Bladet Forskning

Hvor skal pengene komme fra?

(Foto: Eva Brænd)

Den triste historien om forskeren som jukset med data (se Alle snakker om forskningsfusket), fikk mengden forskningsstoff i mediene opp på det nivået noen av oss mener det burde være. Selvfølgelig måtte det en skandale til. Den kan brukes som bekreftelse på fordommer mot forskere generelt, og den kan brukes som bekreftelse på fordommer mot pressens prioriteringer.

Men aller helst kan saken tjene til økt kunnskap og oppmerksomhet om hva forskning er, og om at det ikke går så bra for den som prøver å jukse. Forskningen er avhengig av samfunnets støtte. Regjeringen har et opptrappingsmål for norsk forskning, og Forskningsrådet har store vyer for satsingsfelt ved en økning i midlene for 2007 (se Vil satse på nordområda).

Opptrappingsmålet – tre prosent av bruttonasjonalproduktet innen 2010 – er det samme som EUs mål. Norge er fullverdig deltaker i EUs rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling, og EU-forskningen blir stadig mer sentral her i landet. I løpet av året skal det etableres et europeisk forskningsråd (se Europa får eget forskningsråd). Det skal bli et organ for støtte til grensesprengende, forskerinitiert forskning hevet over nasjonale, strategiske satsinger, og hvor også norske miljøer kan søke om finansiering av prosjekter.

For det stadig tilbakevendende spørsmålet er hvor pengene skal komme fra – og hvordan fordelingen bør skje. I noen land er det vanlig med donasjoner til forskning fra private, bemidlede personer. Vi har jo noen rikinger her til lands også (se Hvorfor «tenner» ikke rikfolk på forskning?). Har de forståelse for forskningens betydning – og innsikt i forskningens kår? Kunne de ha lyst til å la det dryppe litt på hardt prøvede forskningsmiljøer, og – ikke minst – kunne frie, uavhengige akademikere tenke seg å ta imot slike gaver?

Skriv ut siden