I siste nummer av Bladet Forskning (nr. 4/07) har professor Abhik Ghosh en privat evaluering av kjemiforskningen i Norge. Siden vi vet at Forskningsrådet skal evaluere kjemifaget i 2008, er det naturlig å legge større vekt på denne enn på Ghosh sine personlige meninger og metoder. Men av hensyn til de leserne som ikke er kjemikere, er det likevel nødvendig å knytte noen kommentarer til hans artikkel.

Ghosh har valgt ut noen hva han selv kaller «flaggskipstidsskrifter» innenfor sentrale deler av kjemien og undersøkt hvordan norsk kjemi ligger publiseringsmessig i forhold til noen land det er naturlig å sammenlikne seg med, og resultatet er tilsynelatende sørgelig svakt for norske kjemikere.

Flere av mine kolleger, i tillegg til meg selv, vil påpeke at utvalget av tidsskrifter ikke er helt representativt for norsk kjemi i dag, at Ghosh kanskje har valgt tidsskrifter ut fra hva han personlig mener man burde publisere i, og dessuten at han bruker gamle tall (2001–05). Jeg har isteden valgt de seks nivå 2-kjemitidsskriftene (de antatt beste) som nordmenn publiserte mest i for 2006 og 2007, og da er antall artikler (hentet fra ISI-Web 02.01. 2008) følgende:

Kjerneområder og finansiering
 

Ikke desto mindre har Ghosh rett i at det er tankevekkende at publiseringsfrekvensen er så liten i flere av de tidsskriftene han har valgt. Etter min oppfatning er det to årsaker til dette. Den kanskje vesentligste er at norsk naturfaglig forskning, inkludert kjemi, er sultefôret i forhold til andre sammenlignbare land. Det andre er at finansieringen av norsk forskning har tvunget forskerne i retning av de mer anvendte og mer tverrfaglige tidsskriftene.

Ghosh uttrykker spesiell bekymring for organisk og uorganisk kjemi. At virksomheten innenfor disse delene av kjemien har endret seg, er utvilsomt, og ved all prioritering vil noen delområder styrkes og andre svekkes. Imidlertid har vi aldri dekket alle sentrale områder fullt ut, selv i tider med betydelig større basisfinansiering.

Når Ghosh også mener at det ikke skjer utvikling av utstyr innenfor analytisk kjemi, er han nok ikke helt oppdatert på området. Norsk kjemi har i stor grad utviklet seg i den retningen som ble anbefalt av Weitkamp-komiteen i 1997. Dessverre fulgte norske forskningspolitikere aldri opp sitt ansvar for bevilgningene.

Årsaker
 

Ghosh retter egentlig søkelyset på den dårlige finansieringen av realfagene og spesifikt kjemien i Norge. Bare et lite antall av fremragende søknader fra universitetene får tilslag i Forskningsrådet. Det gjelder både innenfor Frittstående prosjekter – Naturvitenskap og teknologi (FRINAT) og innenfor mange programområder.

I tillegg er det et stort problem at langsiktigheten i norsk forskningspolitikk er fullstendig fraværende, at det norske lovverket og byråkratiet gjør omstillinger ved universitetene vanskelig å gjennomføre, at forskningsmidlene ofte blir spredt tynt utover, og at rekrutteringen til realfagene har sviktet gjennom mange år.

CHE-rangeringen

I desember 2007 kom en ny universitetsrangering, denne gang fra et tysk institutt, Centrum für Hochschulentwicklung (CHE), som tok for seg europeiske universiteter innenfor biologi, fysikk, kjemi og matematikk, basert på resultater fra perioden 1997–2004.

Ett norsk universitet, Universitetet i Oslo, oppnådde «excellence»-graderingen, og kun for biologi. Innenfor fysikk, kjemi og matematikk var Norge på etterskudd, spesielt sammenliknet med Sverige, men også med Danmark og Finland. Det er imidlertid verdt å merke seg at rangeringen ikke får med seg utviklingen i de senere år.

Lys i tunnelen?

Ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (MNF) ved UiO har Kjemisk institutt nå den høyeste publiseringsfrekvensen av samtlige. Dessuten er instituttet sete for – eller knyttet til – flest Sentre for fremragende forskning (SFF og SFI). Siden instituttet også er det største kjemiinstituttet i Norge, og siden MNF er et realfaglig tyngdepunkt i Norge, er det lys i tunnelen for kjemien ved UiO, forutsatt at hvileskjærperioden nå er en saga blott.

Om så den norske kjemiforskningen som helhet i dag er av god internasjonal kvalitet, vil vi egentlig først vite noe mer om når den nye kjemievalueringen er avsluttet om ca. et år.

Tyge Greibrokk er instituttleder ved Kjemisk institutt ved Universitetet i Oslo.