Knut Fægri og Randi Elisabeth Taxt fremhever ganske riktig at både universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren er svært sammensatte, og at totaltallene for ressursbruk ikke uten videre kan overføres til de enkelte fag- og ansvarsområdene. Men våre konklusjoner er ikke gjensidig utelukkende.

Tallene fra NIFU STEP viser ganske tydelig at instituttsektoren har tapt terreng i forhold til universitets- og høyskolesektoren totalt sett. Men det gjør ikke situasjonen for matematikk og naturvitenskap ved universitetene mindre alvorlig. Denne alarmerende situasjonen har da også Forskningsrådet gjentatte ganger gjort oppmerksom på.

Både en svekket instituttsektor og svekkelse av realfagene har negative konsekvenser for samfunnet. Mangelen på kompetente fagpersoner i de harde realfagene kan få betydelige skadevirkninger for vår kunnskapsproduksjon og utdanningskapasitet. Det vil være negativt for næringslivet, som er avhengig av å få tilført personell med denne fagkompetansen. Svekkelsen av instituttsektoren kan også få negative følger for vårt næringsliv, våre arbeidsplasser og vår konkurranseevne fordi næringslivet er preget av mange små bedrifter som i liten grad er i stand til selv å utføre den forskningen de trenger.

Vi går inn i en tid der kunnskap, kunnskapsproduksjon, innovasjon og utviklingsarbeid vil være avgjørende konkurransefaktorer. Vi kan bare hevde oss hvis alle sektorer forener krefter – og hvis vi politisk sett er villige til å satse tilnærmelsesvis så mye ressurser på dette som våre konkurrentland gjør.

Derfor er Forskningsrådets hovedbudskap til Utdannings- og forskningsdepartementet at ambisjonsnivået bør ligge høyt i den kommende forskningsmeldingen. Målet om å komme opp i en satsing på 2,3 prosent av bruttonasjonalproduktet, som er OECD-gjennomsnittet, bør erstattes med en ambisjon om tre prosent, slik det er i EU.