Av direktør Willy Østreng og forsker Anne Kristin Sydnes,
Fridtjof Nansens Insititutt

Mange stiller spørsmålstegn ved nytten av samfunnsvitenskapelig forskning. De samfunnsvitenskapelige og utenrikspolitiske instituttene er under lupen og skal omorganiseres. Ja, hele den norske forskningssektoren er under endring. Vi har fått ett forskningsråd mot tidligere fem. Målsettingen er å få mer og bedre forskning ut av hver krone. Men det krever at man bygger på relevante erfaringer og kunnskap. Samfunnsvitenskapelig innsikt kan brukes til å gjøre den fremtidige samfunnsfaglige innsats mer nyttig. Men i hvilken grad er brukerne villige til å nyttiggjøre seg forskningsresultater?

I de mange reorganiseringsprosesser som er på gang, bør følgende enkle statsvitenskapelige konklusjon være et utgangspunkt: Det er en klar sammenheng mellom hvilke interesser som er representert i en beslutningsprosess og innholdet i de beslutninger som fattes. Brukerne må derfor være representert i de organer som foretar avveininger mellom ulike tema og problemstillinger, for å bidra til at forskningen blir relevant og nyttig for samfunnet.

Brukerne dårlig representert

Etter vår vurdering er det viktig at beslutningstakere og andre brukere som arbeider med utenrikspolitikk, deltar aktivt i drøftingen av hva som er relevant og nyttig forskning og er med på å prioritere av og forholdet mellom saksområder. Flere forhold gjør dette særlig påkrevet nå:

Omorganiseringen av Forskningsrådet kan gi muligheter for en mer helhetlig og konsistent ressursforvaltning i forskningssektoren. Men på områdene utenriks- og internasjonal politikk lider den nye rådsstrukturen av flere svakheter.

De siste par tiår er det vokst frem en bred erkjennelse om at en rekke av de alvorligste problemene moderne samfunn står overfor ikke kan løses uten samarbeide på internasjonalt nivå. Til tross for dette er brukerne av forskning på internasjonale forhold – som Miljøverndepartmentet og Utenriksdepartementet – meget dårlig representert i Forskningsrådet. (Det samme gjelder forøvrig forskerne på disse saksområdene.)

Et konkret eksempel på hva slike forhold kan føre med seg, er etableringen av forskningsprogrammet "Miljø, makt og styring". Dette er et av de meget få eksempler på samfunnsvitenskapelig forskning som ble igangsatt av "Nasjonalkomiteen for miljøvernforskning", som nå er en del av Området for miljø og utvikling i Forskningsrådet. Nasjonalkomiteen var hele tiden dominert av naturviternes interesser, og forskningen hadde lite med internasjonale forhold å gjøre. Veien fram mot et samfunnsvitenskapelig forskningsprogram var lang. Da det endelig kom igang, valgte man å kutte ut den internasjonale delen av programmet fordi finansieringsrammene ble trangere enn forventet. Dette skjedde i 1993, etter at man i ti år hadde vært enig om at de største miljøproblemene ikke kan løses på det nasjonale nivå! Dette burde brukerne ikke ha akseptert, men de visste vel knapt at programmet hadde sett dagens lys.

Fortsatt er altså de utenrikspolitiske brukerne stort sett fraværende der denne typen beslutninger fattes. Dette er uheldig for Forskningsrådets evne til å definere brukerrelevante prosjekter. Hard drakamp om forskningsmidlene har nylig vist at det fortsatt er meget tungt å forsvare samfunnsfagenes rolle. Dette til tross for at det f.eks. på miljøområdet nettopp er behov for økt samfunnsvitenskapelig og flerfaglig innsats. Kunnskaper om miljøproblemenes eksistens, årsaker og virkninger gir ikke svaret på hvilke virkemidler som må tas i bruk, doseringen av virkemidlene, eller mulighetene for å få gjennomført nye tiltak.

Det nye Området for miljø og utvikling illustrerer noen av disse problemene. Dårlig representasjon av personer som har innsikt i utenrikspolitiske beslutningsprosesser og internasjonalt samarbeid gjør at den naturvitenskapelige siden fortsatt er meget dominerende. Når det gjelder utviklingsspørsmål, kan disse lett bli dominert av mikroorienterte studier av forhold i utviklingsland. Dersom dette blir toneangivende for prioriteringene av forskningen på miljø- og utviklingsområdet, er det klart i strid med hele den forståelsen som er bygget opp i kjølvannet av Brundtland-kommisjonens rapport. Vi tar det for gitt at norske beslutningstakere er mer interessert i internasjonale og globale aspekter ved utviklingslandenes energistrategier enn i f.eks. utviklingen av pressestrukturen i Langtvekkistan.

De utenrikspolitiske instituttene

Omorganiseringen av de utenrikspolitiske instituttene har som siktemål å legge forholdene til rette for bedre forskning. Dette målet vil man ikke nå dersom man bare forkuserer på institusjonelle forhold. Det er nødvendig å komme tilbake til spørsmål om forskningens kvalitet og relevans og til spørsmålet om hvilke nytte-betraktninger man skal legge til grunn for de forskningspolitiske prioriteringer.

Men som i de fleste omorganiseringsprosesser møter man et hav av barrierer og utfordringer, og det blir vanskelig å konsentrere seg om både form og innhold. Spørsmål knyttet til form – hvem som skal sitte hvor, hvilke institusjoner som bør samlokaliseres med hvem, og hvem som skal ivareta hvilke funksjoner – dominerer gjerne debatten. Dette er lett å forstå. Slike spørsmål er viktige både fordi de angår rammebetingelsene for forskningen og fordi de berører arbeidsbetingelsene til den enkelte.

Vi vil fremholde at det ikke er noen klar og entydig sammenheng mellom organisering og forskningskvalitet. Det er f.eks. ikke slik at en stor organisasjon nødvendigvis gir bedre forskning enn en liten, eller at sammenslåing av institutter automatisk vil gi større nytte for brukerne. Andre tiltak kan ha vel så stor effekt. Blant annet bør gode forskningsmiljøer og forskningsresultater belønnes, men kvalitetsmessig dårlig forskning bør straffes gjennom finansieringsmekanismene. Denne typen økonomiske virkemidler har Forskningsrådet og myndighetene til rådighet allerede. En mer aktiv bruk av slike virkemidler vil utvilsomt sørge for sanering av dårlige prosjekter og institutter.

Tematisk arbeidsdeling

Lundestad-utvalgets forslag til omorganisering av instituttene som arbeider med internasjonale studier i Oslo-regionen er knyttet til forslaget om en tematisk arbeidsdeling som skal følge tre hovedpilarer: "Krig og fred", "miljø og ressurser" og "utvikling". Debatten om reorganiseringen må nå knyttes til den tematiske diskusjonen, slik at forskningens innhold står sentralt.

Det mangler fortsatt mye på å få avklart hvilke spørsmål som vil kunne fanges opp av de ulike pilarene: Vil disse temaene dekke de spørsmål norske beslutningstakere de neste par tiår har behov for å få mer kunnskap om og innsikt i? Er denne inndelingen fleksibel nok til å fange opp både samtidens og fremtidens utfordringer? Dersom institusjonsgrenser settes med utgangspunkt i de tre pilarene, hvordan skal man sikre at de spørsmål som går på tvers av dem blir tatt opp på den best mulige måte i forskningen? Dette gjelder f.eks. miljøsikkerhet, sammenhengen mellom utvikling og miljø, samt befolkning og miljø.

Riktignok tenker man seg et "Råd for forskning om internasjonal politikk" som skal bestå av direktørne og styreformennene i de angjeldende instituttene. Dette organet skal gi råd om plassering av forskningsoppgaver, ta initiativ til felles prosjekter og samarbeidstiltak og fungere som koordingeringsinstans. Men det kan være vanskelig å få et slikt organ til å fungere godt. Det kan lett bli et forum hvor lite samordning skjer fordi alle deltakerne er mest opptatt av å ivareta sine respektive institusjonsinteresser.

Utfordring til forskingsrådet og brukerne

Spørsmålet om hvordan samfunnets forskningsbehov best kan bli ivaretatt kan ikke besvares tilfredsstillende uten en bred debatt, hvor både forskere, representanter for brukermiljøene og de forskningsprioriterende organer deltar aktivt. Her er det ikke bare spørsmål om hva forskerne mener de bør forske på, eller hva brukerne mener bør belyses, men i høyeste grad også spørsmål om hvilke ressurser som står til rådighet for forskningsinnsatsen.

Ressursspørsmålet knytter seg ikke bare til bevilgningene til selve forskningen, men også til hvilke samarbeidstiltak på tvers av institusjoner og disiplingrenser som vil få støtte. All erfaring tilsier at samarbeid på tvers av disipliner er svært kostnadskrevende. Når det gjelder forskningens anvendbarhet vil finansieringsrammene for popularisering og andre formidlingstiltak også være av betydning. Temaene det forskes på kan være relevante, men forskningsresultatene lite tilgjengelige, selv om kvaliteten er høy. Behovet for økt "brukerkvalitet" er klart tilstede: Anvendt forskning må være relevant og ha høy kvalitet, og resultatene må presenteres i en tilgjengelig form og være praktisk anvendbare.

Vår utfordring går derfor både til Forskningsrådet og til brukerne: Sørg for bedre representasjon av områdene utenrikspolitikk og internasjonal politikk i de organer hvor de forskningspolitiske prioriteringene blir gjort i praksis. Forskningsrådet har muligheten til å gjøre dette gjennom oppnevning av flere brukere i områdestyrene og i programstyrene. Brukerne på sin side må være villige til å delta aktivt i den forskningspolitiske debatten både når det gjelder forskningens innhold og kvalitet og når det gjelder prioriteringen av midler til ulike forskningsformål. Dette ansvaret kan de ikke unndra seg når de selv står i fremste rekke og krever mer forskning om relevante tema og flere andvendbare forskningsresultater.