ØYSTEIN DJUPEDAL (Foto: CF WESENBERG)

Forskning angår oss – direkte eller indirekte. Forskning bidrar til å utvikle kunnskap og teknologi med konsekvenser for både enkeltindivider og samfunn. Samfunnets og myndighetenes støtte til forskningen er bygget på tillit til at forskere følger aksepterte vitenskapelige metoder og god vitenskapelig praksis og at resultatene er til å stole på. Det er derfor av fundamental betydning at dette tillitsforholdet ikke blir brutt.

Jeg mener det er god grunn til å ha tillit til norsk forskning.

Jeg mener det er god grunn til å ha tillit til norsk forskning og til at norske forskere er redelige. Men fusk kan forekomme, på dette som på andre samfunnsområder. Derfor er det viktig å ha systemer som kan bidra til en høy etisk standard på den forskningen som foregår, og som kan behandle tilfeller av uredelig forskning, når de oppstår.

Før sommeren vedtok Stortinget en lov som sikrer at Norge har et system som kan forebygge og behandle saker om uetisk og uredelig forskning. Vi har i mange år hatt et system med regionale komiteer for medisinsk forskningsetikk og nasjonale forskningsetiske komiteer. Nå er dette systemet lovfestet, samtidig som det er supplert med et eget nasjonalt utvalg som skal granske saker der det er mistanke om fusk.

Formålet med loven er å bidra til at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente etiske normer. Loven skal gjelde all forskning – enten den skjer i offentlig eller privat regi. Loven slår videre fast at komiteer og utvalg skal være faglig uavhengige. Forskere som ønsker å sette i gang prosjekter innen medisinsk og helsefaglig forskning der det inngår forsøk på mennesker, må forelegge slike prosjekter for en regional komité til godkjenning.

Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning (Granskingsutvalget) skal behandle påstander om alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis og skal være en ressurs for forskningsinstitusjonene på dette området. Dette kan være saker som forskningsmiljøene selv ikke kan eller bør behandle, bl.a. på grunn av mulige habilitetsproblemer, uten støtte fra et nasjonalt organ. Et nasjonalt utvalg kan dessuten bidra til å sikre en mer enhetlig behandling av de konkrete sakene. Utvalget skal granske konkrete saker som det får seg forelagt av andre eller saker som det selv tar opp. Utvalget skal bare vurdere om uredelighet har funnet sted eller ikke. Eventuelle sanksjoner mot den forskeren som utvalget finner har opptrådt uredelig, må avgjøres av arbeidsgiver på bakgrunn av utvalgets uttalelse og lovverk eller regelverk gjeldende for institusjonen. Forskernes rettssikkerhet har vært høyt prioritert, og de er bl.a. gitt mulighet til å klage på utvalgets uttalelser.

Jeg mener at forskernes eget ansvar trolig er den viktigste faktoren.

Granskingsutvalget skal bare behandle de mest alvorlige tilfellene av uredelighet. Med vitenskapelig uredelighet menes forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning. Dette er en snever definisjon. Det vil være opp til utvalget å avgjøre hva som må regnes som uredelig atferd, men bevisst tilbakeholdelse av uønskede resultater vil være ett eksempel. Loven vil tre i kraft 1. juli 2007. Innen den tid skal det utarbeides forskrifter om saksbehandling m.m., og Granskingsutvalget skal oppnevnes. Loven sikrer en struktur for behandling av forskningsetiske spørsmål på nasjonalt og regionalt nivå.

Regjeringen vil i tillegg styrke finansieringen og organiseringen av det regionale komitésystemet for å sette det bedre i stand til å løse sine oppgaver. Også de nasjonale komiteene har store oppgaver foran seg. Opplysende og forebyggende arbeid overfor forskersamfunnet har stått sentralt og vil stå sentralt videre fremover.

Forskernes rettssikkerhet har vært høyt prioritert.

Jeg mener at forskernes eget ansvar for at deres forskning foregår i tråd med anerkjente etiske prinsipper trolig er den viktigste faktoren for å unngå uetisk og uredelig forskning. Forskere må ha en betydelig grad av frihet, men de må også finne seg i prioriteringer, begrensninger og reguleringer. Jeg er videre opptatt av å slå fast institusjonens ansvar for forebygging av uredelighet og ansvar for at egne forskere er kjent med sentrale forskningsetiske prinsipper og forholder seg til dem i sitt virke. Skal norsk forskning fortsatt ha den brede støtten i befolkningen som den i dag har, mener jeg det er viktig at forskere og forskningsinstitusjoner er seg dette ansvaret bevisst.