ANALYSE: Terje Tvedt har i sitt bidrag til Makt- og demokratiutredningen analysert nasjonale konsekvenser av Norges internasjonale satsing: å bli verdensmester i bistand og en humanitær stormakt. Sigrun Møgedal er en av aktørene i det Tvedt kaller «sørpolitikkens elitesirkulasjon». (Foto: Trond Isaksen)

I dette enestående nasjonale prosjektet er selve idealet om forskningens uavhengighet fra statens ledelse ikke bare blitt ofret, men bevisst forlatt, både av statens ledelse og forskningsmiljøene selv, viser professor og forskningsleder ved Senter for utviklingsstudier ved Universitetet i Bergen, Terje Tvedt. Han har i sitt bidrag til Makt- og demokratiutredningen analysert nasjonale konsekvenser av Norges internasjonale satsing: å bli verdensmester i bistand og en humanitær stormakt.

I det som han kaller det nasjonale godhetsregimet, er forskeren blitt trukket sterkt inn. I det ene øyeblikket som forsker, i det andre som politiker eller byråkrat. Nettverket av personer innenfor dette systemet er begrenset. Flere bytter hatter. «Et lite antall personer sirkulerer mellom ledende posisjoner, samtidig som de samme personene, ofte uten åpenhet og parlamentarisk kontroll, fordeler systemets ressurser seg imellom. Forskningsinstitusjoner opererer som politiske aktører og bryter med selve ideen om forskning som fri meningsutveksling, men insisterer like fullt på at de bedriver forskning,» skriver Tvedt i boken «Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt».

En av dem som har hatt mange hatter, er Sigrun Møgedal. Som tidligere direktør for Diakonhjemmets internasjonale senter, leder av Mellomkirkelig råd, rådgiver i NORAD, statssekretær og senere tilbake som spesialrådgiver i NORAD, er hun en av aktørene i det Tvedt kaller «sørpolitikkens elitesirkulasjon». Forskning lot dem møtes.

Møgedal: Jeg er et av dine «case» i boken. Mener du at sånne som meg, som har beveget meg mellom et kirkenettverk, forskningen, byråkratiet og politikken, er et problem i seg selv? Er det slik at en forsker, for å holde sin sti ren, aldri kan bli politiker? Ville det ikke blitt en fattig politikk hvis man ikke kunne bruke en forsker i politikken og omvendt?

Tvedt: Spørsmålet bør ikke stilles slik. I boken har jeg vært opptatt av et viktig historisk fenomen. I den perioden som jeg kaller «det internasjonale gjennombruddet» i norsk historie, da staten og nasjonen åpnet seg mot Afrika, Asia og Latin-Amerika, så ble den særlig organisert og filtrert gjennom det sørpolitiske systemets perspektiv på verden. Dette systemet utviklet et usedvanlig tett forhold mellom statens politiske prosjekt i verden og forskningen i Norge. Forskere har vært politiske aktører, sendemenn og diplomater. Det er spesielt interessant at denne utviklingen ikke er blitt diskutert eller reflektert over.

Møgedal: Du har rett i at norsk offentlighet følger lite med på dette feltet. Det tjener ingen. Men vi må ikke glemme at Norge er et lite land. Det er ikke mulig å unngå at folk bytter roller. I stedet for å tro at det kan lages systemer som setter grenser for sirkulasjon rundt bordet, bør en heller tydeliggjøre sirkulasjonen og legge kortene opp på bordet.

Forskning: Er du enig med Tvedt i at den tette koblingen mellom forskere og politikere er et problem på bistands- og utviklingsområdet?

(Foto: Trond Isaksen)

Bistandsbudsjettet er i realiteten den eneste potten som er tilgjengelig for forskning på verden utenfor Europa.

Møgedal: Det kan stemme at forskning knyttet opp mot fred, sikkerhet og konfliktløsning – statusområdene i norsk utenriks- og utviklingspolitikk – har stor innflytelse på politikken. Men det finnes også forskere som ikke er så etterspurt, de som forsker på det store fattigdomsprosjektet. Disse forskerne kjenner seg nok ikke særlig godt igjen i Tvedts analyse. De føler nok ikke at de har særlig stor politisk innflytelse.

Tvedt: Selvsagt finnes det forskere som befinner seg utenfor både systemets elitesirkulasjon og sørpolitikkens begrepsapparat og utviklingssentrisme. Min analyse tar for seg hvordan Utenriksdepartementet (UD) og andre deler av statsforvaltningen har etablert definisjonsmakten over hva jeg kaller forskningsfeltets «kommunikative situasjon». Før bistandsepoken ble institusjonalisert ble det kalt ikke-europeisk forskning. Og mottakerne var «alle». Etter hvert ble det synonymt med det sørpolitiske perspektiv, og de som finansierer forskerne er forskningens brukere. Dette brukerrelevanskravet er ikke bare akseptert, men integrert i forskningens legitimering av seg selv. Det idéhistorisk interessante er at forskerne har underkastet seg denne definisjonsmakten helt uten sverdslag.

Møgedal: De som tar beslutninger i et land, er til enhver tid avhengig av informasjon og bearbeidet kunnskap. Man er derfor også avhengig av å knytte seg til forskningsmiljøer. Oppdragsforskning kan derfor ikke avvises. For meg blir det også helt feil å hevde at policynær forskning ikke er god forskning, det er bare en annen type forskning. Men den bør ikke være dominerende og den bør komme i tillegg til annen forskning. Her har vi dessverre et problem. Bistandsbudsjettet er i realiteten den eneste potten som er tilgjengelig for forskning på verden utenfor Europa. Verden blir definert som europeere og de fattige. De som er mellom disse kategoriene, blir ikke betraktet som interessante, derfor er det heller ingen som slåss for penger til denne forskningen.

Tvedt: Min analyse må ikke oppfattes som en kritikk av at UD og NORAD søker å gjøre sin politikk forskningsbasert. Eller av anvendt forskning, som ofte kan være vel så interessant som såkalt grunnforskning. Jeg oppfatter denne dikotomien som arkaisk, og bruker derfor heller begrepet «forskningens kommunikative situasjon» for bedre å få fatt på relasjonen mellom forskningssystemet og omverdenen. Analysen er heller ingen moralisering over forskere eller de frittstående forskningsinstitutter som har et nært forhold til UD og som ikke kan overleve uten departementets støtte. Boken beskriver hvordan forskningsfeltet har fått dominans, og hvordan grensen mellom politikk og forskning er blitt utvisket. Å kartlegge denne forskningsprofilen er viktig fordi den – gitt den historiske situasjonen den produseres i – også har påvirket hele nasjonens dannelsesprosess.

Møgedal: Det hadde vel vært rimelig at forskere selv satte spørsmål ved denne praksisen? Du kan ikke bare si at de på den ene siden av bordet misbruker den andre. Forskerne må selv sette grenser og lage spilleregler rundt sin egen virksomhet. De er vel ikke barn som slikker på enhver kjærlighet de får utdelt?

Tvedt: Analysen søker å unnslippe enkle forestillinger om «misbruk» eller den «statlige trussel». Fremveksten av dette systemet kan ikke forstås uten å forstå den formen kampen mot positivismen fikk i Norge eller utviklingsprosjektets etiske status og begrepsmessige makt. Mange av de forskerne som gikk inn på dette forskningsfeltet, gjorde det fordi de hadde et sterkt ønske om å gjøre verden bedre. Forskningen har hatt en politisk og moralsk begrunnelse. Og forskerne har selv oppfattet forskningen som politikkens fortsettelse med andre midler. Siden den norske statens målsettinger også har vært «gode», har det vært enkelt å tre inn i rollen som UDs definerte redskaper. Dessuten må vi ikke glemme at det er vanskelig for mange forskere å kritisere forskerpolitikeren, uten å møte seg selv i svingdøren. Det er her begrepet om Det nasjonale godhetsregimet kommer inn: Siden alle tar del i et godt prosjekt, har spørsmål om forskningens autonomi vært irrelevant. Vitenskapens rolle som en egen måte å forholde seg til verden på har hatt svært begrenset legitimitet innen forskningsfeltet.

Forskning: Hvem bør da rette et kritisk søkelys på denne tette koblingen, hvis verken de som bevilger pengene, eller forskerne kan eller vil?

Tvedt: Det kunne jo vært en oppgave for Forskningsrådet å stimulere til en kollektiv selvrefleksiv prosess for å spørre hva dette innebærer for forskningens betingelser og forskningens etikk. Forskningsrådet har på dette feltet ikke fungert som en buffer mellom forskningens verden og politikkens verden, men heller som en aktiv kanal for statspolitikkens innflytelse over forskningen.

Møgedal: Stikkordet er institusjonelle endringer. Vi må ha endringer som gjør at forholdet mellom de som bestiller forskningen og de som utfører den ikke blir så tett som den er i dag. Pengene kunne fordeles på en annen måte, for eksempel ved at Forskningsrådet får større innflytelse. Men i Rådet er virkelighetsbildet annerledes enn i departementet. Det er jo nå en tendens til at Forskningsrådet prioriterer områder og forskergrupper der vi kan være i verdenseliten. Da er det vanskelig for forskning på globale spørsmål i et lite land som Norge å nå opp. Kanskje vil heller ikke en slik modell tjene denne forskning en.

Tvedt: En kan tenke seg en rekke institusjonelle ordninger som vil svekke det sørpolitiske perspektivets dominans. Regjeringen bør se at landets internasjonalisering er tjent med mer bredde i forskningen om verden og Norges rolle i den. Utdannings- og forskningsdepartementet bør selvsagt på banen. En annen mulighet er at UD også gir penger til mer langsiktig forskning, ut fra en tanke om at de har en etatsinteresse av at det i norske forskningsmiljøer utvikles større mangfold i perspektiver og ideer. For det tredje kan man tenke seg at de frittstående forskningsinstituttene på feltet får større grunnbevilgninger. Det vil bety at de relasjoner av spill og underkastelse som oppstår når forskerne stadig må be om penger for å beholde jobben, blir færre. Evalueringsenhetens funksjon bør kanskje legges til Forskningsrådet, men bli administrert autonomt. Men det betyr jo at den sørpolitiske ledelsen mister noe av kontrollen med forskningen. Spørsmålet er om den vil det.

(Foto: Trond Isaksen)

Siden alle tar del i et godt prosjekt, har spørsmål om forskningens autonomi vært irrelevant.

Møgedal: Jeg tror en grundig diskusjon om dette tvinger seg fram snart. Ikke minst fordi virkeligheten endrer seg og utenrikspolitikk og utviklingspolitikk blir tettere koblet. Globaliseringen øker både felles sårbarhet og gjensidig avhengighet og tvinger fram nye spørsmål. Mye av den forskningen som nå går på norske bilaterale bistandsrelasjoner i stat-til-stat-bistand, vil bli mindre og mindre viktig, mens den sammenhengen utviklingspolitikken står i og de samlede resultatene av den, vil bli viktigere. Da må vi dreie kompetansen her i Norge.

Forskning: Tvedt beskriver i boken sin et nettverk av både forskere, byråkrater, politikere, organisasjonsfolk og journalister som alle har et felles mål: å gjøre Norge til verdensmester i nødhjelp og til en humanitær stormakt. Helliger ikke dette gode målet de midlene som blir brukt?

Tvedt: Min tese er at det sosiale grunnlaget og intellektuelle klimaet som denne politikken utformes i, har skapt en umoden politikk – en politikk som har kapitulert overfor sine egne symboler og retorikk. Jeg har kartlagt utviklingen av et system som ikke bare har hatt makt over denne politikken, men over hele den nasjonale dannelsesprosessen og det politiske liv, og som likevel ikke diskuteres som om det er et vanlig område av samfunnet.

Møgedal: Du peker, helt riktig, på at feltet er utenfor debatt. Det gjør jo også at dette godhetsprosjektet er ganske sårbart. Med en gang du begynner å rokke ved at dette kanskje ikke er bare bra, kommer de veldige bastante yttersidene i norsk politikk inn. Og temaet snevres inn til å handle om volumet i bistandsbudsjettet.

Forskning: Er det ikke en fare for at analysen er med på å bryte ned noe av den enorme støtten bistands- og utviklingspolitikken har i Norge?

Tvedt: Det kan hende, men jeg tror det ikke. I boken refererer jeg til en undersøkelse som viser at det er flere av dem som er for bistand som mener at den ikke virker, enn blant dem som er imot. Det er ikke sikkert at det er en direkte sammenheng mellom oppfatningen av hvor effektiv støtten er, og det å støtte den. Bistand har et moralsk fundament: at de som har mye, gir noe av sin overflod til dem som har lite eller ingenting. De fleste er for dette, uansett hva som skjer. Dessuten snakker jeg ikke om bistandens effekt «ute», men om dens effekter i Norge. Om jeg likevel skulle bidra til å bryte ned støtten til den politikken som er blitt ført, kan jeg ikke skjele til slike mulige konsekvenser. Det er nemlig forskningen uvedkommende.