Norges forskningsråd har sagt fra seg det økonomiske ansvar for den tidligere NAVF-instrumenttjeneste etter 1994. Blir tjenesten oppløst, eller blir den tatt vare på som byggestein i et framtidig "Norges måletekniske ressurs- og kompetansesenter"? Undertegnede har brukt tjenesten i vel 30 år og mener at sistnevnte alternativ bude være et nasjonalt anliggende.

Mer enn låneagentur

Da NAVF-instrumenttjenesten (IT) ble opprettet i 1960 var den vesentlige oppgaven rasjonell bruk av utstyr i forskningsmiljøene gjennom innbyrdes utlån. Med rollen som formidler fulgte naturlig kontroll og vedlikehold av utstyr. Behovet gjorde at IT også fikk sin egen instrumentpark. Slik ervervet IT seg måleteknisk kompetanse.

I dag er rådgivning en samfunnsøkonomisk betydningsfull virksomhet i IT, og IT er blitt trenet i mangesidighet. Det kan trygt slås fast at en rekke prosjekter ikke hadde kunnet blitt gjennomført uten ITs medvirkning.

Alle disse ytelser er gratis for forskere. ITs eksperter i Tromsø, Trondheim, Bergen og Oslo samarbeider som en enhet på tvers av faglige, organisatoriske og geografiske grenser. En annen rolle som neppe kan overvurderes, er IT-tjenestens personlige kontakter til andre måletekniske miljøer.

Minst like vanskelig som det er å anslå den eksakte økonomiske nytten av værtjenesten, er det også vanskelig å tallfeste i rede penger verdien av ITs kunnskaper og evner og besparelser av tid og krefter for forskere. Men det kan vel neppe være tvil om at rasjonaliseringsgevinsten ved IT og den samlede nytten er ti-potenser større enn Forskningsrådets årlige driftsutgifter på 7–8 millioner kroner.

Gevinst for forskningsmiljøene

De gode erfaringer med NAVF-IT oppmuntret i 1970 NTNF til å sette i gang en instrumenttjeneste for industri, næringsliv og offentlig forvaltning. Med denne tjenesten fikk også NAVFs IT et utvidet potensial. Begge tjenester utveksler utstyr og ekspertise etter brukernes behov.

En vesentlig forskjell mellom de to tjenester er måten å finansiere dem på. Industri- og næringsliv betaler for seg, så deres IT kunne stå på egne ben innenfor Senter for industriforskning (nåværende SINTEF-SI). NAVF-ITs brukere derimot, forskere som ofte er ansatt ved akademiske læresteder, er i en annen økonomisk situasjon. Derfor bekostet NAVF denne tjenesten. Dette vil nå det nye Norges forskningsråd ha en slutt på. Men for brukerne åpner det seg neppe noen ekstra pengesekker av den grunn.

Nå er SI i Oslo og SINTEF i Trondheim forenet. Utstyrsparken til begge institusjoner danner en tung enhet. Dens tjenester for industrien er i ferd med å gi økende materielle og kunnskapsmessige gevinster. Takket være samarbeid kommer disse også brukerne av den gamle NAVF-IT til gode. Denne erfaring skulle vel innby til å styrke samarbeidet og til å sikte mot en organisatorisk integrasjon mellom den industrielle og den forskningsorienterte IT.

Mot et målteknisk senter?

Dagens utfordring er å utforme de nåværende organisatoriske strukturer for IT-tjenester for å forvalte ressursene bedre. Det er nærliggende å samle de gitte ressurser i et måleteknisk senter, rettet mot både næringslivet og universitetsmiljøene. Et slikt senter kunne med fordel dannes allerede i dag. Uansett vil dette over tid trolig tvinge seg fram – om Norge vil beholde sin plass blant de land en så gjerne sammenlikner seg med.

Et måleteknisk senter der NAVF-IT inngår, kan ventes å gi synergigevinster i form av måleteknisk spisskompetanse til beste både for industri og forskning.

Forvalter- og formidlerrollen m.h.t. utstyr, ekspertise og rekruttering i feltet mellom forskning, næringsliv og utdanning kan neppe annet enn styrke landets stilling som vitenskaps- og industrinasjon. Denne rollen gjør et slikt senter til et nasjonalt anliggende, på linje med f.eks. den meteorologiske etat. Senteret kan ha avdelinger i de fire universitetsbyene og herfra betjene de ulike landsdeler for å sikre nær kontakt og samspill med brukerne.

Men universitetenes, høyskolenes og liknende forskningsmiljøers andel i et nasjonalt måleteknisk senter kan neppe styres rasjonelt av et konglomerat av institusjoner. Disse har ulike målsettinger og konkurrerende prioriteringer. Med god grunn ble i sin tid Det norske meteorologiske institutt skilt ut fra Universitetet i Kristiania. Det trengs et overordnet organ som opptrer på vegne av brukernes institusjoner og som har distansen til nøytralt å ta vare på den enkelte brukers behov.

Norges forskningsråd har arvet NAVF-IT, og ønsker å trekke seg fra virksomheten. Hittil ser det ikke ut til at noe organ vil overta for Forskningsrådet. Undertegnede undrer seg om ikke IT er et nasjonalt anliggende. Det kan så være av enkelte universiteter på sine egne premisser, med smale budsjetter og kryssende interesser, adopterer bruddstykker at instrumenttjenesten. Andre høyskoler vil falle utenfor, sammen med andre institutter som f.eks. Norsk Polarinstitutt. Hvis IT trevles opp eller endog nedlegges, vil ressurser uunngåelig svekkes eller tilintetgjøres. Kompetansen og arbeidskulturen som har vokst fram og modnet gjennom snart 35 år, vil neppe kunne trylles fram igjen i en håndvending.

Det er å håpe at de politisk ansvarlige ser potensialet i et slikt måleteknisk senter og stiller øremerkede midler til rådighet i tråd med denne innsikt.