleste forskerne ikke å publisere i ukjente, men åpne tidsskrifter, fordi dette er mindre meritterende, så forlagene sitter foreløpig trygt på sine inntektskilder. Samtidig fører dette til at verdens forskningsresultater er lukket inne i et dyrt og lite tilgjengelig publikasjonssystem.

Uavhengige undersøkelser har vist at artikler som ligger åpent tilgjengelig, får flere lesere og flere siteringer. Hva kan forskeren selv gjøre i denne situasjonen?

Tillatt under visse forutsetninger
 

Mange forskere tolker reglene for strengt. De siste årene har mange av forlagene myket opp sine regler, og tillater forskeren å publisere sine resultater på egne eller institusjonens sider. Flere universiteter og høyskoler har opprettet åpne institusjonsbaser.

Her må man skille mellom ulike versjoner av publikasjonen:

• Preprint-versjon: Dette er en versjon som er i forfatterens eget format, før den er vurdert i peer reviews.
• Postprint-versjon: Denne versjonen er godkjent for publisering etter peer reviews, men i et format der det fremgår at det ikke er offisiell versjon.
• Publisert versjon: Dette er en elektronisk kopi av den offisielle publikasjonen
   

Det er nesten alltid tillatt å legge ut preprint-versjon. Som regel er det også tillatt å legge ut postprint, men noen forlag tillater ikke dette eller har en karanteneperiode. Vanligvis er det forbudt å legge ut offisiell versjon. De ulike forlagene har ulike regler, men det er heldigvis relativt enkelt å sjekke dette, ved hjelp av tjenesten Sherpa som er tilgjengelig på Internett (www.sherpa.ac.uk/romeo.php). Her er det detaljerte beskrivelser av hva forskeren kan tillate seg.

For eksempel for artikler publisert i tidsskrifter under forlaget Elsevier, er reglene som følger:

Publisher:Elsevier
Preprint:

subject to Restrictions below, author can archive preprint (ie prerefereeing)

Restrictions:

This does not include Cell Press

Postprint:

author can archive postprint (ie final draft postrefereeing)

Conditions:

• On authors personal or authors institutions server
• Published source must be acknowledged
• Must link to journal home page
• Publishers version/PDF cannot be used
• Articles in some journals can be made Open Access on payment of additional charge
• NIH Authors articles will be submitted to PMC after 12 months.

Kilde: Sherpa

Tilsvarende opplysinger finnes om de fleste av forlagene. Merk at det er knyttet en god del betingelser til egenpublisering, som man bør være nøye med å overholde.

Konklusjonen er derfor: Ja, med litt omtanke og sjekking kan man – og bør man – legge ut de fleste publikasjoner på egen eller institusjonens nettside. Med Googles hjelp kan dermed interesserte lesere finne materialet. Det er også ønskelig å påvirke forlagene til mer åpenhet. Under ellers like forhold bør derfor forskere velge å publisere i de tidsskrifter som har den mest sjenerøse praksis når det gjelder mulighet for egenpublisering.

 

Bendik Bygstad er førsteamanuensis ved Norges Informasjonsteknologiske Høgskole.