I Forskning nr. 4/98 oppfordrer Forskningsrådets administrerende direktør Christian Hambro til en diskusjon om hva universitetene selv kan gjøre for å øke kvaliteten og effektiviteten i grunnforskningen innen dagens rammebevilgninger, og på hvilke områder rammebetingelsene bør endres for å fremme forskningen.

Skal vi kunne øke kvalitet og effektivitet, må vi se på fordelingen og prioriteringen av oppgaver. Samtidig må vi, som Hambro antyder, se på rammebetingelsene.

Tradisjonelt har undervisningen i langtidsstudier vært knyttet til forskere på internasjonalt nivå. Med utbyggingen av høyskolesektoren kan ikke dette kravet opprettholdes. Et spørsmål er om høyskolene skal overta grunnfagsundervisningen, og i hvilken grad de skal veilede på høyere nivå. Det høres ikke urimelig ut om høyskolene overtar deler av universitetenes oppgaver. Problemet er at altfor mange av dem har ambisjoner om å bli småuniversiteter. For politikerne er det en god sak å støtte lokalmiljøer, men snart risikerer vi at de begrensede forskningsmidlene spres for alle vinder. Universitetene må nå bestemme seg for om man skal si at nok er nok, noe man garantert ikke blir populær på. Under alle omstendigheter bør utdanningsdepartementet tydeliggjøre hvem som har ansvar for hva.

Dessverre er universitetene og høyskolene styrt av et rigid og detaljert system med kvoter for de forskjellige personellgruppene og studentene. Mangelen på fleksibilitet forsterkes av ansettelsesstrukturen med mange faste (vitenskapelige) stillinger og få åremålsstillinger. Når man i tillegg har den høyeste tillatte pensjonsalder (70 år) i den vestlige verden, tar nødvendige endringer uforholdsmessig lang tid.

Forskerrekruttering

Norge produserer noe færre vitenskapelige arbeider og blir sitert sjeldnere enn land det er naturlig å sammenlikne med. Dette er noe av grunnlaget for Hambros utspill. Etter min mening er en viktig årsak at man i Norge prioriterer hovedfagskandidater fremfor doktorander. En dobling av antall doktorander ville ganske sikkert resultere i betydelig flere og bedre vitenskapelige arbeider. Forutsetningen for å kunne lokke flere dyktige studenter til et doktorgradsarbeid er imidlertid at det lønner seg på sikt.

Det har vært hevdet at en viktig årsak til manglende forskerrekruttering i Norge er lave stipendiatlønninger, hvilket er å sette saken fullstendig på hodet. Problemet er at man ikke får tilstrekkelig betalt for det senere, verken i næringslivet eller staten. Mens våre stipendiatlønninger ligger på topp i forhold til andre land, ligger professorlønningene på bunn.

Programforskning

Forskningsrådets midler er i stor grad innrettet mot problem- eller produktrettet forskning med kort tidshorisont. Vi har en instituttsektor som forutsettes å ta seg av slik forskning. Universitetene vil og bør først og fremst drive langsiktig forskning på noen utvalgte felter som forskerne i hovedsak selv bestemmer – i tråd med instituttenes strategiske planer.

De tverrfaglige programmene som politikerne elsker, og som kan være både stimulerende og befruktende, forutsetter at hver av de samarbeidende gruppene har en sterk faglig bakgrunn. Problemet er ikke at den programstyrte forskningen finnes, men at det blir for lite frie midler tilbake til å skape og opprettholde et sterkt faglig nivå.

Noen konklusjoner

• Fortsatt reduksjon i rammebevilgningene vil tvinge deler av universitetene til å drive kvasiforskning.
• Bevilgninger som følger tilfeldige svingninger i studenttall, vanskeliggjør forskning på høyt nivå.
• Økt fleksibilitet krever flere åremålsstillinger og at høyeste pensjonsalder blir 65 år.
• Antall doktorander bør økes ved at at større midler dirigeres direkte til universitetene, ikke bare via programmer.
• Universitetene må bli flinkere til å prioritere, også på instituttnivå. Elementer av moderne styringssystemer bør innarbeides. Ledelse og faglig ansvar må belønnes.
• Universitetene må først og fremst holde seg til sine primæroppgaver; utdanning og forskning på høyt nivå. La høyskolene utdanne kandidater med en diplomoppgave.

Summen av dette viser hvor begrenset det egentlig er hva universitetene selv kan gjøre uten endrede rammebetingelser, og før det blir gjort noe med lover og forordninger. Mitt hovedpoeng er at frigjort fra unødig detaljstyring ville universitetene skapt betydelig mer forskning av høy kvalitet.

Tyge Greibrokk er professor ved Kjemisk institutt ved Universitetet i Oslo.