Fakultetsstrategier bestemmer fri prosjektstøtte
Det kan sies mye positivt om både programstyrt forskning og forskerrekruttering, men en uheldig bieffekt har vært at mange forskere har følt at det har vært spilt møye å bruke tid på å søke om såkalt frie midler fra Forskningsrådet.
Nå ser bedre tider imidlertid ut til å være underveis. I et brev som Området for kultur og samfunn (KS) sendte institusjonene i desember i fjor, signaliseres det at en i årene som kommer, i større grad ønsker å dreie satsingen på såkalt fri prosjektstøtte fra støtte til rekrutteringsstipender over mot prosjekter der "det faste personalet er sterkt med". Dette er gledelig, men jeg ville selv ha ønsket at midlene i hvert fall i noen grad også ble hentet fra programpotten, dvs. at satsingen på større programmer ble tonet noe ned i forhold til i dag.
"Dersom andre hensyn enn faglig kvalitet skal spille inn, bør det komme helt klart fram hva disse er."
"Programstyring" går inn i et større, semantisk felt som også omfatter begreper som "satsingsområder", "målstyring" og "forskningsstrategi". Innholdet i disse begrepene er i stor grad overlappende, og mens Forskningsrådet bruker programbegrepet, har en på fakultetsnivå utarbeidet forskningsstrategier og med utgangspunkt i disse definert satsingsområder. Det sier seg selv at innenfor humaniora, der grunnforskning nesten er enerådende, er slike prioriteringer problematiske og må i stor grad bygges på vilkårlige valg.
Hva er det så jeg finner problematisk i brevet fra KS? Jo, en utber seg fakultetets vurdering av den enkelte søknad, dvs. av "prosjektets betydning for forskeren og fagmiljøet". Om jeg har tolket brevet korrekt, er grunnen at en ikke ønsker for mange søknader å forholde seg til. En ønsker med andre ord at fakultetet skal sile, formodentlig slik at fagkomiteene i KS skal få en enklere oppgave.
Dette er imidlertid å tildele fakultetene en oppgave de ikke har godt nok grunnlag for å påta seg. Fakultetet består av en administrasjon som prinsipielt ikke har kompetanse til å vurdere den faglige kvaliteten i søknadene eller søkermiljøene, og en valgt, faglig ledelse som nok kan ha det, men som uansett ikke har en faglig kompetanse som er like bred som de fagmiljøene fakultetet rommer. Vurderingen vil derfor kunne ta i hvert fall to former. Den ene er i og for seg legitim, men underminerer et ev. prinsipp om at det er den faglige kvaliteten i søknadene som skal være utslagsgivende, nemlig å ta utgangspunkt i rekrutteringsbehov eller liknende. Den andre, og svært problematiske, er å vurdere og rangere søknadene i lys av egne forskningsstrategier og satsingsområder. Mitt eget fakultet valgte denne strategien i det følgebrevet som fulgte søknadene som ble sendt KS i februar i år.
"Er frie midler "frie" når fakultetene nå kan "sile" søknadene til Forskningsrådet ut fra egne strategier og prioriteringer?"
Dersom KS tar hensyn til dette i sin videre behandling av søknadene, innebærer det at den frie prosjektstøtten ikke er så fri likevel. Friheten blir tvert imot erstattet med programstyring på et lavere nivå, nemlig på fakultetet. Det kan vel ikke ha vært meningen, og jeg håper fagkomiteer og områdestyre vil se denne faren og vite å omgå den.
Nå er det mulig at det bare var mitt fakultet som valgte denne strategien, og at jeg i stedet for å ytre meg i Forskning burde ha skrevet brev eller tatt en telefon til min dekanus. Men spørsmålet er av prinsipiell interesse, og problemet ligger egentlig i KS. Det består i å ha klart for seg hva en legger i begrepet fri prosjektstøtte. Dersom andre hensyn enn faglig kvalitet skal spille inn, bør det komme helt klart fram hva disse er, hvor de skal tas og av hvem de skal tas. Det skal ikke tas så mange hensyn av denne typen før friheten blir illusorisk.
– Gjert Kristoffersen
Forfatteren er professor i nordisk språkvitenskap
ved Universitetet i Bergen